Slaget om klimaet vinnes i hjertene våre, skriver stiftelsen Svanemerket på sine hjemmesider. Fakta alene preller lett av. Vi har jo alle hørt om miljøproblemene: Vi utarmer jordas ressurser. Vi sløser, og vet at vi gjør det. Vi brenner olje, kull og gass, og slipper tonn på tonn CO₂ ut i atmosfæren. De beste forskerne i verden har fortalt oss at klimaendringene er alvorlige, og at det er vi selv som skaper dem. Likevel uteblir opprøret. Det er ikke noe folkekrav å dempe oljevirksomheten, eller redusere den ukloke delen av forbruket. Hvorfor er det sånn? Hva er det som får oss til å velge som vi gjør? Og hva kan få oss til å velge annerledes?

Siden den første rapporten fra FNs klimapanel i 1990, og før det, har vi visst at utslipp fra fossilt brennstoff gir forsterket drivhuseffekt og økt oppvarming av jordens overflate. Sammen med andre forskere har jeg forsøkt å få våre politikere til å forstå hvor farlig dette kan bli, sier Sigbjørn Grønås, pensjonert professor i meteorologi ved Universitetet i Bergen og aktiv i Besteforeldreaksjonen. Fortsatt opplysningsarbeid er selvsagt viktig. Men det er langt fra nok, har det vist seg. I dag tror jeg at bare et folkelig opprør motivert av moralsk ansvarsfølelse og en bred religiøs oppvåkning kan gjøre noe i tide med den globale oppvarmingen.

På et fellesmøte for deltakerorganisasjonene 13. november ble Klimavalg 2013 formelt avsluttet. Samtidig ble første skritt tatt mot det som kan bli en ny og mer varig allianse, slik mange av medlemsorganisasjonene har ytret ønske om. De fremmøtte var godt fornøyd med det kampanjen hadde oppnådd, og især med den store bredden et hundretalls organisasjoner representerer i norsk samfunnsliv. Et nytt arbeidsutvalg ble oppnevnt og får i oppgave å utrede hvordan en klimaallianse kan organiseres og arbeide for å tydeliggjøre de mange «klimavalg» som må tas – og de krevende prioriteringer som må gjøres, i åra som kommer.

Hvis verden fortsetter med å slippe ut like mye CO₂ som nå, vil vi passere to grader oppvarming før 2060. Hvis alle land slapp ut like mye per innbygger som Norge, ville grensa bli nådd før 2040. Da har vi brukt opp karbonbudsjettet vårt på 1000 milliarder tonn, etter beregninger gjort av FNs klimapanel. Bruker vi mer enn dette, er risikoen stor for en farlig utvikling. Dermed gir klimapanelet sin tilslutning til de som har advart om at vi ikke kan brenne alle reservene av fossilt brensel, men må la store deler bli liggende i bakken. Spørsmålet er hvordan gjenværende karbonbudsjett skal fordeles, og hvilke følger det har for oss som oljenasjon.  

Finnes det realisme i en tro på at Høyre, med Frp i regjering, er i stand til å utvise den handlekraft som klimasituasjonen tilsier? spør Pål W. Lorentzen, styreleder i Norsk Klimastiftelse i en kronikk i Aftenposten. – De av oss som ikke tror på mirakler, ser to mulige utveier: 1. At Stortingets flertall presser regjeringen til handling. Det blir i så fall et paradoks: Vil Arbeiderpartiet i opposisjon være i stand til å presse fram tiltak Arbeiderpartiet selv avsto fra i regjering? 2. At folket setter politikerne under press. Norgeshistorien er brolagt med eksempler der folket har måttet ta affære når politikerne svikter. Sviket mot kommende generasjoner er allerede et faktum.

Klimaforhandlingene i Warszawa har vist seg å bli enda vanskeligere enn ventet. Verken tyfonen på Filippinene, rekordhøye utslipp eller ny klimakunnskap har så langt fått fart på forhandlingene. Nok en gang er det store motsetninger mellom rike og fattige land, slik vi også så under det mislykka København-møtet, sier Svein Tveitdal, tidl. FN-direktør som har fulgt mange forhandlingsrunder. Slik disse møtene har utviklet seg, er det blitt «de maktesløses arena». Kontrasten er stor til forventningene fra klimaaktivister av alle avskygninger, men også til alle de framtidsretta løsninger som utvikles av tekniske og sosiale gründerne verden rundt.