Karbonavgift kan gi resultater

hansen TUHvis grønne avgifter skal ha en klimaeffekt, må de bidra til å bygge ned vår avhengighet av kull, olje og gass. Den amerikanske klimaforskeren James Hansen har lansert en tanke om en stigende CO2-avgift på alt fossilt brensel. Inntektene skal i sin helhet bli utbetalt med et likt beløp rett inn på alle innbyggeres bankkonti. Etter et debattmøte i Bergen, i regi av Naturvernforbundet og med Hansen med på skype fra USA, er professor i ved Norges Handelshøyskole, Gunnar Eskeland tent på ideen. «En karbonavgift til folket kan være genialt», skriver han i Dagens Næringsliv 14. februar. Han mener at Norge kan gå foran med en slik løsning.

Gunnar Eskeland er professor i miljøøkonomi

Gunnar Eskeland ved NHH er professor i miljøøkonomi

Karbonavgift til folket
En av grunnene til at klimapolitikk er vanskelig å selge er at fordelene ligger langt vekk og langt frem i tid. Stemmene bak kan knapt høres og slett ikke telles blant nålevende. En annen grunn er at klimaproblemet gir oppgaver og kanskje inntekter til myndighetene. De som mistenker statsmakten for å ville vokse på godtfolks bekostning kan dermed, bevisst eller ubevisst, avskrive klimaproblemet eller foreslåtte løsninger.

Et forslag fra James Hansen, anerkjent klimaforsker i USA (tidligere NASA, nå Columbia University, NY), er smart utformet for å skjære gjennom denne tåken av mistillit mellom folket og statsmakten. Forslaget er at en klimaavgift betales for alt fossilt brensel som selges til forbrukere og bedrifter. Bedrifter som eksporterer til land uten klimapolitikk, får refusjon direkte. Importerte produkter belastes med en karbontariff hvis de kommer fra land uten klimapolitikk.

Insentiv for utslippsreduksjoner
En slik avgift på 115 dollar per tonn CO2 ville i Norge samle inn omtrent tredve milliarder kroner årlig, fallende ettersom utslippene går ned, stigende hvis prisen stiger raskere enn utslippene synker. Det er omtrent seks tusenlapper per borger, eller tjuefiretusen kroner for en tobarnsfamilie. Til denne familien er det er omtrent så mye som barnetrygden, og mindre enn barnehagesubsidiene. Pengene lander i familiens postkasse, sneglete eller elektronisk, fra Bulandet til Pasvik.

Fra et økonomisk standpunkt er karbonavgift til folket omtrent etter læreboken: Det gir riktige insentiver for utslippsreduksjoner, og kan dermed fikse litt på Norges gode, men litt brokete lappeteppe. En karbonavgift på 700 kroner tonnet er høyere enn karbonavgiften i drivstoff, men lavere enn den samlede drivstoffbeskatningen. Det er også lavere enn satsene i bilavgiften. Så på viktige områder passer dette godt. Forslaget og norsk politikk ikke er nokså like i trykket på utslippsreduksjoner.

God fordelingseffekt
Fra et standpunkt om god offentlig økonomi er det litt pussig å skulle sende avgiftsinntekter tilbake fra kongen til folket. Skatteinngang er jo kostbart så man kunne heller bruke inntektene til å senke avgifter på sparing og arbeid, slik at vi får et mer effektivt Norge.

På den andre siden er karbonavgift til folket fordelingsmessige flott. Forslaget er fattigdomsorientert. Avgiften fordyrer energirikt forbruk, og siden forbruk og utslipp stort sett øker med inntekt vil høyinntektsfamilier betale mer enn de får, og lavinntektsfamilier får mer enn de gir. Alle kan øke sin «netto» ved å gjøre forbruket sitt karbonslankere. Noen kan bruke sykkel, andre kan gjøre feriereisen og kontraktsforhandlingene virtuelt.

Å sparke sosialistspøkelset ut av klimapolitikken på denne måten kan være en utmerket test for Stortingets neste klimaforlik. Venstresiden i norsk politikk vil måtte ønske karbonavgift til folket velkommen hvis de blir tvunget til å svare, og det samme gjelder høyresiden. De grønne kan drive forslaget frem. På begge sider må utgiftspopulistene avvæpnes: Det er mange gode offentlige formål.

Norge kan gå foran
I Norge har vi både klimapolitikk og tillit. Men vi kunne likevel gi inntektene til husholdningene nettopp fordi skattesystemet vårt er godt nok til å tåle det. Norge kunne gi politikken denne formen fordi den kan virke i mange land, uten all verdens avtaleverk.

Forslaget har appell fordi det kan gjøre klimapolitikk mulig i enkeltland der det ellers er vanskelig. Folket påtar seg kostnader ved en mekanisme som skaper inntekter, og ber om pengene tilbake rustfritt og umiddelbart, mer direkte enn i det såkalte pensjonsfondet. Handel mellom tilsluttede regioner lettes og andre land får automatisk insentiver til å slutte seg til.

For Europa vil grepet være en snuoperasjon, siden det kan drepe kvotehandelssystemet. Kvotesystemet er bra, men kan godt erstattes av en avgift. Motivet bak en slik erstatning kunne være å gjøre klimasamarbeid med USA mulig. Norge står tilstrekkelig langt fra kvotehandelssystemet til at vi kan være stubbebrytere i dette vanskelige terrenget. Gjør Norge det, kan USA og EU gjøre det også.

Jeg tror Hansens forslag er godt politisk håndverk. Debatten på et møte i regi av Hordaland Naturvernforbund, med Hansen tilstede virtuelt, forsterket oppfatningen. Kraftig.

(gjengitt med tillatelse fra Dagens Næringsliv)