Kirken har en trosarv og et språk som kan ta opp i seg og uttrykke den stadig mer fortvilte økologiske tilstand i verden. Likevel merker vi lite til dette i den vanlige søndagsgudstjenesten, undrer Elisabeth Breen. – Men noen ganger skjer det noe. Som da en gruppe barn demonstrerte under gudstjenesten i Ski kirke. De bar sine plakater og ropte ut sine budskap: Redd jorda nå! Skjerp dere!

Regjeringen har forpliktet seg på Parisavtalen. Men samtidig investerer Norge tungt i en fossil fremtid, subsidierer oljebransjen og gjør oss økonomisk avhengige av at klimamålene undergraves. Det blir enten dårlig butikk eller dårlig etikk, skriver filosof David Chelsom Vogt i BT. Det er et oppgjør med politikere som fortsetter å ri to hester, og ikke tar miljø- og klimaproblemet på fullt alvor.

Flere afrikanske land har årlige utslipp av CO₂ per innbygger som er mindre enn det Norge har på to-tre dager. Likevel opplever verdensdelen allerede alvorlige konsekvenser av global oppvarming, med tap av naturmangfold, og følger for matproduksjon og folkehelse. Burde ikke de skadelidte ha krav på erstatning fra rike, klimaforurensende land? spør Afrika-ekspert Tore Linné Eriksen. 

I tredve år har forskere og beslutningstakere visst at en klimakrise ville bli resultatet, hvis klimagassutslippene fikk lov å fortsette. Deretter har vi latt utslippene øke, og den varslede krisa er blitt til realitet flere steder i verden. – Når skal selvkritikken komme, og lærdommene trekkes? spør Arne Johan Vetlesen. «Dommedagsprofetene» har åpenbart fått rett, og politikken har beviselig vært feilslått.

Klimaproblemet er politisk, og løses ved bruk av vanlige politiske virkemidler: forbud, subsidier og skatter. Fokuset på frivillige og private tiltak – og skam – er et blindspor, mener professor Jørgen Randers. «Det eneste man behøver å gjøre som ansvarlig samfunnsborger, er å stemme på parti som forplikter seg til å avslutte all bruk av kull, olje og gass på en ordnet måte fra 2020 til 2050.»

Djevelen bor i summen av produksjon og forbruk, handlinger, atferd og beslutninger – som er årsak til og konsekvens av vekstens ubønnhørlige logikk, skriver Per Bjørn Foros i en kronikk i Adresseavisen. «De unge er ‘generasjon desperat’ like mye som de er ‘generasjon lydig’, de strever med denne dobbeltheten, i skvis mellom et vekstsamfunn de er vant til og voksende miljøproblemer.»

Trenger vi økonomisk vekst, eller bør vi ha andre mål for utviklingen av samfunnet vårt, spør Werner Christie, tidligere helseminister og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. Hva er sammenhengen mellom vekst og ødeleggelse av klima, miljø og biologisk mangfold? Ville vi takle tidens utfordringer bedre hvis vi brydde oss mindre om økonomiske mål og mer om fellesskap og «well-being»?

«For mennesker å forurense klodens vann, jord, luft og liv, er kriminelt.» Sitatet stammer ikke fra noen rabiat aktivist, men fra Pave Frans og Laudato Si´ – «miljøboka» som ble lansert i 2015. For William Lafferty, tidligere leder av forskningsprogrammet ProSus for bærekraftig utvikling, har det gitt nytt håp for framtida å lese pavens ord akkurat nå – på det sannsynligvis viktigste tidspunkt i vår historie.

Hva kan jeg gjøre? Hvor viktig og meningsfylt er det at du og jeg prøver å leve mest mulig miljøvennlig? Kan personliggjøring av problemene bli til surmaga moralisme og føre til at vi glemmer de overordna politiske spørsmålene – eller er det heller slik at det ene forsterker det andre? Forfatter og foredragsholder Per Bjørn Foros prøver å rydde litt i egne tanker om dette – og kanskje i våre?

– Har vi begynt å redusere klimagassutslippene? spurte fransk radio. Svaret er nei, svarte miljøvernminister Nicolas Hulot. Har vi begynt å stanse ødeleggelsen av artsmangfoldet? Svaret er nei, sa Hulot, og gikk i protest av på direkten. – Mange tenker som ham og spør seg: Hvordan skal man reagere – og holde motet oppe – og håpet! – når tilsynelatende alt bare fortsetter som før?