I dag fyller miljøverndepartementet 50 år. Vi gratulerer! Det var noe helt nytt, og et viktig tiltak for sin tid. Likevel ble det aldri startskuddet for en ny helhetlig natur- og ressursforvaltning, slik mange håpet. Naturarven er på flere områder mer presset i dag enn den var i 1972. – Så hva gjør vi nå? spør Sigmund Hågvar i dagens kronikk.

Utslippsstatistikken viser klimagassutslippene innenfor landets grenser. Men like viktig er utslippene som importvarer gir opphav til, mener samfunnsøkonom Anders Skonhoft. Selv om klimagassene går ut i lufta over Kina eller andre lavkostland, må de forstås som en del av rike lands karbonavtrykk. – Men tar CO₂-avgiftene hensyn til dette?

Mange bærer på en sorg over menneskenes ukloke forvaltning av jordas ressurser. Fremtiden ser problematisk ut, både for mennesker, dyr og planter, skriver Sigmund Hågvar, professor i naturvern. – Men sorg kan foredles til å bli en kraft. Den kraften heter mening, og inviterer til dugnad. Vi har løst miljøproblemer før, vi kan gjøre det igjen. 

Kirken har en trosarv og et språk som kan ta opp i seg og uttrykke den stadig mer fortvilte økologiske tilstand i verden. Likevel merker vi lite til dette i den vanlige søndagsgudstjenesten, undrer Elisabeth Breen. – Men noen ganger skjer det noe. Som da en gruppe barn demonstrerte under gudstjenesten i Ski kirke. De bar sine plakater og ropte ut sine budskap: Redd jorda nå! Skjerp dere!

Regjeringen har forpliktet seg på Parisavtalen. Men samtidig investerer Norge tungt i en fossil fremtid, subsidierer oljebransjen og gjør oss økonomisk avhengige av at klimamålene undergraves. Det blir enten dårlig butikk eller dårlig etikk, skriver filosof David Chelsom Vogt i BT. Det er et oppgjør med politikere som fortsetter å ri to hester, og ikke tar miljø- og klimaproblemet på fullt alvor.

Flere afrikanske land har årlige utslipp av CO₂ per innbygger som er mindre enn det Norge har på to-tre dager. Likevel opplever verdensdelen allerede alvorlige konsekvenser av global oppvarming, med tap av naturmangfold, og følger for matproduksjon og folkehelse. Burde ikke de skadelidte ha krav på erstatning fra rike, klimaforurensende land? spør Afrika-ekspert Tore Linné Eriksen. 

I tredve år har forskere og beslutningstakere visst at en klimakrise ville bli resultatet, hvis klimagassutslippene fikk lov å fortsette. Deretter har vi latt utslippene øke, og den varslede krisa er blitt til realitet flere steder i verden. – Når skal selvkritikken komme, og lærdommene trekkes? spør Arne Johan Vetlesen. «Dommedagsprofetene» har åpenbart fått rett, og politikken har beviselig vært feilslått.

Klimaproblemet er politisk, og løses ved bruk av vanlige politiske virkemidler: forbud, subsidier og skatter. Fokuset på frivillige og private tiltak – og skam – er et blindspor, mener professor Jørgen Randers. «Det eneste man behøver å gjøre som ansvarlig samfunnsborger, er å stemme på parti som forplikter seg til å avslutte all bruk av kull, olje og gass på en ordnet måte fra 2020 til 2050.»

Djevelen bor i summen av produksjon og forbruk, handlinger, atferd og beslutninger – som er årsak til og konsekvens av vekstens ubønnhørlige logikk, skriver Per Bjørn Foros i en kronikk i Adresseavisen. «De unge er ‘generasjon desperat’ like mye som de er ‘generasjon lydig’, de strever med denne dobbeltheten, i skvis mellom et vekstsamfunn de er vant til og voksende miljøproblemer.»

Trenger vi økonomisk vekst, eller bør vi ha andre mål for utviklingen av samfunnet vårt, spør Werner Christie, tidligere helseminister og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. Hva er sammenhengen mellom vekst og ødeleggelse av klima, miljø og biologisk mangfold? Ville vi takle tidens utfordringer bedre hvis vi brydde oss mindre om økonomiske mål og mer om fellesskap og «well-being»?