• EMNER:
  • PUBLISERT:
    tirsdag 4. feb 2020
  • AV:
    Redaksjonen

En feilslått politikk

vetlesen-presse2
Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved UiO, der han jobber med etikk og sosialfilosofi.

I tredve år har forskere og beslutningstakere visst at en klimakrise ville bli resultatet, hvis klimagassutslippene fikk lov å fortsette. Deretter har vi latt utslippene øke, og den varslede krisa er blitt til realitet flere steder i verden. – Når skal selvkritikken komme, og lærdommene trekkes? spør Arne Johan Vetlesen. «Dommedagsprofetene» har åpenbart fått rett, og politikken har beviselig vært feilslått.

Få rett – og hva så?
Av Arne Johan Vetlesen

Det høres ofte komplisert ut, men egentlig er det ganske enkelt: Forskere har gang på gang sagt at hvis ikke verdens ledere gjør alt de kan for at utslippene av klimagasser reduseres drastisk, vil resultat bli katastrofalt for mennesker og økosystemer. Ta følgende formulering: «To graders temperaturstigning vil gjøre at forørkningen fortsetter på en rekke kontinenter, tilgangen til rent vann vil bli prekær for milliarder av mennesker, som dermed vil drives på flukt, med enorme menneskelige lidelser og ressursbetingede politiske konflikter som følge.» Sitatet er fra en kronikk i Aftenposten 11. september 2008, forfattet av åtte forskere, inkludert undertegnede, som den gang etablerte «Concerned Scientists Norway».

Over ti år er gått siden denne advarselen, og over tredve siden den amerikanske fysikeren (senere NASA-sjefen) James Hansen ga sitt vitnemål i Kongressen i august 1988, i det som da (men ikke nå) var en usedvanlig varm sommerdag. Hva er status? Jo: Lederne som advarslene henvendte seg til, har ikke foretatt seg noe av betydning for å redusere utslippene og stanse overforbruket av jordens ressurser. I stedet for nedgang har vi sett økning, hyllet som økonomisk vekst.

Og konsekvensene? Jo, de er temmelig nøyaktig slik som forskerne (anført av FNs klimapanel) anslo at de ville bli dersom nødvendige tiltak ikke ble iverksatt. Jeg skriver «temmelig nøyaktig» fordi dagens observasjonsbaserte data viser at forskernes antakelser gjennomgående har undervurdert tempoet og omfanget i klimaendringer og naturtap. Derfor ble det viktig for toppmøtet i Paris 2015 å skjerpe ambisjonen og sette taket ved 1, 5 snarere enn 2 graders temperaturstigning.

Per i dag har vi passert 1, 1 grader – og se hvordan konsekvensene manifesterer seg på samtlige kontinenter, med rekordartede branner, tyfoner, issmelting og artsutryddelse. Det som inntil nylig var fremskrivninger og computergenererte scenarier frem mot år 2100, er langt på vei dagens faktiske situasjon. En hjemlig illustrasjon er at skisesongen i Nordmarka i løpet av min forventede levetid reduseres med tro-tredjedeler, fra 140 til 50 dager i året. For flesteparten av de berørte på andre kontinenter handler endringene om tap av livsgrunnlag, etter hvert om ren og skjær overlevelse; for oss komparativt privilegerte her hjemme om tapet av livskvalitet som avlysningen av vinteren innebærer.

Hva betyr det? Jo, at forskere som ble utskjelt som «dommedagsprofeter» og «alarmister» har fått rett, de som har kritisert og stundom latterliggjort dem har tatt feil. Innen forskerfellesskapet må dette være til å leve med: vi lever av faglig fundert kritikk. Men hva med de politiske lederne som valgte å overse advarslene? Hva tenker de om at så mye har blitt slik som (eller enda verre enn) forskningsrapportene forespeilet? Er de ærlige om at de tok feil? Med Elton Johns ord: «Sorry seems to be the hardest word.» Det eneste prominente eksemplet på selvkritikk jeg kan komme på, er to setninger (uten oppfølging) i Jens Stoltenbergs selvbiografi: “Når vi så ser at vi ikke kommer til å klare målene vi har satt oss, skyver vi dem noen år frem i tid. Slik bedrar vi oss selv.”

Mye er skrevet om psykologien bak regelrett klimafornekting, og om grunnene til at ingen nye fakta på bakken, i luften eller i havet virkelig biter, slik at personene det gjelder skifter mening. Motstanden mot å innrømme å ha tatt feil stikker dypt. Den forteller at vi har overvurdert menneskets (og det politiske systemets) rasjonalitet og sett bort fra betydningen av følelser, identitet og selvbilde, faktorer som nå forsterkes gjennom mediale kulturkriger og populistisk elitekritikk a la Fremskrittspartiet, med forskerstanden som yndet skyteskive. Dertil kommer det allmennmenneskelige: hva er mer irriterende enn folk som viser seg å ha rett, når man i årevis har investert i at de tar feil og roper ulv uten grunn?

Ettermælet politikere som Trump, Australias Scott Morrison og hjemlige Frp-klimafornektere vil få, er ikke vanskelig å gjette, sett fra de unges ståsted, dømt som de er til å leve i det marerittet av et økologisk konkursbo som tidenes voksensvik sørger for.

Men husk at det ikke er populistene som har sittet med makten tiårene det er snakk om; det er Arbeiderparti- og Høyreledede regjeringer som har det historiske hovedansvaret. Når skal selvkritikken komme, lærdommene trekkes? Og forskerne, hvor er deres raseri over å ikke bli hørt, gitt at så mye av det de advarte om, kunne vært unngått?

(først trykt i Klassekampen, gjengitt her etter tillatelse fra forfatteren)

1kommentar

  1. Steinar Høiback | 05/02/2020

    Det ser ut til at du og andre får rett Arne Johan Vetlesen, dessverre.
    Men det er noen lyspunkter som kommer på banen og i magasiner som gleder meg. Jeg sikter spesielt til kronikken med overskriften: Har fagbevegelsen mistet sine visjoner?
    Kronikken står på trykk i utgave 1 i NTL (Norsk Tjenestemannslag) NTL Magasinet og er skrevet av økologisk økonom og redaktør for nettstedet Degrowth, Tone Smith. Jeg siterer kort fra innledningen: Verden står ovenfor en rekke utfordringer: Finanskrisa, klima- og miljøkrisa, arbeidsledighet, press på velferdssystemer og ansattes arbeidsforhold. Alle disse problemene kan ledes tilbake til det økonomiske systemet. Sitat slutt.
    Det er fint at arbeiderbevegelsens magasiner også slipper til kronikker som sterkt kritiserer vekstøkonomi dilemmaet i vårt samfunn og peker klart på at dette er en hovedårsak til blant annet klima- og miljøkrisa.
    Når kritikken begynner å slippe til fra innsiden er det lov til å håpe.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*