«Men Norge er jo så lite, det betyr da ikke noe å kutte VÅRE utslipp?» Alle har møtt argumentet, i en eller annen form. Men det er en asosial tanke, skriver BKA-medlem i Tromsø. «Hvis vi skulle praktisere dette i det daglige, skulle ingen av oss betale skatt, fordi bidraget fra hver av oss er et musepiss.» – I stedet for «dråpe i havet» bør vi tenke «ringer i vann», mener en annen, i Tønsberg.
Kristoffer Rypdal (t.v.) er nestleder i Besteforeldrenes klimaaksjon i Tromsø og professor i klimadynamikk ved Norges arktiske universitetet. Øyvind Wistrøm er leder i Vestfold og lektor ved Universitetet i Sørøst-Norge, i naturfag og bærekraftig utvikling. Begge er aktiv i den offentlige debatt, og begge mener det er viktig å vise hvor klimafornekterne tar feil, og hvilken skade de utretter – ikke bare ved å avvise forskningen, men ved å forhale og forsinke klimatiltak som haster. Vi har valgt ut to ferske eksempler.
Fra Nordlys 24. jan, Kristoffer Rypdal: Allmenningens tragedie
Under tittelen «Gevinsten ved norske CO2-utslipp» serverer Geir Stenersen 22. januar noen refleksjoner omkring samfunnsmessige klimatiltak som ikke kan stå uimotsagt.
Hans hovedpoeng er at vårt bidrag til denne temperaturøkningen er veldig lite, og det må jeg selvsagt være enig i. Men det er jo fordi Norge er et lite land. Skulle folk i USA eller Kina føle et større ansvar fordi disse landene er større? Vi kan jo like gjerne dra det ned på individplanet. Kan jeg argumentere med jeg ikke trenger å gjøre noe fordi mitt bidrag til klimakatastrofen er mikroskopisk? Kan vi alle argumentere på samme måten?
Det er denne typen tankegang som kalles «allmenningens tragedie». Jeg merker ikke miljøkonsekvensen av mine egne handlinger fordi virkningen er så liten. Men jeg blir rammet av handlingene til alle de andre som lever på denne planeten, og siden de er så mange, er virkningen likevel massiv. Mine handlinger bidrar bare mikroskopisk til global temperaturøkning, men fordi denne mikroskopiske økningen rammer så mange, så blir den samlete virkningen sju milliarder ganger større.
Stenersens posisjon er opplagt asosial og logisk uholdbar. Hvis vi skulle praktisere dette i det daglige, skulle ingen av oss betale skatt, fordi bidraget fra hver av oss er et musepiss i havet. Likevel er denne typen argumentasjon overraskende vanlig i debatten omkring klima- og energispørsmål.
Det relevante spørsmålet å stille er ikke hvor stort Norges bidrag til global oppvarming er i absolutte termer, men hvor stort dette bidraget er per innbygger sammenlignet med andre land. Der kommer vi som nasjon ikke særlig godt ut, og det bør derfor ikke være noen diskusjon om vårt ansvar for å redusere utslippene. Hvordan vi skal gå fram for å få utslippene ned er et helt annet og viktigere spørsmål å diskutere.
Fra Tønsberg Blad 31. jan, Øyvind Wistrøm: Klimadebatt og værmelding
Tønsbergs Blad har hatt en lengre debatt om klima, nå sist 30 januar et innlegg av Geir Stenersen. Hans hovedargument er at lille Norge setter både velferd og økonomi i fare ved et fanatisk «grønt skifte», samt at det monner likevel så lite i det globale perspektivet.
Det har han helt rett i. Både i at fanatisme sjelden fører til noe godt. Og at vi ikke utgjør mer enn en forstad til New York i et globalt perspektiv. Men vi utgjør faktisk det. Og den forstaden kan være avgjørende. Det er bare å se på valgene i USA. En liten delstat har vært avgjørende for hvilken presidentkandidat som vant valget. Med enorme konsekvenser for en hel verden. Derfor kan vår innsats ikke være bare «dråper i havet», men kanskje heller «ringer på vannet». De brer seg som kjent utover.
Videre stiller han spørsmålstegn ved om målinger og prognoser er å stole på. Det har han også rett i, dvs. å stille spørsmålstegn. Det er nettopp vitenskapens vesen. Vitenskapen er aldri skråsikker. Det er i dens natur at den er kritisk til sine egne resultater. Vitenskapen kan aldri egentlig «bevise» noe. Den kommer bare litt nærmere «sannheten» hver gang det gjøres nye forskning. Det er som med værmeldinga. Den treffer ikke alltid nøyaktig. Men vi hører på værmeldinga når vi planlegger helgeturene. Og hva slags klær vi tar med oss.
Derfor sier FN – basert på alle disse tusenvis av forskere (hvorav noen også jobber med værmeldingene) – at HVIS vi fortsetter med den utviklingen og det utslippet som vi gjør nå – hvor det globalt sett ikke har skjedd en reduksjon i ressursoverforbruk eller i utslipp av hverken CO2 eller andre klimagasser – så er det (f.eks.) 5 prosents sjanse for at temperaturen vil øke 3 grader globalt. Og da trolig med drastiske endringer for samfunn og økonomi.
Hvem av oss ville satt barnebarna våre i et fly eller en bil som hadde 5 prosent risiko for å «kræsje»? Skal vi ikke heller høre på «værmeldinga» så godt som den nå kan forutsi været, være kritiske på en saklig måte, og heller diskutere hva vi må gjøre for ikke å «kræsje»? På den ene eller den andre måten?
«Allmenningens tragedie» er noe som Paris-avtalen (tidligere var det Cancun-møtet) tok fatt i. Det ble da lagt til grunn et «dugnads-prinsipp» (mine ord) der ingen land skal kunne peke på andre og dermed frita seg sjøl. Det er tydelig at ikke alle har skjønt dette og hvor viktig, det er at så mange som mulig, store og små land, organisasjoner, personer bidrar etter evne. Egne nasjonale bidrag (NDC) skal tallfestes og forsterkes hvert 5 år eller oftere. Etter artikkel 12 i Parisavtalen skal alle land ta ansvar for å formidle, og involvere sine innbyggere slik at de mobiliseres i arbeidet mot klimaendringer. Etter min mening har også våre politikere «glemt» dette. Jeg mener jo at f.eks. klima- eller statsministeren f.eks. ikke kan godta at Sylvi Listhaug og andre driver med denne «peke-leken» som også Stenersen og dessverre litt for mange gjør. Her svikter regjeringa i forhold til artikkel 12.