Spørsmål og svar om drivhuseffekten

«Drivhuseffekten har alltid eksistert og gjør det levelig på jorda. Uten den ville jorda vært omtrent 33 grader kaldere. Økning i konsentrasjonen av klimagassene vil imidlertid øke drivhuseffekten. Dermed øker mengden energi jordoverflaten mottar. Energi tilført blir større enn energi ut. Denne ubalansen kompenseres etter hvert ved at temperaturen øker, slik at mer energi strømmer ut, men det tar tid før det blir likevekt. Det er derfor nå en ubalanse mellom energi inn og energi ut øverst atmosfæren på omtrent 0,6 watt per kvadratmeter. Det er ofte denne økningen vi har i tankene når vi snakker om drivhuseffekten.»

Hans Martin Seip er professor emeritus i miljøkjemi ved Universitetet i Oslo og har vært tilknyttet Cicero Senter for klimaforskning. I denne artikkelen prøver han å svare på mange av de spørsmålene som blir stilt til klimaforskerne.

  1. Hva er drivhuseffekten?
  2. Hva er drivhusgasser (klimagasser)?
  3. Hva er begrunnelsen for å si at vi har menneskeskapte klimaendringer?
  4. Det var en periode med mindre temperaturstigning på begynnelsen av 2000-tallet enn i siste del av forrige århundre. Betyr det at faren for klimaendringer har vært overdrevet?
  5. Kan vi stole på temperaturmålingene?
  6. Klimaet har alltid endret seg. Er det ikke da rimelig å anta det er naturlige årsaker til endringene vi har sett i det siste?
  7. Det er mye større naturlige utslipp av CO2 enn det er menneskeskapte. Hvorfor mener man da at de menneskeskapte har så stor betydning?
  8. Kan vi forutsi fremtidige klimaendringer?
  9. Er det så farlig om temperaturen stiger litt? Hvilke virkninger kan vi vente?
  10. Blir det mer ekstremvær (hetebølger, voldsomme nedbørepisoder, stormer) i fremtiden?
  11. Hvor mye vil havnivået stige?
  12. Hva kan vi gjøre for å begrense skadevirkninger av klimaendringer?
  13. Havforsurning har vært nevnt som en annen virkning av CO2-utslipp. Hva er det og hvor alvorlig kan det være?

1. Hva er drivhuseffekten?

Drivhuseffekten oppstår fordi kortbølget stråling (hovedsakelig synlig lys) fra sola i stor grad kommer ned til jorda og varmer den opp. Jorda sender ut varmestråling som er langbølget, og en del av denne absorberes av vanndamp, skyer og noen gasser (særlig CO2 og metan) i atmosfæren som sender den ut igjen i ulike retninger. Disse gassene kaller vi drivhusgasser eller klimagasser (se spørsmål 2). Noe av den absorberte strålingen sendes tilbake til jorda og bidrar til oppvarming.

Drivhuseffekten har alltid eksistert og gjør det levelig på jorda. Uten den ville jorda vært omtrent 33 grader kaldere. Økning i konsentrasjonen av klimagassene vil imidlertid øke drivhuseffekten. Dermed øker mengden energi jordoverflaten mottar. Energi tilført blir større enn energi ut. Denne ubalansen kompenseres etter hvert ved at temperaturen øker, slik at mer energi strømmer ut, men det tar tid før det blir likevekt. Det er derfor nå en ubalanse mellom energi inn og energi ut øverst atmosfæren på omtrent 0,6 watt per kvadratmeter. Det er ofte denne økningen vi har i tankene når vi snakker om drivhuseffekten.

Drivhuseffekten er egentlig ikke noe godt navn siden oppvarmingen i et drivhus hovedsakelig kommer av at luftutvekslingen med omgivelsene begrenses.

En svært forenklet fremstilling av drivhuseffekten. For en mer korrekt framstilling av jordas energibalanse se «Grunnkurs i global oppvarming«.

2. Hva er drivhusgasser (klimagasser)?

Størst virkning har vanndamp, men konsentrasjonen i atmosfæren er ikke noe vi påvirker direkte, den innstiller seg hovedsakelig etter temperaturen. Nest viktigst er karbondioksid (CO2). Menneskeskapte utslipp er først og fremst fra bruk av fossilt brensel, men det er også bidrag fra sementproduksjon og avskoging i tropene. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren var i førindustriell tid omtrent 280 ppm (parts per million) og er nå omtrent 410 ppm. (Se også spørsmål 7). Metan (CH4) er en annen viktig klimagass, andre er lystgass (N2O) og mange fluorholdige gasser. Ved siden av klimagassene påvirkes temperaturen av partikler i atmosfæren. De fleste partikler bidrar til å avkjøle jordoverflata, unntaket er sotpartikler. Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til partiklenes klimavirkninger.

Andre klimagasser angis som den tilsvarende mengde CO2, CO2-ekvivalenter. Gassene har ulik oppholdstid i atmosfæren. Mens utslipp av CO2 vil påvirke atmosfærens konsentrasjon i mer enn tusen år, forsvinner mesteparten av et metanutslipp i løpet av 20 – 30 år. Omregningen avhenger derfor av hvilket tidsperspektiv en benytter. Oftest benyttes 100 år, men også 20 eller 500 år benyttes. I et hundreårsperspektiv vil 1 kg metan svare til omtrent 34 kg CO2, men benyttes 20 år, er tallet omtrent 85 kg.

Som vist i figuren nedenfor, har det generelt vært en rask økning i globale utslipp av CO2 etter år 2000. Endringen i totale utslipp fra 2018 til 2019 var imidlertid ikke så stor, og de første månedene i 2020 har utslippene falt betydelig på grunn av pandemien. Utslippene i utviklingsland har økt kraftig. Per person er imidlertid utslippene i disse landene oftest små. I Kina, der utslippene har økt særlig raskt, er utslippene per person litt større enn i EU og noe mindre enn i Norge. I USA er utslippene per person omtrent 2,5 ganger større enn i Kina. I India øker også utslippene raskt, men er fortsatt lave per person. Utslipp av enkelte andre klimagasser er blitt redusert, hovedsakelig fordi de også virker nedbrytende på ozonlaget, og de fleste land har forpliktet seg til å redusere eller fase ut bruken gjennom Montreal-protokollen (1987). De norske utslippene av slike gasser er betydelig redusert, noe som har gjort at våre samlete utslipp i 2018 ”bare” var 1 prosent høyere enn i 1990. I samme periode har norske CO2-utslipp økt med hele 24 prosent.

Årlige CO2-utslipp (milliarder tonn CO2 per år) fra fossilt brensel og industri i viktige land og resten av verden fra 1959 til 2019. Verdiene for 2019 er foreløpige. Det er også utslipp fra avskoging og annen endret bruk av land. Dette er omtrent fjorten prosent av de totale CO2-utslippene. Mengder av karbondioksid angis gjerne enten som milliarder tonn CO2 (gigatonn CO2, GtCO2) eller milliarder tonn karbon (gigatonn C, GtC). For å gjøre om fra GtC til GtCO2, må det multipliseres med 3,7.

De økte utslippene har ført til en kraftig økning i CO2-konsentrasjonen som figuren under viser. Nøyaktige målinger av CO2-konsentrasjonen fikk en først med målinger på Hawaii som startet i 1958. Den røde kurven viser at konsentrasjonen varierer med årstiden. Den svarte kurven viser utglattede verdier.

Det har vært fremsatt påstander om at det har vært høyere CO2-konsentrasjoner på 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet enn i dag. Dette er feil. Påstanden bygger på et utvalg av målinger som er svært usikre og/eller er tatt på steder der det er lokale CO2-utslipp. En vurdering av de gamle målingene er gitt i artikkelen «Lite skeptiske klimaskeptikere» på CICEROs nettsider.

3. Hva er begrunnelsen for å si at vi har menneskeskapte klimaendringer?

Som nevnt under spørsmål 1, vil en vente temperaturøkning når konsentrasjonen av klimagassene øker i atmosfæren. Dette ble påpekt allerede på 1800-tallet, og den svenske kjemikeren Svante Arrhenius publiserte en kvantitativ beregning i 1896.

Tallrike eksperimenter viser at en har en drivhuseffekt. Helt direkte, under naturlige forhold, ble dette vist i en artikkel i 2015. Her beskrives hvordan en målte varmestråling tilbake til jorda som skyldes CO2 i atmosfæren, og hvordan denne varierte med CO2-konsentrasjonen. Resultatene var helt i overensstemmelse med teorien.

En kan lage matematiske modeller over hvordan klimaet vil endres når konsentrasjonene av klimagasser endres. Disse kan være av svært varierende kompleksitet. Modellene gir noe ulike resultater, men alle viser temperaturøkning ved økt konsentrasjon av klimagassene. Se spørsmål 8 og Grunnkurset for litt mer om klimamodeller.

Fra siste del av 1800-tallet har en målinger av temperatur og etter hvert nedbør og andre klimaparametre. Utviklingen, spesielt fra omkring 1975, kan ikke forklares uten å ha økt konsentrasjon av drivhusgasser som en dominerende faktor. (Se også spørsmål 4). Temperaturøkningen er ikke den samme over hele kloden. Den er større over land enn over hav og størst i Arktis. Dette er i overensstemmelse med modellberegninger.

Blant annet ved å studere boreprøver av is i Antarktis og på Grønland kan en å få kunnskap om klima og konsentrasjoner av drivhusgasser i tidligere tider (paleoklimatiske undersøkelser). Det er funnet varme perioder med høye konsentrasjoner av drivhusgasser for eksempel for 55 og omtrent 250 millioner år siden. Det er imidlertid lite sannsynlig at global temperatur har vært høyere enn i dag tidligere i perioden etter siste istid.

4. Det var en periode med mindre temperaturstigning på begynnelsen av 2000tallet enn i siste del av forrige århundre. Betyr det at faren for klimaendringer har vært overdrevet?

Noen «klimafornektere» hevder at CO2-konsentrasjonen ikke kan bety noe for global temperatur siden det er perioder der CO2-konsentrasjonen øker mens det er liten endring i temperaturen, se figuren nedenfor. Det er imidlertid en rekke faktorer som påvirker temperaturen i tillegg til konsentrasjonen av klimagassene, variasjoner i havstrømmene er kanskje viktigst. Spesielt er skiftninger mellom El Niño og La Niña forhold av stor betydning. Disse betegnelsene referer til luft- og havstrømmer i Stillehavet. Under El Niño-forhold er vanligvis den globale temperaturen høy, under La Niña er den lav. Det er et naturlig fenomen som har eksistert lenge før det var snakk om en menneskeskapt klimaeffekt. Andre naturlige faktorer som påvirker klimaet, er partikkelutslipp fra vulkaner og variasjoner i solinnstrålingen.

En må altså forvente at det er liten variasjon, eller til og med nedgang, i global temperatur i kortere perioder selv om den menneskeskapte drivhuseffekten øker. Kurven for global temperatur viser da også perioder med rask stigning og perioder med en viss utflating for eksempel fra omkring 2000 og fram til 2014. De fem siste årene (2015 -2019) er imidlertid de varmeste i den perioden vi har instrumentelle målinger.

Det er viktig å være klar over at størstedelen av den tilleggsvarme kloden har mottatt på grunn av økt drivhuseffekt, er tatt opp av havet. Siden 1955 er andelen beregnet til 93 prosent. Varmeinnholdet i havet har økt fra slutten av 1950årene, og det har vært en spesielt rask økning siden 1985.

Klimafølsomheten, som er økningen i global temperatur for en dobling av CO2-konsentrasjonen, er imidlertid usikker. FNs klimapanel (IPCC) anga i sin 2013-rapport (AR5) at den sannsynligvis ligger i intervallet 1.5 – 4,5 grader.

Global temperatur fra 1880 til 2019 relativt til middeltemperaturen for 1880 – 1920. Temperaturene i 1998 og 2015/2016 var sterkt påvirket av kraftige El Niño-episoder.

5. Kan vi stole på temperaturmålingene?

Jordens middeltemperatur kan beregnes fra direkte målinger på land og over hav eller fra satellittobservasjoner. Begge metoder har sine fordeler og ulemper. Ved den første metoden må en fra målinger på et begrenset antall steder komme fram til en global middeltemperatur. Ulike grupper benytter litt forskjellige metoder. For målinger til havs har ulike metoder blitt benyttet, noe som øker usikkerheten. De tre vanligst refererte gruppene har likevel kommet fram til svært like kurver for temperatur-utviklingen. Et arbeid som benytter et mye større datamateriale, viser også samme temperaturutvikling over land som funnet i de andre studiene. Interesserte henvises også til artikkelen «Hva skjer med den globale temperaturen?» i KLIMA 1/2014.

Etter diverse nødvendige korreksjoner viser også satellittmålingene, som begynte i 1979, nær samme utvikling som bakkemålingene med unntak av resultatene fra én gruppe. Noen hevder at en ikke kan stole på temperaturkurvene siden omgivelsene rundt mange målestasjoner har endret seg med tiden særlig fordi det er blitt mer bebyggelse i området. Dette betegnes gjerne urbaniseringseffekten. Mange studier, der en korrigerer for effekten eller sløyfer stasjoner der den kan være av betydning, har imidlertid vist at dette ikke fører til betydelige feil. Som nevnt gir dessuten satellittmålinger nær samme utvikling som målinger ved jordoverflaten.

6. Klimaet har alltid endret seg. Er det ikke da rimelig å anta det er naturlige årsaker til endringene vi har sett i det siste?

De naturlige faktorene som påvirker klimaet, er særlig partikler fra vulkanutslipp, variasjoner i solinnstrålingen og variasjoner i havstrømmene. Ser en på temperaturutviklingen fra rundt 1970, har det ikke vært mulig å forklare denne ut fra disse faktorene. Dagens menneskeskapte klimaendringer kommer altså som et tillegg til de naturlige variasjonene.

Det er svært stor enighet om den fundamentale drivhusmekanismen – at økte konsentrasjoner av drivhusgasser i atmosfæren fører til at jorda mottar mer energi. Det er mer usikkert hvordan økt temperatur vil medføre forandringer som i sin tur påvirker klimaet, såkalte tilbakekoplinger (se spørsmål 8).

Det har vært foreslått at variasjoner i kosmisk stråling, via påvirkning av skydannelsen, er en viktig årsak til klimaendringer. Utviklingen i kosmisk stråling og observert variasjon i skydekket etter 1970 passer imidlertid ikke med denne teorien.

7. Det er mye større naturlige utslipp av CO2 enn det er menneskeskapte. Hvorfor mener man da at de menneskeskapte har så stor betydning?

I førindustriell tid var det en tilnærmet balanse mellom utslipp og opptak av CO2. Selv om de menneskeskapte utslipp er små sammenliknet med de naturlige strømmene av CO2 til atmosfæren (se figur nedenfor), så forstyrrer disse utslippene denne balansen. Riktignok øker naturens opptak noe når konsentrasjonen i atmosfæren øker, men nær halvparten av de menneskeskapte utslippene blir igjen i atmosfæren. Derfor har CO2-konsentrasjonen økt fra omtrent 280 ppm (parts per million) på slutten av 1700-tallet til omtrent 410 ppm i 2019.

Det har vært fremsatt påstander om at konsentrasjonsøkingen i atmosfæren ikke kan være menneskeskapt siden bare 4 – 5 % av CO2-mengden ser ut til å stamme fra menneskelige aktiviteter. Bakgrunnen er at gjennomsnittlig oppholdstid for et CO2-molekyl i atmosfæren er rundt 5 år. Dette fremgår blant annet av forholdet mellom ulike former av karbon (isotoper) i CO2 i atmosfæren. Ved en beregning av i hvilken grad menneskeskapte utslipp har bidratt til økningen i CO2-konsentrasjonen, må en imidlertid ta hensyn til de store naturlige strømmene til og fra atmosfæren, se figur. Tas dette med i beregningene, stemmer forholdet mellom de ulike karbonformer i atmosfæren med at det alt vesentlige av konsentrasjonsøkingen skyldes menneskelig aktivitet.

Det globale karbonkretsløpet – middelverdier 2000 – 2008. I denne perioden har altså CO2-mengden i atmosfære økt med 15,2 milliarder tonn (Gt) per år i gjennomsnitt. For perioden 2009 – 2018 var gjennomsnittlige årlige utslipp fra fossilt brensel og sementproduksjon 34,8 Gt, endret bruk av land stod for 5,5 Gt og økningen i atmosfæren var 18 Gt CO2.

8. Kan vi forutsi fremtidige klimaendringer?

For å kunne si noe om fremtidens klima må vi lage (matematiske) modeller som beskriver klimaet. Disse bygger på en mengde ulik informasjon, blant annet om fortidens klima, egenskapene til ulike gasser og partikler i atmosfæren, solinnstråling, havstrømmer og, i mer avanserte modeller, karbonkretsløpet. Selv de mest kompliserte modeller er sterkt forenklede fremstillinger av klimasystemet.

Videre er det nødvendig å lage scenarier for menneskeskapte utslipp av klimagasser og partikler. Varierende beregningsresultater skyldes derfor både forskjeller i modellene og i utslippsscenariene. Det er vist at de fleste modellene gir rimelig god overensstemmelse med målinger i alle fall når det gjelder global temperatur (se Grunnkurset).

Likevel er betydelig usikkerhet i beregninger av fremtidens klima, noe som til dels henger sammen med usikkerheten i klimafølsomheten, se under spørsmål 4. Mye av usikkerheten skyldes for dårlig kunnskap om en del tilbakekoplinger – endringer som skyldes at temperaturen øker og i sin tur påvirker temperaturen. Viktige eksempler er endringer i mengden vanndamp i atmosfæren, i skydannelse og i delen av innkommende stråling som reflekteres fra jordoverflaten (albedo). Det er også stor usikkerhet i hvordan karbonkretsløpet endrer seg ved økt temperatur. Utslipp til atmosfæren av metan og CO2 på grunn av tining av permafrost kan bli en betydelig faktor. Videre spiller usikkerheten i naturlige klimaendringer en betydelig rolle, se spørsmål 4.

IPCC anga i sin 2013 rapport at den mest sannsynlige temperaturstigning fra slutten av det 20ende til slutten av det 21ste århundret var 1 grad for et optimistisk utslippsscenario til 3,7 for et pessimistisk. Stigningen fra førindustriell tid blir omtrent 0,8 grader større.

På grunn av usikkerheten i klimafølsomheten er det riktigst å angi sannsynligheter for å kunne begrense temperaturstigningen, for eksempel til 1,5 – 2 grader over førindustriell temperatur som er målet i Paris-avtalen. For et scenario der alle land oppfyller forpliktelsene gitt før møtet i Paris og fortsetter å begrense utslippene på samme ambisjonsnivå, er det omtrent 8 % sannsynlighet for at temperaturstigningen blir under 2 grader, knapt 60 % for at den blir mindre enn 3 og vel 90 % sannsynlighet for at temperaturstigningen blir mindre enn 4 grader. For at det skal være en betydelig sannsynlighet for at temperaturstigningen skal bli mindre enn 2 grader, må utslippene reduseres sterkt og helst være negative mot slutten av århundret, se spørsmål 12.

Det er utført mange beregninger over hvor mye klimagasser som kan slippes ut for at ikke temperaturen skal stige med mer enn et gitt antall grader, for eksempel 1,5 eller 2 grader. Dette er det såkalte karbonbudsjettet. Dette er nærmere diskutert i Grunnkurset-

Modellene gir mest pålitelige resultater for globale temperaturendringer. Nedbørberegninger blir mer usikre, og når det gjelder vindforhold er det svært stor usikkerhet, se spørsmål 10.

9. Er det så farlig om temperaturen stiger litt? Hvilke virkninger kan vi vente?

Her skal vi omtale dette ganske kort. For mer informasjon henvises det til Grunnkurset.

Virkningene er selvsagt avhengig av hvor stor temperaturøkningen blir. Paris-avtalen om klima har som overordnet mål å begrense den globale oppvarmingen til «godt under 2 grader». I tillegg skal landene arbeide for å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. Avtalen har også et mål om netto-null utslipp (dvs. balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser) i andre halvdel av århundret. Det understrekes at de globale utslippene av klimagasser må passere toppen så raskt som mulig.

Generelt kan det sies at virkningene sannsynligvis blir alvorligst i mange utviklingsland, særlig i noen av verdens fattigste områder. Disse er spesielt sårbare også på grunn av liten evne til å tilpasse seg til endret klima.

World Economic Forum har nylig utgitt «The Global Risk Report, 2020». For første gang kommer miljøproblemer som svikt i bekjempelse av klimaendringer og ekstremvær øverst på lista.

Mye av stoffet her er hentet fra IPCC-rapporten «Global Warming of 1.5 ºC» fra 2018 der det særlig ses på forskjeller i virkninger av oppvarming på 1,5°C og 2°C.

Klimaendringer har påvirket naturlige systemer og mennesker på alle kontinenter og alle havområder. Viktige konsekvenser på grunn av global temperaturendring er på blant annet ekstremvær (hetebølger, stormer, tørke), helse, biodiversitet, havnivå, jordbruk og naturlig vegetasjon. En del virkninger ser vi allerede i dag, men hvis ikke utslippene reduseres raskt og drastisk, vil det bli adskillig verre i nær fremtid.

Ekstremvær og havnivåstigning er omtalt under spørsmålene 10 og 11. Her skal vi nevne virkninger på noen andre områder.

Jordbruk
Endringer i temperatur, nedbør og hyppighet og intensitet av ekstremvær vil påvirke avlingene. Det vil også høyere CO2-konsentrasjon i atmosfæren som i de fleste tilfeller øker planteveksten (CO2-gjødsling). Planter vil også generelt tåle tørke bedre når CO2-konsentrasjonen øker.

Kombinasjon av klimaendringer og andre stressfaktorer, som forurensninger i luft og jord, kan ha betydelig virkning på matproduksjonen. Spesielt vil økning i ozonkonsentrasjonen kunne føre til betydelig avlingstap i mange områder.

IPCC-rapporten konkluderer med at samlet tyder resultater av studier av virkninger av endringer i temperatur, nedbør, CO2-konsentrasjon og ekstremvær på at en global oppvarming på 2°C fører til større tap av globale avlinger og næringsverdi enn en global oppvarming på 1,5°C. Mange av de fattigste landene er mest utsatt.

Biodiversitet. Rapporten IPCC (2018) konkluderer blant annet med

  • Risiko for lokale artstap, og følgelig for utryddelse, er mye mindre i en 1.5°C enn i en 2°C varmere verden.
  • Antall arter beregnet å miste over halvparten av sine klimatisk egnete områder ved global oppvarming på 2°C (18% av insektene, 16% av plantene, 8% av virveldyrene) beregnes redusert til 6% av insektene, 8% av plantene og 4% av virveldyrene ved 1.5°C.

Tørke spiller en betydelig rolle både når de gjelder jordbruk og sannsynligheten for branner i skog, lyng og gress. Branner er nærmere omtalt under spørsmål 10.

Brå endringer – Vippepunkter
Dette er brå klimaendringer som skjer i løpet av noen få tiår eller mindre og varer (eller antas å vare) i det minste i noen tiår og forårsaker betydelige forstyrrelser for mennesker og i naturlige systemer. Mest omtalt er nedsmelting av innlandsis (Grønland, Vest-Antarktis). Vippepunktet for Grønland er sannsynligvis nesten nådd. Det vil imidlertid ta mange hundre år før mesteparten av isen er borte. Et annet eksempel er at økt temperatur i Arktis vil smelte permafrosten i mange områder. Dette kan føre til betydelige utslipp av metan og CO2, men det er betydelig usikkerhet i hvor store utslippene vil bli. Et tredje eksempel er at klimaendringer kombinert med hugst kan føre til avskoging i Amazonas.

Det har vært hevdet at klimaendringer, spesielt tørke, kan gi opphav til konflikter. Alvorlig tørke i Syria i årene 2007 – 2010 kan ha spilt en rolle i starten av opprøret der, men det er vanskelig å si hvor viktig dette var.

Helse
E
n artikkel i det kjente tidsskriftet Lancet i 2009 hevdet at klimaendringer er det største globale helseproblemet i det 21ste århundret. Helseeffekter av klimaendringer vil forsterke gapet mellom rike og fattige. Dette følges opp i artikler i samme tidsskrift i 2015 og 2017. I artikkelen fra 2015 står det blant annet: Reduksjon av utslipp av klimagasser vil ikke bare beskytte menneskers helse mot direkte og indirekte virkninger av klimaendringer. Det vil også bidra til bedre helse gjennom mekanismer som ikke har med klimaendringer å gjøre, såkalte «co-benefits». (Dette er noe mine medarbeidere og jeg har hevdet i 20 år.)

Virkninger på helse omfatter blant annet

  • Større risiko for skader, sykdom og død på grunn av mer intense hetebølger og branner
  • Økt risiko for underernæring på grunn av mindre matproduksjon i fattige områder
  • Økt risiko for sykdommer gjennom mat og vann, og sykdommer overført av organismer (vektorer), for eksempel mygg og flått.

Helseskadene vil reduseres, men ikke elimineres, i befolkninger som nyter godt av sosial og økonomisk framgang, særlig blant dårlig stilte grupper.  Hvis ikke økonomisk vekst kommer de fattige til gode, vil helseskadene på grunn av global oppvarming, forsterkes.

Nye studier tyder på at vi i de kommende 10-år må regne med en sterk økning av dødsfall på grunn av hete, både i Europa og spesielt i varmere strøk. Det østlige middelhavsområdet og Midtøsten er et av de tett befolkede områder der hetebølgene kan bli særlig hyppige og intense i løpet av dette hundreåret. Hvis utslippene fortsetter på dagens nivå, vil temperaturen nå et nær dødelig nivå i mange områder i tropene.

10. Blir det mer ekstremvær (hetebølger, voldsomme nedbørepisoder, stormer) i fremtiden?

Som nevnt (spørsmål 9) kommer miljøproblemer som svikt i bekjempelse av klimaendringer og ekstremvær øverst på lista over utfordringer menneskeheten står overfor i rapporten «The Global Risk Report, 2020».

Noen tørre områder har blitt enda tørrere. Tørke spiller en betydelig rolle når det gjelder sannsynligheten for branner i skog, lyng og gress. Både i 2017, 2018 og 2019 har det vært svært alvorlige branner i en rekke land (Chile, Portugal, Kroatia, Frankrike, Australia, Sverige, California og andre stater i USA, Grønland). De siste månedene i 2019 var brannene i Australia vært særlig dramatiske. Klimaendringer antas å være en medvirkende faktor til økningen av slike branner. 2019 var det varmeste året siden målingene startet i Australia, og det var usedvanlig tørt. Her hjemme var det en uvanlig lang tørkeperiode sommeren 2018, særlig på Østlandet.

Eksempler på hetebølger der klimaendringer sannsynligvis har spilt en rolle, er de ekstreme temperaturene i Mellom-Europa i 2003, i Russland i 2010 og i Sør-Europa i 2017.

Det er også sannsynlig at hyppigheten av kraftig nedbør, eller delen av total nedbør i form av kraftig regn, vil øke i mange områder i dette århundret.

Virkningene av endrete ekstremverdier i nedbør og temperatur kan kombineres i en indeks kalt Standardized Dry and Hot Index (SDHI). Lavere verdier viser mer tørke.

Trend i SDHI indeksen for 1951 til 2016 for den varme årstid viser mer tørke over store områder (gule og brune områder). Middelhavsområdet og store deler av Afrika viser store endringer, men også deler av Sør-Amerika, vestlige USA og øst i Asia er utsatt.

Utviklingen av tropiske sykloner (orkaner, tyfoner) er mer usikker. Hyppigheten av de kraftigste (kategori IV og V) vil sannsynligvis øke, men ikke nødvendigvis i alle havområder, mest sannsynlig i det nordlige Atlanterhavet (her har det vært kraftige orkaner i 2017) og i deler av det nordvestlige Stillehavet. Større nedbørmengder i forbindelse med disse orkanene er også sannsynligvis. Det ser imidlertid ut til at hyppigheten av tropiske sykloner globalt (samlet for alle kategorier) enten vil avta eller endre seg lite.

11. Hvor mye vil havnivået stige?

Havnivået stiger på grunn av at vannet utvider seg med temperaturen og økt smelting av isbreer og innlandsis. Den største usikkerheten i beregninger av fremtidig utvikling er knyttet til Antarktis.

Havnivåstigningen har økt fra omkring 1,8 millimeter per år i 1993 til 3,9 millimeter per år i 2016/17. Hvis havnivåstigningen fortsetter å akselerere på samme måte, kan nivået øke med omtrent 0,75 meter de neste hundre år.

IPCC beregnet at middels havnivåstigning i dette århundret vil bli 43 cm ved et lavt utslippsscenario (RCP 2.6) og 84 cm ved et høyt utslippsscenario (RCP 8.5). Nivået vil fortsette å stige etter 2100. Det vil være store lokale variasjoner. Mange forskere tror at nivået kan komme til å stige raskere. Vippepunktet der det blir svært vanskelig å hindre at mesteparten av Grønlandsisen forsvinner, kan være nådd. Dersom all isen forsvinner, vil havet stige med omtrent 7 m, men en slik nedsmelting vil ta flere hundre år.

Det er meget sannsynlig at stigning i havnivå vil bidra til mer ekstreme høyvannsepisoder i kystområder. Sammen med den sannsynlige økningen i maksimum vindhastighet for noen tropiske sykloner, er dette et spesielt problem for små, tropiske øystater.

12. Hva kan vi gjøre for å begrense skadevirkninger av klimaendringer?

Den amerikanske økonomen Kenneth Boulding sa i 1973: «Enhver som tror at eksponentiell vekst kan fortsette i de uendelige, er enten gal eller en økonom.»

Når det gjelder valg mellom å satse på teknologiske fremskritt og endret adferd, må vi si som Ole Brumm da han ble spurt om han ville ha honning eller melk til brødet.  «Takk begge deler». (Men for ikke å virke grådig la han jo til «men du behøver ikke gi meg brød».)

Det velrennomerte tidsskriftet Nature skrev i en leder i april 2018: «Å redusere karbonutslippene betyr å ta smertefulle avgjørelse: stoppe nye investeringer i leting etter og produksjon av fossilt brensel, og så stenge eksisterende anlegg.»

En UNEP-rapport fra 2019 hevder at utslippene må reduseres med 7,6% per år fra 2020 til 2030 for at vi skal ligge an til å begrense stigningen til 1,5 grader. For 2 grader er verdien 2,7%. Tatt i betraktning at utslippene har økt de siste årene (inntil koronaepidemien satte en stopper for det), er selv 2,7 prosent per år en formidabel utfordring.

Enkelte har argumentert med at fattige land trenger mer energi og at produksjon av fossilt brensel derfor må fortsette i noenlunde samme tempo som før. Det er imidlertid ikke fattige land som må begrense sin bruk av fossilt brensel i alle fall ikke i første omgang. Klimaforskeren Kevin Anderson uttalte seg om dette i et intervju i desember 2018. Han sier at dersom den tiendedelen av verdens befolkning som har høyest karbonfotavtrykk reduserer dette til gjennomsnittet for Europa, vil de globale utslipp reduseres med en tredel. Dessuten er mange fattige land spesielt sårbare for klimaendringer.

Noen generelle betraktninger basert på nyere forskning:

  • Det er mulig å skape lavutslippssamfunn, og det vil sannsynligvis være økonomisk lønnsomt. En kan samtidig øke energiproduksjonen som er nødvendig for å bringe fattige land ut av fattigdommen.
  • Mye av teknologien og mange av virkemidlene er allerede tilgjengelige. En omlegging av livsstilen i rike land er likevel nødvendig.
  • Det er et stort potensiale for å utvikle løsningene videre ved bruk av forskning og utvikling.
  • Kostnadene ved å begrense utslippene slik at temperaturen ikke stiger mer enn 1,5 – 2 grader øker raskt jo lenger en utsetter de nødvendige tiltakene.
  • Siden noe temperaturøkning er uunngåelig må det også satses på tilpassing.

Med andre ord er løsningen først og fremst av politisk art.

Nedenfor er noen mulige tiltak listet opp. Disse er grundigere diskuter i Grunnkurset.

  • Avgift på karbonutslipp. En variant er «karbonavgift til fordeling» der beløpet som kommer inn, fordeles med en lik sum til alle i området. Folk med et levesett som gir små utslipp vil tjene på det, de som forårsaker store utslipp vil tape. James Hansen har i mange år argumentert sterk for dette. Skal prøves i Canada.
  • EUs kvotesystem. Kvoteprisen i EU for var i 2019 omtrent 25 EURO per tonn CO2. Den falt i mars 2020 og har siden svingt mye. En høyere pris vil være gunstig. «Taket» må senkes.
  • Fornybar energi (vind, sol, vannkraft). Bra, men ikke nok. (Kraftige protester mot vindkraft mange steder.) Prisene har falt kraftig. Elektrifisering er et viktig stikkord for omlegging av energisektoren.
  • Bedret utnyttelse. Det er store muligheter for betydelige utslippsreduksjoner. Varmepumper istedenfor å bruke elektrisitet direkte til oppvarming er et godt eksempel.
  • Karbonfangst og lagring. Utviklingen har vært langsom.
  • Kjernekraft. Enkelte hevder det er nødvendig. Er det trygt i konfliktområder? Dyrt.
  • Slutte å investere i fossil industri. (Oljefondet ut av kull, Den europeiske investeringsbank vil ikke investere i prosjekter som gir klimagassutslipp fra 2021)

De fleste scenarier med mer enn 50% sannsynlighet for å redusere den globale oppvarmingen til mindre enn to grader krever betydelig bruk av teknologier som gir negative utslipp i annen del av dette århundret. Dette kan for eksempel være bruk av bioenergi kombinert med fangst og lagring av CO2. Valg av bioenergi er da viktig for å få en positiv virkning.  Det arbeides også med teknikker for direkte uttak av CO2 fra atmosfæren. Generelt synes det være en vanlig oppfatning blant forskere at å stole på teknologier med negative utslipp i fremtiden, som en begrunnelse for å fortsette med store utslipp fra bruk av fossilt brensel i dag, er svært risikabelt.

Bidraget til de globale CO2-utslippene fra avskoging i tropene og annen endret bruk av land er nå sannsynligvis omkring 14 %, men usikkerheten er stor. Beregningen av klimagevinsten ved å redusere avskogingen er enda mer usikker. En må passe på at tiltak for å begrense avskogingen i et område ikke fører til mer hugst i andre tropiske skoger. Politisk skifte i land der begrensing av avskoging er viktig, kan få store følger, slik vi nå ser i Brasil.

13. Havforsurning har vært nevnt som en annen virkning av CO2-utslipp. Hva er det og hvor alvorlig kan det være?

Surheten i en vandig løsning måles på en pH-skala fra 0 til 14. Nøytralt vann har en pH på 7. Lavere verdi betyr at løsningen er sur, høyere verdi at den er basisk. Skalaen er logaritmisk slik at ved en endring på en pH-enhet blir surheten endret med en faktor på 10.

Havet har en pH på 7,9 – 8,2 i overflatelaget, men det varierer en del både i tid og rom. I dypere lag er pH noe lavere. Havet er altså ikke surt og kommer sannsynligvis heller ikke til å bli det. Men havets pH kan forskyves mot den sure siden, og derfor er det vanlig å snakke om havforsurning. Forsuring av havet skyldes først og fremst tilførsel av karbondioksid (CO2).

Menneskeskapte CO2-utslipp hadde allerede omkring år 2000 senket havets pH med omtrent 0,1 enheter i forhold til førindustriell tid. I år 2100 kan verdien ha sunket med ytterligere 0,2 til 0,3 enheter avhengig av utslippssceneriet. Den største usikkerheten ved beregning av pH endringer på grunn av økt CO2-konsentrasjon ligger i hastigheten som nøytraliseringen foregår med.

Når havet blir surere, avtar karbonatkonsentrasjonen. Konsekvensen er at organismer som danner skall eller skjelett av kalk, er spesielt utsatt. Laboratoriestudier har vist at mange, men ikke alle, slike organismer påvirkes negativt når pH i havvann avtar. Det er imidlertid mange ukjente faktorer, og forskerne får noen ganger store overraskelser. Noen arter ser ut til å klare seg selv om pH er svært lav, i det minste over kort tid.

Mange marine organismer er utsatt for andre stressfaktorer samtidig med at det er en forsuring. Dette kan være oppvarming, forurensning, fangst eller endringer i havstrømmer. Det er svært vanskelig å forutsi hvordan en kombinasjon av slike stressfaktorer påvirker organismene. Korallrev er blant de økosystemer som kan påvirkes mest av havforsurning og varmere vann. Nesten alle varmtvanns korallrev antas å bli ødelagt ved 2°C global oppvarming.

Også organismer høyere opp i næringskjeden kan påvirkes, dels ved at artssammensetningen av byttedyr endres, dels ved at respirasjonen påvirkes.

 

 

Spre kunnskap –
del denne saken!