Klimaskepsis og fornekting

(Oppdatert versjon mai 2022)
De såkalte «klimaskeptikernes» agitasjon har kun ett formål: Å svekke troverdigheten til FNs klimapanel og klimaforskningen, og så tvil om nødvendigheten av effektive klimatiltak. Middelet er å spre usakligheter, usikkerhet og forvirring, ispedd løsrevne fakta og tilhørende konspirasjonsteorier. Se alle nyhetssaker på nettsidene våre om klimafornekting.

Professor i miljøkjemi Hans Martin Seip er blant de forskerne som har valgt å gå i debatt med skeptikerne, og i ulike sammenhenger forsøkt å imøtegå deres argumenter. Se bl.a. «Pinlig av professorer», med hans svar på et såkalt prosess-skriv som «Klimarealistene» sendte til Høyesterett i forbindelse med klimarettssaken. – Det er i en viss forstand nytteløst, sier han, for de samme tingene blir ofte gjentatt i det uendelige, uten belegg. Det blir et slags «klippe, klippe», i strid med naturlovene, som den berømte kjerringa i eventyret. Andre kan likevel ha glede av at disse folkene av og til blir korrigert, og å se hva vitenskapen faktisk sier oss, mener han.

Derfor har han samlet og kommentert en del påstander som han mener går igjen. Mye av det er importvare fra den amerikanske klimafornekter-industrien. (De to siste punktene er nye i forhold til tidligere versjoner, og tar opp påstander som er blitt ganske vanlige de siste årene.)

Påstand 1: Klimaet har alltid forandret seg
Påstand 2: Det dreier seg om naturlige variasjoner, drevet av sola
Påstand 3: Temperaturstigning skyldes ikke mer CO2 i atmosfæren (sammenhengen er omvendt)
Påstand 4: Det er ingen konsensus blant forskerne
Påstand 5: Klimamodellene er upålitelige
Påstand 6: Temperaturmålingene er upålitelige
Påstand 7: Det er blitt mer havis i Antarktis
Påstand 8: Det har ikke vært noen temperaturøkning siden 1998
Påstand 9: Klimaendringene er reelle, men de økonomiske konsekvensene er små sammenliknet med konsekvensene av å begrense temperaturstigningen til under 2 grader.
Påstand 10: Redusert energiproduksjon fra fossil brensel vil i særlig grad gå utover fattige land. De trenger slik energi for økt vekst.

«Klimaet har alltid forandret seg»

Dette er ikke et gyldig argument i debatten. Selvsagt har det alltid vært endringer i klimaet på jorda. Relativt høy global temperatur for omtrent 10 000 til 5000 år siden hang sammen med høy solinnstråling særlig ved nordlige breddegrader om sommeren.

Temperatur og konsentrasjonen av COer rekonstruert for mange millioner år bakover. Verdiene blir nokså usikre når en kommer langt tilbake, men vi finner stort sett at høy temperatur samvarierer med høy CO2-konsentrasjon. Eksempler på dette er en varm periode over mange millioner år for vel 50 millioner år siden, og en periode som startet for omtrent 200 millioner år siden.

Siden de fleste partikler har en avkjølende effekt, vil variasjoner i partikkelkonsentrasjonen i atmosfæren, for eksempel på grunn av vulkanutbrudd, påvirke klimaet. Et eksempel er Pinatubo-utbruddet på Filippinene i 1991 som hadde en avkjølende virkning i 2–3 år. Endringer i havstrømmer er en annen faktor som påvirker klimaet..

Siste hovedrapport fra IPCC (AR6) Working group I gir en grundig diskusjon av årsakene til klimaendringer. For de fleste er det nok tilstrekkelig å se på Summary for Policymakers.

«Det dreier seg om naturlige variasjoner, drevet av sola»

Som nevnt under påstand 1, varierer innstrålingen fra sola, og dette har hatt stor betydning for klimaendringer i et langt perspektiv. Vi har en lang tidsserie for antall solflekker som er en god indikasjon på solaktiviteten: Jo flere flekker, desto større aktivitet. Antallet varierer med en syklus på omtrent 11 år.  Den lille istid (1400–1850) har ofte blitt forbundet med lav solaktivitet og få solflekker, men dette gjelder bare deler av perioden. På mye av 1600-tallet var det svært få solflekker, men på 1700 tallet var antallet omtrent som på slutten av 1900-tallet.

En hypotese er at solaktiviteten kan påvirke klimaet på jorda i sterkere grad enn beregnet ut fra variasjonene i solinnstrålingen. En foreslått mekanisme, som har fått betydelig oppmerksomhet, baserer seg på variasjoner i kosmisk stråling. Denne er lav når solaktiviteten er stor (mange solflekker). Lite kosmisk stråling vil ifølge hypotesen gi få lave skyer som igjen skal gi høy temperatur. Imidlertid var det en svak avtakende tendens i solflekkantallet fra omkring 1970 til 2000, en periode med rask økning i global temperatur, stikk i strid med hypotesen. De siste årene har solflekkaktiviteten vært lav, mens den globale temperaturen har vært blant de høyeste som er målt.

«Temperaturstigning skyldes ikke mer CO2 i atmosfæren (sammenhengen er omvendt)»

Mens CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var omkring 280 ppm (parts per million = milliontedeler) i førindustriell tid, er den nå omtrent 415 ppm. Det er også målt konsentrasjoner av ulike former (isotoper) av karbon i CO2 i atmosfæren. Relative mengder av ulike isotope viser at økningen i det alt vesentlige skyldes menneskeskapte utslipp, først og fremst bruk av fossilt brensel.

Enkelte påstander om at menneskeskapte utslipp bare kan forklare omkring 4 prosent av økningen, skyldes at det ikke er tatt hensyn til de store naturlige strømmene mellom hav/land og atmosfæren. Påstandene ble tilbakevist av Fuglestvedt og Seip allerede på 1990-tallet og seinere mer nøyaktig av Hellevang og Aagaard, se Geoforskning.no: Kort oppholdstid for karbon i atmosfæren – bevis mot menneskeskapte utslipp?

Studier av blant annet iskjerner viser at CO2-konsentrasjonen ikke har vært så høy som nå på minst 800 000 år, sannsynligvis betydelig lenger (AR6, WGI, Figurene 2.3 – 2.5). Variasjoner i temperatur og CO2-konsentrasjon følger hverandre ganske tett. Imidlertid ser vi noen ganger at CO2-konsentrasjonen har økt etter temperaturen. Temperaturforandringen er da satt i gang av endring i en annen faktor, som solinnstrålingen, og den er blitt forsterket av den medfølgende økning i konsentrasjonen av CO2 (og metan).

Ingen har gitt en rimelig forklaring eller satt opp noe velbegrunnet budsjett over CO2-strømmer til og fra atmosfæren på bakgrunn av antakelse om at temperaturøkningen i senere tiår skulle ha vært årsak til og ikke virkning av økt CO2-konsentrasjon. Det måtte blant annet være en naturlig kilde med utslipp som økte med temperaturen. Det har vært antydet at dette kunne være havet siden løseligheten av CO2 avtar når temperaturen øker.  Observasjoner og beregninger viser imidlertid at havet fortsatt tar opp store mengder CO2 fra atmosfæren. I middel for perioden 2010–2019 var opptaket i havet nesten en fjerdedel av de menneskeskapte utslippene.

Påstander om at det har vært like høye eller høyere CO2-konsentrasjoner på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, bygger på feiltolkning av eldre artikler. https://cicero.oslo.no/no/posts/klima/lite-skeptiske-klimaskeptikere

Drivhuseffekten er observert direkte under naturlige forhold, se
https://www.nature.com/articles/nature14240?fbclid=IwAR150-7iRW5YO_0CdrHKAQDSdQsG9SLUpQXCsyxswbiXWKuxXHLj4qo0 

«Det er ingen konsensus blant forskerne»

Det har vært utført flere studier som viser at et overveldende flertall av forskere som publiserer om klimaendringer, mener menneskeskapte klimaendringer er et betydelig problem. En studie publisert i Environ, Res. Letters i 2013 tok for seg nesten 12000 artikler fra tidsskrifter med fagfellevurdering som nevnte menneskeskapte klimaendringer eller global oppvarming i sammendraget. Av forfatterne som uttrykte sin mening om menneskeskapte klimaendringer, støttet 97 prosent den vanlige oppfatningen at menneskene forårsaker global oppvarming. En oppsummering fra 2022 er gitt på Scientists agree: Climate change is real and caused by people

Det er altså en sjelden grad av enighet blant klimaforskere. Til og med oljeselskapene er enige i at menneskeskapt global oppvarming er reell. Faktisk har de visst om dette helt fra 1950-tallet: https://www.besteforeldreaksjonen.no/2018/12/hva-visste-fossilindustrien 

«Klimamodellene er upålitelige»

«Alle modeller er gale, men noen modeller er nyttige», sa statistikeren George Box. Selvsagt er det komplisert å lage en god modell for klimaet, og de er ikke perfekte. Men en analyse fra januar 2020 av hvordan temperaturendringene beregnet med modeller publisert mellom 1970 og 2007 stemte med observasjonene, konkluderte med at overensstemmelsen i de fleste tilfeller var god. https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1029/2019GL085378

Beregninger av global og til dels regional temperatur er mer pålitelige enn beregninger av nedbør.

Mye av usikkerhetene i klimamodellene er knyttet til såkalte tilbakekoplinger, det vil si at økt temperatur fører til endringer som igjen påvirker temperaturen. Det er for eksempel ikke godt forstått hvordan skyene påvirkes når temperaturen økes. Andre usikkerheter finner vi i virkninger av partikler i atmosfæren og i karbonsyklusen. Klimafølsomheten, økningen i global temperatur ved en dobling av CO2-konsentrasjonen, er derfor fortsatt ikke veldig godt bestemt, selv om den siste IPCC-rapporten (AR&, WGI) angir et noe snevrere intervall enn tidligere, 2,5–4,0 °C med en mest sannsynlig verdi på 3 °C.

Det er en nokså vanlig misforståelse at vår forståelse av klimaendringene i hovedsak er basert på klimamodeller. Viktig informasjon kommer blant annet fra studier av klimaendringer i tidligere tider, observasjoner i nyere tid av temperaturen i atmosfære og hav, stigning i havnivået og stråling til og fra jorda.

«Temperaturmålingene er upålitelige»

Det er ikke enkelt å beregne en global temperatur ut fra målinger ved jordoverflaten på land og over hav. IPCC-rapporten AR6 WG I sammenlikner resultater fra fire forskergrupper. Figur 2.11 fra rapporten er vist nedenfor. De fire kurvene er svært like. De små forskjellene henger i stor grad sammen med hvordan områder med få målinger, som Arktis, behandles. Samme figur viser også gjennomsnittstemperaturer for tiårsperioder. For de fire siste er det en nokså jevn stigning fra periode til periode. En analyse av usikkerheten i temperaturdataene fra omkring 1860 viste avtakende verdier med tiden med unntak av under de to verdenskrigene da det var betydelig økt usikkerheter blant annet på grunn av færre målinger. Etter omkring 1960 er usikkerheten liten. https://journals.ametsoc.org/doi/full/10.1175/JCLI-D-19-0395.1

Trenden i temperaturmålingene stemmer godt overens med en rekke andre observasjoner som at havnivået stiger med økende hastighet, innlandsisen i Antarktis og på Grønland minker (se påstand 7), isbreer smelter, havisen i Arktis avtar og våren kommer tidligere mange steder.

«Det er blitt mer havis i Antarktis»

Havisen i Antarktis finner vi nord for 78 °S på grunn av de store landmassene rundt polområdet. Isen er gjennomgående ganske tynn, og ismassen varierer mye fra år til år og med årstiden, blant annet avhengig av endringer i havstrømmer. Årlig minimum inntreffer rundt månedsskifte februar/mars. Målinger fra 1979 viser ingen tydelig trend (AR6, WGI, Figur 2.20 og WMO State of the Gobal Climate 2021, doc_num.php (wmo.int), Figur 18).

For å se hvordan klimaendringene påvirker isforhold må vi se hva som skjer andre steder. Sjøisen i Arktis viser betydelig nedgang både i utstrekning (AR6, WGI, Figur 2.20 og WMO, Figur 18) og volum siden 1979 spesielt i september da det er minst is.

Det har vært problemer med å bestemme hvordan innlandsisen i Antarktis har endret seg, men siden omtrent år 2000 har det vært et tydelig tap. Dette er vist i AR6, WGI, Figur 2.24. Her vises også den store endringen i ismassen på Grønland.

IPCC angir at for periode 2006–2018 var bidraget fra smelting i Antarktis til havnivåstigningen 0,53 mm per år, mens bidraget fra smeltingen på Grønland var 0,91 mm per år (AR6, WGI, Tabell 9.5)

Studier av havnivået i tidligere perioder (for 130 000–115 000 og omtrent 3 millioner år siden) tyder på at smelting i Antarktis kan gi betydelig bidrag til havnivåstigning selv ved moderate økninger i global temperatur. Usikkerhetene er imidlertid betydelige.

«Det har ikke vært noen temperaturøkning siden 1998»

Dette var et viktig argument for mange klimafornektere inntil 2015. Det er nok riktig at temperaturstigningen ved overflaten flatet noe ut mellom 1998 og 2014, men ikke så mye som enkelte påstår. Figuren i påstand 6  viser endringer i jordens årlige middeltemperatur fra 1880 til 2020. (En figur som viser temperaturer til mars 2022, er gitt i Spørsmål og svar om drivhuseffekten (besteforeldreaksjonen.no) Siden 1970 har det vært en kraftig stigning. Ser en på tiårsmidlene (fra 1971–1980 og til 2011–2020) stiger verdien raskt (se figuren under påstand 6).  Årene 2015–2021 har vært de sju varmeste i perioden med instrumentelle målinger.

Den globale temperaturen påvirkes av havstrømmer og spesielt er ENSO (El Niño Southern Oscillation) viktig. Ved El Niño-forhold er havtemperaturen utenfor vestkysten av Sør-Amerika uvanlig høy. Dette medfører også høy global temperatur. (El Niño betyr gutten og henspiller på Jesusbarnet, fiskerne ga fenomenet dette navnet siden det ofte inntraff ved juletider.) I den motsatte fasen (La Niña, jenta) er det derimot gjerne lav global temperatur.

Temperaturen i 1998 var påvirket av en svært kraftig El Niño. Dette bidro til påstanden om at det ikke hadde vært noen temperaturstigning etter 1998. Temperaturen i 2015, og særlig i 2016, var også påvirket av El Niño-forhold som liknet på forholdene i 1998. Forskjellen i global temperatur i 1998 og 2016 var omtrent 0,3 grader, svarende til en stigning på 0,17 grader per tiår.

Klimaforskeren James Hansen mener trenden i temperaturstigningen fra 1970 til 2015 gir et rimelig estimat av langtidstrenden. (De senere årene er sterkt påvirket av spesielle forhold som en super El Niño.) Trenden er da 0,18 grader per tiår.

Det viktig å være klar over at mer enn 90 prosent av overskuddsenergien jorda mottar på grunn av økt drivhuseffekt, går til havet. I senere år har en fått adskillig bedre observasjoner av havtemperaturen, og den er økende både i øvre lag og i dyphavet (dypere enn 700m), se WMO, Figur 4.

Parisavtalen slår fast at landene skal arbeide for at temperaturstigningen siden førindustriell tid skal begrenses til 1,5 grader. Da er det interessant å vite hvor mye temperaturen har steget til nå. Det er ikke så lett å svare på som en skulle tro, først og fremst fordi det er usikkert hva som skal regnes som førindustriell temperatur. IPCC AR6 WGI angir 1,09 °C som mest sannsynlig verdi for temperaturstigningen fra 1850 – 1900 til 2011–2020.

«Klimaendringene er reelle, men de økonomiske konsekvensene er små sammenliknet med konsekvensene av å begrense temperaturstigningen til under 2 grader.»

Dette har vært tatt opp på disse nettsidene før, blant annet i en diskusjon mellom økonom Øystein Sjølie og professor Kristoffer Rypdal, se Klima, risiko og økonomi. Jeg har også vært inne på det i Grunnkurset.

Et vanlig argument er at på mange områder har verden gått fremover. Flere døde av sult, tørke, hetebølger og flommer i tidligere tider. Dette er stort sett riktig, men holder ikke alltid. Ser vi på antall underernærte i verden gikk det ned fra 2005 til 2014, men har så økt noe. Fram til 2019 var riktignok prosentandelen omtrent konstant, men økte i pandemiåret 2020 (Fig. 22 i WMO State of the Gobal Climate 2021, doc_num.php (wmo.int). Generelt har de alvorlige sultkatastrofene bare i liten grad skyldtes værforhold, de er i høy grad blitt forsterket av styresmaktene. Et eksempel er sultkatastrofen i Bengal i 1943–44 da India fortsatt var under britisk styre. En kan heller ikke regne med at dårlige avlinger ett sted vil kunne oppveies av bra avlinger andre steder. Nå har krigen mellom Russland og Ukraina gjort eksport av korn fra disse områdene vanskelige. En hadde håpet at eksport fra India kunne kompensere for dette, men i mai 2022 ble eksport av hvete fra India forbudt siden en kraftig hetebølge har truet avlingene. Dessuten øker sannsynligheten for at avlinger i flere områder skal reduseres samtidig etter som temperaturen øker.

Som eksempel på at tiltak mot skader virker, har det vært argumentert med at dødstallene knyttet til hetebølger i USA har gått ned på grunn av installering av klimaanlegg. Dette er ikke så lett å gjøre i fattige land, og det krever mye energi. Selv i Nord-Amerika er det mange som ikke har det, særlig i Canada. Under den ekstreme hetebølgen sommeren 2021 på vestkysten av USA og Canada, der det ble målt nesten 50°C, er det rapportert om 754 dødsfall i British Columbia og Alberta og 237 i Washington og Oregon (WMO). Det var dessuten store økologiske skader både i marine og terrestriske miljøer.

Bakgrunnen for å påstanden finnes i stor grad i arbeider av W.D. Nordhaus som i 2018 fikk prisen i økonomi til minne om Alfred Nobel «for integrating climate change into long-run macroeconomic analysis.» Dansken Bjørn Lomborg hevder også at kostnadene, spesielt for fattige land, vil bli større enn nytten ved rask omstilling (se påstand 10). I et arbeid fra 2019 kom Nordhaus fram til at det gunstigste forhold mellom kost og nytte er ved en temperaturstigning på over 3°C i 2100, dvs. mye høyere enn målet i Parisavtalen. Et nyere arbeid som benyttet en oppdatert versjon av Nordhaus’ modell, fant imidlertid at nytten ved å begrense oppvarmingen til godt under 2 °C oppveide kostnadene. Valg av diskonteringsrente for miljøkonsekvenser, noe det er stor uenighet om, spiller en betydelig rolle for resultatene. Diskonteringsraten angir hvor mye vekt en skal legg på skader som vil ramme fremtidige generasjoner.

I et arbeid fra februar 2021 er de kjente økonomene Nicholas Stern og Joseph E. Stiglitz svært kritiske til mye av den økonomiske litteraturen om klimaendringer, inkludert Nordhaus’ arbeider. Artikkelen er omtalt i Grunnkurset.

I et senere arbeid (med C. Taylor) hevder Stern og Stiglitz at det er grunnleggende problemer med de vanlige økonomiske modellene som benyttes i forbindelse med klimaendringer, blant annet fordi de ikke er egnet når det er snakk om det som gjerne omtales som dyp usikkerhet. I det legger en at det kan være usikkert om alle faktorer som påvirker resultatene er med og/eller at usikkerheten i de faktorene som er med, er svært dårlig kjent. Modellene er heller ikke egnet når det er snakk om ekstreme hendelser, vippepunkter og rask teknologisk utvikling. Ekstreme hendelser og vippepunkter, som kan ha stor betydning for resultatene av økonomiske beregninger, ble grundig omtalt i den nevnte artikkelen av Rypdal samt i Grunnkurset og «Spørsmål og svar». En oppdatert beskrivelse av ekstreme hendelser er gitt i rapporten fra WMO (doc_num.php (wmo.int). Stern og Stiglitz mener det er bedre å gå ut fra Parisavtalen mål om at temperaturstigningen bør ikke overstige 1,5 °C, og finne den beste måten å oppnå dette.

Stern og Stiglitz kritiserer også IPCC for å legge for stor vekt på resultater av standard økonomiske modeller. Men i Technical Summary av AR6, WGIII, står det at den globale nytten av tiltak som sannsynligvis vil begrense oppvarmingen til to 2 °C, oppveier kostnadene i det 21 århundret hvis de økonomiske virkningene av klimaendringene er moderate eller høye. Dette holder selv om en ikke tar med nytte på andre felter enn klima, for eksempel redusert luftforurensing.

«Redusert energiproduksjon fra fossil brensel vil i særlig grad gå utover fattige land. De trenger slik energi for økt vekst.»

Det er i første omgang rike land som må redusere sitt forbruk av fossil energi. Dette går klart fram av flere undersøkelser. En studie publisert i desember 2021 om global ulikhet fant at verdens 50 % fattigste har svært lave utslippsnivåer, ca. 1,6 tonn CO2 per person (World Inequality Report). De 10 % rikeste slipper ut 31 tonn, og de 1 % aller rikeste 110 tonn per person. Ulikhetene er større innad i land og regioner, enn de er mellom rike og fattige land. Se De rike er problemet (besteforeldreaksjonen.no)

I en artikkel publisert i Nature Sustainability i april 2022 angis det at ved å løfte mer enn en milliard mennesker ut av fattigdom, vil ikke de globale utslippene av karbondioksid øke med er enn 1,6–2,1 %.

En rapport fra Tyndall Centre fra 2022 (Calverley og Anderson) ser på hvordan produksjonen av fossilt brensel bør trappes ned i ulike grupper av land for å begrense temperaturendringen som forutsatt i Paris-avtalen. Siden landene skal ha felles, men differensierte forpliktelser, må rikere land med økonomier som er mindre avhengig av oljeinntekter, gå foran, mens fattige land bør gis litt mer tid.

Kostnadene ved bruk av fornybar energi, særlig fra sol og vind, har falt kraftig samtidig som fossil energi er blitt dyrere, spesielt gass. For svært mange land vil det være både billigere og sikrere å satse på fornybar energi enn på fossil energi (Fuel switching 2.0: Coal to Clean Electricity — TransitionZero).

Mange fattige land er svært sårbare for klimaendringer. Klimaendringene skader, og vil i fremtiden føre til mer skader i mange slike områder. Dette kan for eksempel være på grunn av mer tørke og ekstremvær. Disse landene har langt mindre muligheter enn rike land til å sette inn tiltak som demper virkningene i alle fall uten solid økonomisk hjelp.

Spre klimavett,
del denne saken!