Klimaproblemet er politisk, og løses ved bruk av vanlige politiske virkemidler: forbud, subsidier og skatter. Fokuset på frivillige og private tiltak – og skam – er et blindspor, mener professor Jørgen Randers. «Det eneste man behøver å gjøre som ansvarlig samfunnsborger, er å stemme på parti som forplikter seg til å avslutte all bruk av kull, olje og gass på en ordnet måte fra 2020 til 2050.»
Jørgen Randers (født 1945) har lenge vært dypt engasjert i miljøspørsmål og forsket på klimaproblematikk. Han var i 1972 med å gi ut Limits to Growth, en forskningsrapport som ble lest og solgt i millioner, og som beregner hvor lang tid det tar før menneskelig forbruk støter mot jordklodens begrensninger. Han var leder for Lavutsslippsutvalget, som i sin rapport fra 2006 fastslo at «det er nødvendig, gjørbart og ikke umulig dyrt å redusere Norges klimagassutslipp med to tredjedeler innen 2050. Norge kan uten vesentlige forsakelser bli et klimavennlig land innen midten av dette århundret.»
DROPP KLIMASKAMMEN, STEM RIKTIG!
(kronikk Aftenposten 19. juli, gjengitt
etter avtale med forfatteren)
I Aftenposten 11. juli skriver Anne Gunn Halvorsen om frustrasjonen over sine reaksjoner på klimakrisen. Hun er med god grunn rasende fordi ørene hennes tutes fulle av urealistiske krav om miljøansvarlig adferd.
Det går simpelthen ikke an å leve opp til alle kravene som stilles til en hektisk, normal norsk familie! Hun ser ingen annen utvei enn å lukke ørene og å fortsette å sortere sitt søppel med hardt sammenpressede lepper.
Jeg på min side, fortviler over at jeg ikke har klart å fortelle Anne Gunn og alle andre bekymrede mennesker i kongeriket om at det finnes en enkel løsning på klimaproblemet, en som ikke tar mye tid og som fjerner all skam.
Det eneste man behøver å gjøre som ansvarlig samfunnsborger, er å stemme på parti som forplikter seg til å avslutte all bruk av kull, olje og gass på en ordnet måte fra 2020 til 2050.
Deretter kan man med god samvittighet fortsette å kjøre bil, fly, kle seg pent og spise godt – fordi disse aktivitetene ikke lenger vil lede til klimautslipp.
Uhyre enkelt
Anne Gunns fornuftige utblåsning viser at den alvorligste trusselen mot løsning av klimatrusselen er de aktørene som med ulik motivasjon har klart å etablere den feilaktige oppfatning at klimaproblemet er uhyre komplisert. Og at det best kan løses best gjennom frivillige tiltak blant velmenende, reflekterte enkeltindivider.
Realiteten er at løsningen på klimaproblemet er uhyre enkelt. Brenning av kull, olje og gass leder til utslipp av CO₂, som samler seg i atmosfæren og varmer verden. Dette kan bare løses gjennom obligatoriske fellestiltak. Utfasing av all bruk av kull, olje og gass gjennom forbud, subsidier og skatter – det vil si en sterk stat med bred oppslutning i folket.
Løsningen finnes
Klimakrisen skyldes bruk av kull, olje og gass. Cirka 70 prosent av alle klimagassutslipp kommer fra forbrenning av disse tre råstoffene som vi henter ut fra Jordens indre. Hvis vi holdt opp å bruke fossile brennstoffer, ville dette ene tiltaket løse hele klimaproblemet. En ordnet utfasing av all bruk (og produksjon) av kull, olje og gass fra 2020 til 2050 er nok til å holde oppvarmingen under pluss 2 grader Celsius – altså å nå Paris-målet.
Å fase ut fossile brennstoffer er det samme som å fase inn sol- og vindkraft. Kjernekraften er ingen løsning fordi den er for dyr og upopulær, og det finnes dessverre ikke nok bioenergi på kloden. Å fase ut fossile brennstoffer betyr å gå over til å bruke fornybar elektrisitet til å produsere strøm, til å drive transport, til å temperere bygg og til å gi industrien varmen den trenger. Alt dette er fullt mulig, selv med eksisterende teknologi.
Den eneste grunnen til at omleggingen ikke skjer umiddelbart, er at det dessverre er litt dyrere å bruke fornybar strøm enn fossil varme, og fordi de som arbeider i fossil sektor (forståelig nok), frykter tap av sin arbeidsplass. Godt støttet av dem som eier fossilsektoren.
Ekstrakostnad
Dersom man ønsker å akselerere omleggingen fra fossil til fornybar energi, må man som ansvarlig samfunnsborger ikke bare stemme riktig, men også være villig til å betale ekstrakostnaden. Ekstrakostnaden er heldigvis begrenset.
I Norge vil det koste 1–2 prosent av brutto nasjonalprodukt og vil kunne finansieres ved heving av toppskatten. Det er viktig at ulempene ved omstillingen fordeles jevnt i samfunnet og ikke bare bæres av dem som mister jobben i fossil sektor. Det kan enklest skje ved at fellesskapet garanterer inntekten for denne gruppen – ca. 200.000 arbeidstagere i 2020 som må reduseres til 0 i 2050.
Det vil si et tap av rundt 7000 jobber pr. år til en kostnad for fellesskapet på ca. 14 milliarder kr pr. år dersom hver av dem skal ha lønn i to år mens de omstiller seg – tilsvarende 0,5 prosent av BNP.
Feil, feil og feil
Heldigvis er ikke situasjonen håpløs, selv om det går tregt. Omleggingen til et utslippsfritt samfunn er i gang. I Norge tar den form av et veldedighetshorn av elektriske biler, ferger med batteridrift og varmepumper i de tusen hjem. Men det går ikke raskt nok til å nå Paris-målet, og jeg mistenker at en viktig grunn er at samfunnet misbruker godtfolks velvilje med en (tilsiktet?) forvirring av klimadebatten.
Klimatrusselen fremstilles som noe komplisert, noe vanskelig å forstå, noe som vil kreve teknisk utvikling og hundrevis av ubeleilige tilpasninger om oppvarmingen skal holdes under pluss 2 grader. Feil, feil og feil!
Klimaproblemet løses greit på 30 år ved ett enkelt tiltak: Planmessig utfasing av all bruk av kull, olje og gass fra 2020 til 2050.
Hva bør Anne Gunn Halvorsen og andre tenkende nordmenn gjøre? Kun én ting! Stemme for parti som går inn for ordnet utfasing av fossil energi innen 2050. Deretter kan du leve et godt liv med god samvittighet og helt uten skam. Da har du gjort alt du kan.
Jeg slutter meg til Randers’ hovedpoeng. Jeg er skeptisk til moraliserende begreper i klimakampen. Det beste vi i høst kan gjøre er å stemme på et parti med en klar politikk for avvikling av vår fossile industri.
Dette er ikke et spørsmål om et «enten eller», men et «både og»! Det er åpenbart at gjennomgripende og raske politiske endringer er nødvendig. Men politiske endringer oppstår ikke i et vakuum. Dessuten svekker vi overbevisnigskraften i egne argumenter om vi ikke forsøker å leve som vi lærer. Randers gjør det lett for seg når han hevder at alt som må til er å stemme på «riktig» parti. Mer kan oppnås om flere gjør som Greta Thunberg: Snakker sant om klimakrisen, krever raske politiske endringer og forsøker å
leve som vi lærer.
God kommentar av Gunnar Kvåle, og langt mer realistisk enn Randers forenklinger.
Den viktigste endringskraften ligger i sivilsamfunnet. Det vil si at mennesker slår seg sammen og begynner å skape forandring. Det er også en forutsetning for at politikerne kan bli i stand til å gjøre noe. Det motsatte av politikk er ikke privat, men fellesskap hvor mennesker inspirerer hverandre til direkte handling. Jeg har utdypet dette i boka «En tredje vei – ikke til høyre, ikke til venstre, men frem mot en rettferdig og bærekraftig fremtid» (Vidarforlaget). Jeg sier ikke at politikk ikke er viktig, men slik det fungerer i dag blir det mye retorikk og lite handling.
Jeg ville endre Randers utsagn fra «det eneste du behøver å gjøre er å stemme på et politisk parti som……» til «det minste du kan gjøre er å stemme………..»
Men som Gunnar Kvåle sier, det bør heller være «både og». De store og raske endringer i samfunnet som er nødvendige vil ikke skje uten at mange nok arbeider sammen for å få politikere til å endre kurs. Også i de partiene som ennå ikke har tilstrekkelige klimatiltak i sine programmer.