• EMNER:
  • PUBLISERT:
    søndag 21. jul 2019
  • AV:
    Redaksjonen

Oljefondet: idealer og realiteter

Storting_plattform

Illustrasjon: Ola Dimmen

Politikere legitimerer Oljefondet som sparing til framtidige generasjoner. Kan dette edle formål også være et skalkeskjul for kortsiktig økonomisk tenkning i forvaltning av naturressursene? Det mener velferdsforsker Marianne Takle. I en kronikk i Dagsavisen skriver hun at de som kommer etter oss kanskje heller vil spare på olje og gass i Nordsjøen enn å sitte med finansielle investeringer i utlandet.

Marianne Takle, forsker ved OsloMet

Økonomenes modelltenkning
Takle forteller oss at kronikken bygger på en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. – Utgangspunktet mitt var at jeg ville finne et sted hvor norsk politikk bygger på ideen om bærekraftig utvikling – at man ser sammenheng mellom økonomiske, økologiske og sosiale forhold.

– Oljefondet som sparing til framtidige generasjoner høres grunnleggende rett ut. Problemet er at man bygger på en økonomisk modell som gjør slik sparing fullt ut forenlig med å tømme ressursene på rekordtid. Det er et paradoks som har møtt lite motstand fordi økonomenes modelltenking lenge har dominert så sterkt. Dessuten er det spesielt at Norge har et slikt oljefond, der inntektene ikke har gått til private aktører. Dette har antakeligvis skygget for debatten om idealer og realiteter i norsk oljepolitikk.

Fra kronikken:

Ideen om at dagens generasjoner ikke skal tømme Nordsjøen for olje og gass uten å spare noe til fremtidige generasjoner, har ligget fast siden 1970-tallet. Over tid har imidlertid forståelsen av hvordan man skal spare endret seg. På 1970-tallet var det politisk enighet om å beskytte norsk økonomi ved å regulere hvor mye olje man produserte. En konsekvens var at man sparte ved å la olje ligge til våre etterkommere.

I 1984 endret myndighetene tankegang, da de innførte nasjonalformuemodellen. (Denne) modellen åpner for å tenke at en reduksjon i naturresurser kan erstattes med en økning i finanskapital.

Nasjonalformuemodellen lukker for å diskutere problemene med å verdsette naturressurser i penger, og spesielt hvis ressursene er ikke-fornybare. Miljøødeleggelser og utarming av ressursene forsvinner fra diskusjonen når alle verdier regnes om til penger.

Nasjonalformuemodellen har gitt opphav til en helt ny type språkbruk som er full av forskjønnende omskrivinger. Ved å legitimere Oljefondet som en slik «omveksling» blir det samtidig fremstilt som en moralsk handling å tømme Nordsjøen for olje og gass, for å spare finansielle investeringer i utlandet til fremtidige generasjoner. Dette er et paradoks.

Sammenliknet med oljeforvaltningen i de fleste andre land er Oljefondet en fantastisk institusjon. Men nettopp det fantastiske skygger for diskusjonen om hvordan vi skal forvalte olje- og gassressursene. Når norske myndigheter legitimerer Oljefondet som sparing til fremtidige generasjoner, underkommuniserer de samtidig at vi bruker opp olje og gassreservene i høyt tempo.

Dette åpner for en rendyrket kynisme når det gjelder ressursforvaltningen. I stedet for å diskutere produksjonstakten, diskuterer vi hvordan vi skal investere overskuddet mens vi tømmer Nordsjøen for ressurser i rekordfart.

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

1kommentar

  1. Ola Dimmen | 22/07/2019

    Erna er jo «teknologioptimist» men ho trur tydelegvis ikkje at komande generasjonar kan finne andre måtar å bruke olja på enn berre å brenne den opp.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*