Djevelen bor i summen av produksjon og forbruk, handlinger, atferd og beslutninger – som er årsak til og konsekvens av vekstens ubønnhørlige logikk, skriver Per Bjørn Foros i en kronikk i Adresseavisen. «De unge er ‘generasjon desperat’ like mye som de er ‘generasjon lydig’, de strever med denne dobbeltheten, i skvis mellom et vekstsamfunn de er vant til og voksende miljøproblemer.»

Trenger vi økonomisk vekst, eller bør vi ha andre mål for utviklingen av samfunnet vårt, spør Werner Christie, tidligere helseminister og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. Hva er sammenhengen mellom vekst og ødeleggelse av klima, miljø og biologisk mangfold? Ville vi takle tidens utfordringer bedre hvis vi brydde oss mindre om økonomiske mål og mer om fellesskap og «well-being»?

«For mennesker å forurense klodens vann, jord, luft og liv, er kriminelt.» Sitatet stammer ikke fra noen rabiat aktivist, men fra Pave Frans og Laudato Si´ – «miljøboka» som ble lansert i 2015. For William Lafferty, tidligere leder av forskningsprogrammet ProSus for bærekraftig utvikling, har det gitt nytt håp for framtida å lese pavens ord akkurat nå – på det sannsynligvis viktigste tidspunkt i vår historie.

Hva kan jeg gjøre? Hvor viktig og meningsfylt er det at du og jeg prøver å leve mest mulig miljøvennlig? Kan personliggjøring av problemene bli til surmaga moralisme og føre til at vi glemmer de overordna politiske spørsmålene – eller er det heller slik at det ene forsterker det andre? Forfatter og foredragsholder Per Bjørn Foros prøver å rydde litt i egne tanker om dette – og kanskje i våre?

– Har vi begynt å redusere klimagassutslippene? spurte fransk radio. Svaret er nei, svarte miljøvernminister Nicolas Hulot. Har vi begynt å stanse ødeleggelsen av artsmangfoldet? Svaret er nei, sa Hulot, og gikk i protest av på direkten. – Mange tenker som ham og spør seg: Hvordan skal man reagere – og holde motet oppe – og håpet! – når tilsynelatende alt bare fortsetter som før?

Velstand og rikdom er ikke for alle. Overfloden hos oss bygger på at vi eksporterer problemene til land med svake krav til miljø og arbeidsvilkår. «Handlemåten vi som deltar på solsiden har internalisert, går ut på at vi gjør mot andre det vi ikke vil at de skal gjøre mot oss; mens det vi tillater oss, er det vi forbyr andre», skriver moralfilosof Arne Johan Vetlesen. Men med klimakrisen, som er global, innhentes vi og kan ikke lenger la de andre ta støyten alene.

Noreg treng ein moderne industripolitikk der vi stiller strenge klimakrav som fremmar teknologiutvikling, skriv Alf Holmelid. Han er tidlegare stortingsrepresentant for SV og forskningsdirektør ved Universitetet i Agder. Klimakvotehandel som vi har nytta oss så mykje av her til lands, står etter hans syn i vegen for dette. «Eit slikt system motiverer ikkje til langsiktig teknologiutvikling, og norsk industri kan misse sin leiande teknologiske posisjon.»

Vi er i krig med økosystemene, hevder professor emeritus i natur- og miljøvern, Sigmund Hågvar. Til og med atmosfæren er blitt vår søppelkasse, og vi har allerede sprengt klodens tålegrenser på flere områder. Men dette er egentlig en krig mot oss selv. Derfor må vi også bli en del av løsningen, skriver han. Håpet ligger i de nye grasrotbevegelsene og kravet om mer folkemakt i verden: «Vi, folket, finner oss ikke i at politikerne leder oss inn i en farlig fremtid.»

Helt til det siste har Verdensbanken vært en toneangivende klimasynder. Men i samband med klimamøtene nylig i Bonn og Paris skjedde et viktig linjeskifte, skriver politisk kommentator Dag Seierstad. – Det er interessant å se at kapitalkrefter viser klimapolitisk handlekraft som statsledere mangler. Fra 2019 skal banken slutte å finansiere leting og utvinning av olje og gass. Frankrike vedtok kort tid etter en lov som setter bom for olje og gass innen 2040.

«Vitenskapelig usikkerhet som skalkeskjul for unnfallenhet?» Det var tittelen på innlegget til Ragnar Fjelland da Forum for vitenskap og demokrati i Bergen drøftet Cicero-rapporten «Klimavalg 2017». Utgangspunktet var kritikken satt fram av en gruppe fra Besteforeldrene, en kritikk Fjelland langt på vei deler. «Det er viktig å være oppmerksom på at vår kunnskap kan være usikker, men usikkerhet kan også brukes til å forkludre det faktum at vi vet nok til å gjøre noe.»