• EMNER:
  • PUBLISERT:
    tirsdag 16. okt 2018
  • AV:
    Redaksjonen

Moralisme i klimakampen?

masker moralisme

Hva kan jeg gjøre? Hvor viktig og meningsfylt er det at du og jeg prøver å leve mest mulig miljøvennlig? Kan personliggjøring av problemene bli til surmaga moralisme og føre til at vi glemmer de overordna politiske spørsmålene – eller er det heller slik at det ene forsterker det andre? Forfatter og foredragsholder Per Bjørn Foros prøver å rydde litt i egne tanker om dette – og kanskje i våre?

Personlig eller politisk ansvar?

«Moralistene» i klimadebatten har vært i hardt vær de siste par ukene. Det startet med Erik Solheim – «miljøsjef» i FN – og hans forsvar av sine mange flyreiser; de tjener en større sak. Heller ikke andre skal ha dårlig samvittighet for sine flyreiser, det hjelper ikke klimaet i det hele tatt. Det som monner, er politiske grep og «strukturelle» tiltak – hva nå den gamle SV-politikeren måtte legge i det.

Solheim har saktens fått motbør, men overraskende mange har støttet hans holdninger: Det monner ikke med personlig ansvar, og folk må få lov til å nyte sine flyreiser. Eivind Trædal, MDG-politiker og samfunnsdebattant, er rykende uenig – øyeblikkelig motsagt av sin partifelle Per Espen Stoknes, som advarer mot å «dytte sin moral på andre», dette i likhet med teologen Ole Jacob Løland, som rykker ut mot «en type moralisme som avpolitiserer ansvaret» (alt dette i Klassekampen 6.10) og hevder at klimaproblemet er et kollektivt anliggende. Han advarer mot individualisering av ansvaret, enten det starter med handlekurven, avfallsdunkene eller ferieturen. Som om det skulle være en motsetning.

Personlig og politisk engasjement henger sammen
Mitt inntrykk er at mennesker som tar med seg klimaproblemet inn i eget liv, er blant de mest ivrige til å etterlyse politiske tiltak og går lenger enn de fleste i å akseptere radikale inngrep (høyere avgifter, forbrukskvoter, rasjonering, pålegg, forbud). Mange av dem vil nettopp politisere miljøkampen og se den i sammenheng med andre formål (fordeling, rettferdighet, produksjonskrefter og arbeidsmiljø, mat og helse, bistand og migrasjon, livsmening og framtidshåp). Her rettes det gjerne kritikk både mot økonomisk vekst og nyliberalistisk politikk, og kanskje er det her hunden ligger begravet – for dette er å bryte spillereglene og ser nettopp ut til å skape forestillingen om «snevre moralister».

Omvendt ville det være naturlig at de som etterlyser politikk og strukturendringer – eller som har tillit til teknologiske løsninger, noe som ikke er uvanlig blant kritikerne av moralismen – også er motivert for endringer i egne liv. Ofte er dette tilfelle. Misforholdet oppstår når de samme som kritiserer moralismen, ikke bekymrer seg over hva de selv kan tillate seg.

For mange er det et eksistensielt spørsmål å gjøre noe
Stilt overfor klimaproblemet og det store alvoret det innebærer, er det ikke rart om noen søker tilflukt i hverdagens handlinger – «hva kan jeg gjøre?» – like mye i desperasjon som av prektighet, like mye i avmakt som av selvrettferdighet. Det er bedre å gjøre noe enn bare å vente på at noe skal bli gjort. At dette nødvendigvis innebærer pekefingrer overfor andre, er ikke tilfelle. For mange er det snarere et eksistensielt spørsmål – ikke bare hva de gjør i sine liv, men også stilt til ansvar overfor egne barn: «Hvorfor biler du alltid til jobben, pappa? Tror du ikke på klimaproblemet?».

Det er mange paradokser i dette. I en kultur der vi ellers dyrker individet – med vekt på individuelle valg og personlig ansvar – høres det merkelig ut når moralen i klimaspørsmålet defineres bare som et kollektivt anliggende. Er det slik at personlig frihet betyr mer enn personlig ansvar?

Når kritikken mot personliggjøring også kommer fra kirkelig hold, er det ekstra grunn til å stusse. Løland legger seg tett opp mot Solheim i sin argumentasjon: «Hva betyr det at jeg dropper helgeturen til New York, hvis et annet individ setter seg i flysetet?». Det høres mer ut som en anklage enn en analyse. Det Løland omtaler som en «avantgarde elite som gjør spektakulære ting», kan like gjerne være «de stille i landet» – et uttrykk fra pietismen – som slett ikke søker det spektakulære. De har nok med sine egne liv, følger sine instinkter og finner mening i det. Og ja, mange tenker at dette er moralske valg, men hva er galt med det? Hva er galt med samvittighet? Hvorfor er det «moralistene» som må stå til ansvar – og ikke de som roper på ny politikk og venter på ny teknologi, men som har få bekymringer for hverdagsvalgene?

Motivasjon til endring skapes gjennom handling
Nå er vel budskapet i kritikken rettet mot det personlige ansvaret at det som virkelig duger, er endring av politikken. Men hvor kommer endringene fra, hvem ønsker dem velkommen, hvem stemmer på partier som ønsker sterkere virkemidler? Hva er det som skaper en opinion? Selvsagt er det politisk arbeid og debatt – men det er også et resultat av de tusen samtaler blant folk flest, basert på hverdagens erfaringer; her skapes ny motivasjon og politisk bevissthet.

Vi kommer selvsagt ikke utenom oppdragelse og opplæring. I skolen snakkes det gjerne om «miljøbevissthet» og «ansvar for miljøet», og det vrimler av lag og organisasjoner med samme budskap. Hvis de unge så får høre – og de er snare til å oppfatte – at hverdagsvalg og personlig ansvar ikke har noen betydning, mister de fine ordene sitt innhold, og de unge blir enda mer i villrede. Spiller det ikke noen rolle hva vi gjør?

Men det må ikke bli slik at vi skyver ansvaret for «fedrenes misgjerninger» over på de yngste – uten selv å ta det helt på alvor. Da taper vi tillit hos de unge. I tillegg til ansvarlige politikere trengs voksne modeller og forbilder – mennesker som også forstår og kan forklare politikkens betydning. Og kanskje finner generasjonene sammen i felles iver og pådriverkraft – rettet mot samfunnsendringer og politikkens verden.

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

1kommentar

  1. Gro Nylander | 16. okt 2018

    Kloke ord, Per Bjørn. Selv om det hver enkelt av oss gjør er en dråper i havet, så må vi ikke gi opp, men huske at havet faktisk består av dråper. «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.» Jeg tror at gjennom enkle valg – som å melde seg inn i BKA, selv om man forblir nokså passiv – får man opplevelse av å være på den riktige siden, på parti med fremtiden. Dermed tar man kanskje bedre valg mht å stemme på de riktige politikerne, osv. Man starter en god sirkel. Har inntrykk av at de fleste BKAere prøver å justere egen livsstil noe, uten å bli fanatiske, SAMTIDIG som de jobber for de store grepene. Stå på! :-)))

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*