Menneskeskapt global oppvarming stiller oss overfor nye etiske utfordringer, hevder filosofen Hein Berdinesen. Han jobber ved Høgskolen på Vestlandet, og er opptatt av den tyske moralfilosofen og teologen Hans Jonas (1903-1993). Mennesket er i stand til å ta ansvar for sine handlinger, mener Jonas. Problemet er at våre handlinger, pga. teknologi og globalisering, har følger så langt borte fra oss og så langt inn i framtida, og at vi ikke alltid kan vite hva disse følgene er.

Kortsiktigheten er satt i system, og seiler under optimismens flagg, skriver Arne Johan Vetlesen om den manglende evne til å ta konsekvensene av det vi vet om følgene av fortsatte klimautslipp. Han er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, og har de senere år arbeidet mye med miljøetiske spørsmål, og hva det er som gjør at vi som samfunn fortsetter å skyve problemene foran oss. Falsk teknologioptimisme er en viktig del av forklaringa, mener han.

Det er blitt vanlig å hevde at den urovekkende klimakunnskapen må omskapes til et positivt budskap for å nå fram, og at såkalt «skremselspropaganda» virker mot sin hensikt. Det er Olav Elgvin ikke enig i. Han er stipendiat i sammenliknende politikk, og mener det er saklig grunn til både skremsel og frykt. Det avgjørende er at frykten blir kanalisert inn i politisk handling, ved at det finnes politiske ledere som både kan sette ord på frykten og peke på hva som må gjøres.

Eldre folk som er engasjerte i klimakampen veit godt at dette ikkje er det einaste økologiske problemet vi er i ferd med å overlate til kommande generasjonar. I vår eiga levetid og med eigne auge har vi sett korleis dyr, fuglar og insektliv har gått attende. Kor alvorleg dette er, skriv Anne Sverdrup-Thygeson innsiktsfullt om. Ho er professor ved Fakultet for miljøvitskap og naturforvaltning, NMBU, og er sterkt uroa over den menneskeskapte masseutdøyinga som no skjer.

To sosialmedisinere tar i Dagbladet til orde for å behandle avhengigheten av fossil energi på samme måte om andre kjente avhengighetsproblemer: Man må begrense tilgangen til de vanedannende stoffene og ikke bare slå ned på forbruket. Norge og andre oljelangere må stoppes. «Det er tvingende nødvendig med både nasjonale og internasjonale beslutninger om å la karbonkilder forbli unyttet, selv om det på kort sikt kan medføre tap av arbeidsplasser og penger.»

Kullforbruket i verden går ned og klimagassutslippene flater ut. Det gir grunn til håp, mener politisk kommentator Dag Seierstad. Men det er langt fram, for oljeforbruket går fortsatt kraftig opp, og også gass brukes stadig mer. «Det er ikke nok at utslippene ikke lenger øker. De skal ned, langt ned – på kort tid. Klimaproblemet er først løst når CO₂-fri energi er blitt billigere enn fossil energi. Da vil kull, olje og gass bli liggende urørt. Det vil ikke skje av seg sjøl.»

Klimafornekteren Donald Trump vil gjenåpne kullgruver og oppheve vern av arktiske områder. Det slående er at argumentene hans til forveksling ligner klimabevisste norske politikeres begrunnelse for videre satsing på olje og gass, skriver moralfilosof Arne Johan Vetlesen. Hovedforskjellen er at Trump ikke legger skjul på at han setter amerikanske økonomiske interesser over alle andre hensyn, mens vi i Norge søker å gi det hele en mer «idealistisk» vri.

Statoil kjører for tida en stor kampanje opp mot unge mennesker, i samarbeid med Schibsted/Aftenposten og i form av påkosta reklame, debattmøter («Statoil møter neste generasjon»), m.v. Det dreier seg om klima og energi og de unges framtid, og er en kamp om virkelighetsbeskrivelsen – fra oljeinteresser som ikke lenger kan ta for gitt at alle ser på dem med samme velvilje som før. Om det er koordinert med Norsk Olje og Gass og sjefslobbyist Schjøtt-Pedersens propagandatur rundt om i landet, vites ikke. Men budskapet som gjentas og gjentas og hamres inn, er det samme, skriver Halfdan Wiik i en kronikk i magasinet Energi og Klima.