Vedtak på klimatoppmøter som det i Glasgow avhenger av konsensus. Hvis ikke sinkene skal bestemme takten, må hvert enkelt land få fart i det grønne skiftet. «Det Norge trenger nå, er å se en regjering som satser. Vi har åtte år frem mot 2030. Vi har ikke én dag å miste», skriver styreleder og generalsekretær i BKA, i en kronikk i Dagbladet.

I 2030 vil det i verden være langt mer olje og gass på markedet enn det er plass til, hvis vi skal ha mulighet for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Hva betyr det for norsk sokkel? Hva kan og bør vi kreve for å få ned norsk oljeproduksjon? Hva er realistisk? – Det opptar William Helland-Hansen, professor i geologi og miljøvernaktivist i Bergen.

I VG kunne vi nylig lese om Equinors «gigantplaner» for ny grønn industri. Det skal investeres 350 mrd. kroner for perioden 2020–2030. – BKA er selvfølgelig positiv til all satsing på det som er framtidsretta. Men just derfor er det grunn til å sette spørsmålstegn ved flere av planene det her gjelder, mener landsstyremedlem Alf Engdal.

På en dag som denne, da BKA for første gang er tildelt betydelig statlig støtte, må det være lov å være litt selvopptatt – og begeistra, sier gen.sekr. Andrew Kroglund. Men det er ikke alt. Han har sett  nærmere på forslaget til statsbudsjett, og finner flere framtidsretta tiltak, – både for utslippskutt hjemme og økt klimabistand ute.

– Det vitner om at en ny virkelighetsorientering begynner å sive inn, sier BKAs generalsekretær Andrew Kroglund. Regjeringen har overrasket ved å foreslå innstramminger i skattesystemet for oljenæringa. Mens staten i dag tar en større del av risikoen ved oljeinvesteringer enn i andre næringer, skal oljeselskapene nå selv ta risikoen.

Hvis LO og Fellesforbundet tviholder på dagens oljeskatteregime, også etter den siste rapporten fra FNs klimapanel, må de utfordres til å tenke mer offensivt. Det vil være i pakt med fagbevegelsens historiske rolle som en samfunnsaktør som tar ansvar, skriver BKAs generalsekretær Andrew Kroglund, i et debattinnlegg i Klassekampen.

Forbrukerkapitalismens drivkraft er at ingen er fornøyd; vi må alltid opp og fram til noe nytt og raskere og større. Hva med heller å sette pris på det vi har? I et innlegg i Fremover reiser Besteforeldrene i Tromsø spørsmålet om begreper som «grønn vekst» o.l. gir god mening – eller om kunnskapen om naturens grenser bør få oss til å tenke helt nytt?

Et viktig tiltak for å kutte utslipp, er økte avgifter. Det skal lønne seg å handle grønt. Men hvordan hindre at det slår sosialt og geografisk skjevt ut? Det har FIVH sammen med Fagforbundet m.fl. fått laget en rapport om. CO₂-avgifter kan bli mer spiselige for flertallet hvis inntektene går til nye klimatiltak, og hvis de som rammes, blir kompensert.

«Det grønne skiftet» er blitt et mantra og en slags mirakelmedisin mot både global oppvarming og det store tapet av naturverdier. For noen betyr det en verden der vi kan fortsette i samme spor som nå, bare vi gjør det fornybart og elektrisk og resirkulerer materialene. Andre mener det trengs et kritisk blikk på selve den økonomiske veksten. 

Hva slags grønne arbeidsplasser kan vi lykkes med i Norge? Og hva er det viktigste politikerne kan gjøre for å skape nye jobber? Det har LO-organet Fri Fagbevegelse spurt et knippe tillitsvalgte fra miljø- og fagbevegelsen om. Det er blitt interessant lesing for alle som er opptatt av mulighetene for et solidarisk grønt skifte i norsk økonomi.