Erling Sandmo er professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Hvem vil klimaskeptikerne se i øynene hvis de vinner debatten? spør kronikkforfattteren. Han sammenligner dem med de såkalte «kreasjonistene» som fornekter Darwins utviklingslære, og mener de driver et farlig spill. «Hvis de vinner fram, men tar feil, går vi alle under.»
Kreasjonistenes slektninger
Da verden markerte 200-årsjubileet for Charles Darwins fødsel i 2009, førte det med seg en ivrig og velkommen debatt om vitenskapen og dens stilling i samfunnet. Ikke minst ga den støtet til en skjerpet, kritisk oppmerksomhet mot kreasjonistene, de som insisterer – mot utviklingslæren – på at naturen er en guddommelig frembringelse. Jeg har lest med skrekkblandet fascinasjon om kreasjonismeundervisning og kreasjonistiske museer. Det er mye rart i USA. Men i Norge blir det noe litt stivt over kritikken av kreasjonismen – rett og slett fordi den er helt uten betydning.
Derimot slipper kreasjonistenes nærmeste slektninger forbausende lett til i den offentlige debatten i Norge, og de slipper også forbausende lett fra den: klimaskeptikerne eller klimarealistene, de som insisterer på at klimaendringene rundt oss ikke er menneskeskapte, men naturlige svingninger – stikk i strid med det som hevdes av et overveldende flertall av forskere over hele verden. Jeg er definitivt ikke noen ekspert på fagområdet, men klimadebatten i seg selv er ganske bemerkelsesverdig og har da også blitt interessant for forskere som arbeider mer allment med vitenskapens samfunnsrolle og med offentlighetens oppfatninger av hva forskning er.
Konspirasjonisme
Den ganske store gruppen mennesker som stiller seg avvisende til det så å si all klimaforskning er enig om, har det til felles med kreasjonistene at de ikke vil fremstå som alminnelig vitenskapsfiendtlige. De er bare avvisende til den forskningen de selv er uenige i. På samme måte som kreasjonistene søker støtte i den forskningen som argumenterer for såkalt ”intelligent design”, peker klimaskeptikerne mot et lite mindretall av forskere og andre meningsfeller og gjør selve det at de er i et mindretall til et argument mot flertallet. For det at flertallet er så stort, er i seg selv mistenkelig: Det tyder på en slags konspirasjon, på at forskerflertallet heller samles om de synspunktene som gir uttelling og ressurser enn om det som er upopulært – og dermed mest opposisjonelt og troverdig.
Normalt at forskere er uenige
All vitenskapshistorie viser at dette er helt naive forestillinger. Det er ikke noe særegent ved klimaforskningens splid og uenighet: Det er forskningens grunnleggende tilstand. I demokratiske samfunn har alle de store skiftene i vitenskapen vært omgitt av kontroverser, og det er ikke noe mistenkelig ved store flertall. Om noe skulle være mistenkelig, ville det være mangelen på opposisjon og motstand. Den mangler ikke her. Men mindretallet består altså av dem som ikke makter å overbevise forskningsmiljøene om at metodene og funnene deres holder mål, og derfor blir de ikke publisert i de mest fremstående tidsskriftene – tidsskrifter som jo nettopp ville kaste seg over nye, vel belagte resultater.
Nyttige idioter?
Og selvsagt er vitenskap en kamp om hegemoni og ressurser! Hvilke konflikter er ikke også interessemotsetninger? Det er helt legitimt: Det bemerkelsesverdige er derimot at anklagene om at flertallet har økonomiske interesser, kommer fra et mindretall som er absolutt i pakt med storkapitalens interesser, oljebransjen, transportsektoren og storindustrien. De virkelig store økonomiske ressursene er på klimaskeptikernes side, og derfor bør enhver som vil definere seg som skeptiker, snu seg og se grundig etter hvem hun har i ryggen. At man har greid å rive til seg kjælenavnet skeptiker, er ingen garanti for at man ikke er en nyttig idiot.
Skeptikerne er imidlertid ikke bare nyttige idioter for storkapitalen. De fungerer også som en slags garantist for politikkens fornuft. Vi har ingen politiske partier i Norge nå som argumenterer for en vitenskapelig fundert klimapolitikk: SV sitter i en regjering som diskuterer konsekvensutredning av oljeutvinning ved Lofoten og som later til å mene at de eventuelle konsekvensene er lokale, ikke globale. Men de er i det minste ikke klimaskeptikere, selv ikke Arbeiderpartiet er det. Selv Arbeiderpartiets klimapolitikk kan få et slags opplyst preg, takket være skeptikeren Carl I. Hagen.
Konsekvensene
Ingen er likevel vitenskapelige – eller, i denne sammenhengen, moralsk vederheftige – om de ikke kan være rette i ryggen når de spør seg selv om de ønsker seg konsekvensene av sine standpunkter, og viktigere: om de kan leve med konsekvensene hvis de tar feil. Det er et generøst spørsmål til klimaskeptikerne: Hva hvis dere tar feil? Har flertallet rett, vil jorden, om ikke annet, ha blitt renere. Vinner mindretallet frem, men tar feil, går vi under. Hvis klimadebatten på denne måten kan defineres som et valg av standpunkt, burde valget være enkelt. Det er bare i politikken vi ikke har muligheten til å velge det forskningen samles om. I ly av de nyttige idiotene lytter ingen til fornuften.
(Kronikk først publisert i Bergens Tidende 06.02.2011, gjengitt med tillatelse fra forfatteren)
Klimaforskningen angripes heftig, aggressivt, uredelig og manipulerende, særlig av den amerikanske oljeindustrien, kull-og olje multimilliardærer, og deres PR-og informasjonsindustri med støttegrupper i blant annet Norge.
Olje-og kull-milliardærene, Midtøstens tyranner og ekstrem-islam lever høyt på fossilt brensel. Disse mennene er villige til å gjøre hva som helst; starte kriger og ødelegge framtida for egne barnebarn, for å utsette det uunngåelige paradigmeskifte fra karbonparadigmet til bærekraftig utvikling-paradigmet. Å beskylde redelige forskere for å forfalske sine resultat for økonomisk vinning blir bare himmelropende tåpelig.