Det nære samarbeidet med Statoil, og innsatsen for å øke norsk olje- og gassproduksjon viser at universiteter og andre forskningsinstitusjoner ikke har tatt klimakunnskapen og FNs klimapanel på alvor, sier Gunnar Kvåle, professor emeritus ved Senter for internasjonal helse i Bergen. Sammen med Peter M. Haugen, professor i geofysikk, har han dratt i gang en omfattende debatt om norsk «oljesmurt forskning». I følge de etiske retningslinjene for naturvitenskap og teknologi skal forskningen være i overenstemmelse med føre-var-prinsippet og respekt for miljøet. Men hvor blir det av etikken når pengene fra Statoil lokker?

Warszawa-møtet ble for mange en ny bekreftelse på politikkens manglende evne til å gjøre noe med de alvorlige klimaendringene. Velmenende politikere støter hodet mot veggen, og det hele minner om den gamle TV-serien «Yes, Minister» – om byråkratiets evne til å bremse alle radikale endinger, skriver Jan Bojer Vindheim. Men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner. Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten» dokumenterer at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i samfunnsstyringa at den er i stand til å kjøre ethvert klimatiltak inn på et sidespor. 

Dersom globale oppvarming ikke skal overstige to grader, må klimautslippene reduseres med 85 prosent innen 2050. Kan norsk samferdsel leve opp til en slik ambisjon? I så fall må vi forlate tanken om at transporten skal fortsette å vokse, skriver leder for TEMPO-prosjektet Lasse Fridstrøm. Med en rask overgang til batteri- og hydrogenbiler er det mulig å tenke seg at persontransporten kan bli radikalt mer klimavennlig. Problemet er godstransporten og den store volumveksten det legges opp til. Selv med en 80 prosent utslippsreduksjon for lastebil og 35 prosent for skip vil samlet utslippsreduksjon i 2050 bli på beskjedne 20 prosent.

En egen miljøklubb for barn og voksne, der vesle Joachim og bestemor Hanne på Skedsmo kan pleie og utvikle sitt felles engasjement for en ren og fin verden – det måtte vel være noe? Som sagt så gjort, og Hanne Syversen var i full gang! Klubben blir et lokallag av Miljøagentene, og nå gleder de seg til å få med andre miniagenter og flere voksne på tur i skog og mark. Begge barna mine var medlemmer av denne supre foreningen, forteller Hanne, som selv er med i Besteforeldreaksjonen. Det koster bare 100 kr i året, og jeg tror Joachim vil føle at han er med på noe viktig når han blir eldre og skjønner litt mer.

Slaget om klimaet vinnes i hjertene våre, skriver stiftelsen Svanemerket på sine hjemmesider. Fakta alene preller lett av. Vi har jo alle hørt om miljøproblemene: Vi utarmer jordas ressurser. Vi sløser, og vet at vi gjør det. Vi brenner olje, kull og gass, og slipper tonn på tonn CO₂ ut i atmosfæren. De beste forskerne i verden har fortalt oss at klimaendringene er alvorlige, og at det er vi selv som skaper dem. Likevel uteblir opprøret. Det er ikke noe folkekrav å dempe oljevirksomheten, eller redusere den ukloke delen av forbruket. Hvorfor er det sånn? Hva er det som får oss til å velge som vi gjør? Og hva kan få oss til å velge annerledes?

Siden den første rapporten fra FNs klimapanel i 1990, og før det, har vi visst at utslipp fra fossilt brennstoff gir forsterket drivhuseffekt og økt oppvarming av jordens overflate. Sammen med andre forskere har jeg forsøkt å få våre politikere til å forstå hvor farlig dette kan bli, sier Sigbjørn Grønås, pensjonert professor i meteorologi ved Universitetet i Bergen og aktiv i Besteforeldreaksjonen. Fortsatt opplysningsarbeid er selvsagt viktig. Men det er langt fra nok, har det vist seg. I dag tror jeg at bare et folkelig opprør motivert av moralsk ansvarsfølelse og en bred religiøs oppvåkning kan gjøre noe i tide med den globale oppvarmingen.

På et fellesmøte for deltakerorganisasjonene 13. november ble Klimavalg 2013 formelt avsluttet. Samtidig ble første skritt tatt mot det som kan bli en ny og mer varig allianse, slik mange av medlemsorganisasjonene har ytret ønske om. De fremmøtte var godt fornøyd med det kampanjen hadde oppnådd, og især med den store bredden et hundretalls organisasjoner representerer i norsk samfunnsliv. Et nytt arbeidsutvalg ble oppnevnt og får i oppgave å utrede hvordan en klimaallianse kan organiseres og arbeide for å tydeliggjøre de mange «klimavalg» som må tas – og de krevende prioriteringer som må gjøres, i åra som kommer.

Hvis verden fortsetter med å slippe ut like mye CO₂ som nå, vil vi passere to grader oppvarming før 2060. Hvis alle land slapp ut like mye per innbygger som Norge, ville grensa bli nådd før 2040. Da har vi brukt opp karbonbudsjettet vårt på 1000 milliarder tonn, etter beregninger gjort av FNs klimapanel. Bruker vi mer enn dette, er risikoen stor for en farlig utvikling. Dermed gir klimapanelet sin tilslutning til de som har advart om at vi ikke kan brenne alle reservene av fossilt brensel, men må la store deler bli liggende i bakken. Spørsmålet er hvordan gjenværende karbonbudsjett skal fordeles, og hvilke følger det har for oss som oljenasjon.