Vi hører om skruppelløse internasjonale selskaper som gir blaffen i natur og miljø og utnytter arbeidere. Takk og pris for at vi her hjemme har et regulert næringsliv. – Men hva om norske selskap i utlandet er blant verstingene som valser over lokale protester? Et stort norsk selskap gjør nettopp det, ifølge en fersk rapport. Gjett hvilket!
Norge som overgriper
Av Andrew Kroglund
Under et seminar i Oslo den 14, februar ble Equinor navngitt som en klimaversting, som bidrar til klimakaos gjennom sine utenlandsinvesteringer. Rapporten The truth about Equinor’s global projects er knallhard i sin dom. Den påstår at Equinor, stikk i strid med konklusjonene fra COP28 i Dubai og Parisavtalen, fortsetter å investere massivt i ny olje- og gassproduksjon verden over.
Fossilavhengigheten
Equinor fører oss og verden bak lyset når den påstår at det satser stort på fornybare energikilder. Sannheten er det motsatte: I 2022 var bare 0,13 % av den energien selskapet produserte fornybart. Resten var fossilt.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at selskapet har større ambisjoner enn dette, mot både 2030 og 2050. Problemet er bare at det som presenteres som grønne planer, er på selve produksjonssiden, det vil si boreinstallasjoner og operasjoner, som står for 15 % av selve klimagassutslippene fra den energien selskapet produserer. Dette vil Equinor bøte på ved hjelp av elektrifisering av plattformer, karbonfangst og en mindre klimagassintensiv utvinning generelt. De resterende 85 % av utslippene fra energien som utvinnes skjer i de landene som kjøper selskapets produkter, dvs på forbrukssiden. Og det har hverken Equinor eller Norge ansvar for. Karbonavhengigheten fortsetter og forlenges. Vi kommer oss ikke ut av uføret.
På oljejakt verden rundt
1/3 av selskapets portefølje er å finne i utlandet, og er også med på å binde disse landene til olje- og gassmasta i mange år. Dette rimer dårlig med intensjonen bak Paris-vtalen. Dessuten er Equinors virksomhet ute et økende problem for Norges klimaomdømme.
For å vise dette, har Greenpeace kartlagt Equinors aktiviteter utenfor Norge og reaksjonene de blir møtt med. Seminaret der rapporten om dette ble lansert ga oss et innblikk investeringer i Argentina, Canada og Storbritannia. Engasjerte sivilsamfunnsaktivister fra de tre landene ga oss ny kunnskap om konsekvenser aktivitetene påfører natur, klima og sivilsamfunn der de bor. Conor Curtis, kommunikasjonssjef i Sierra Club Canada, fortalte om kampanjen mot gigantprosjektet Bay du Nord. Gabriel Davalos, kampanjesjef i Uplift, ga oss innsikt i den britiske kampen mot et gigantisk oljefelt nordvest for Shetlandsøyene.
Det som likevel gjorde sterkest inntrykk var møtet med Juliana Orihuela fra Argentina. Hun fortalte levende om hvaler som blir skylt opp på strendene etter Equinors seismiske sprengninger for å kartlegge havbunnen. Argentinerne sliter også med en nyvalgt president fra ytterste høyre som høers ut som han går på amfetamin, og som selvfølgelig ivrer for enda med oljevirksomhet. Likevel er det skapt en aktiv folkelig bevegelse mot offshore virksomhet under paraplyen #Atlanticazo. Dette er først og fremst en kamp som må føres på argentinsk jord, men norske politikere gjør klokt i å innskjerpe intensjonene bak det som heter eiermeldingen, som ble lagt frem i 2023. Her har staten mulighet for å innskjerpe en del bestemmelser som gjelder norske selskaper, der staten sitter med eiermajoriteten.
Norges omdømme
Staten legger forutsetninger for hvordan selskaper driftes og leverer, både på inntjening, bærekraft og sosiale forhold. Foreløpig feiler Equinor, i alle fall om vi hører på miljøaktivistene i Canada, Storbritannia og i Argentina. Selv om det er disse landene som selv bestemmer innenfor sine territorier, fikk nok likevel Hilde Røed, bærekraftsdirektør i Equinor, en del å tenke på, der hun satt i panel med noen politikere etter rappoortlanseringen.
Det er et stemningsskifte på gang, der verden utenfor ser på Equinor som representant for Norge. Det kan bli et omdømmetap det blir vanskelig for oss å leve med i lengden. Det er håpet. Slik det er nå, blir Norge mer og mer sett på som en overgriper mot naturen, miljøet, klimaet og lokalbefolkningen.
Interessant og deprimerende, men ikke uventet. Det supplerer det Hafdan og jeg skrev i Klassekampen 5 desember 2023. Der tok vi også opp Norges omdømme. Utgangspunktet var et brev til presidenten for COP28 underskrevet av over 50 tidligere statsministre og presidenter, anført av Storbritannias Gordon Brown. Tittelen var: «Global leaders call for $1 trillion plan to ease climate damage in global south»
I brevet tas det til orde for et klimafond på én billion (tusen milliarder) dollar, basert på et enkelt prinsipp: De land skal betale mest som har bidratt mest til globale klimagassutslipp og har høyest inntekt per innbygger og størst betalingsevne. Det er også beregnet hva dette vil bety i årlige avgifter for oljestatene: To land nevnes spesielt. Saudi-Arabia bør bidra med 10,35 milliarder dollar, Norge med 5,2 milliarder. Altså to hundre ganger mer enn det vi har bladd opp.