De vanlige klimafornekterne kan vi blåse litt av. De virkelig farlige folka er lederne i de store styringspartiene, – som ødelegger det politiske språket og gjør oss forvirret og uforpliktet og ute av stand til å handle adekvat. Det var budskapet da professor emeritus i sakprosa, Anders Johansen, holdt foredrag for besteforeldrene i Bergen.
God oppslutning
De faglige foredragene er blitt en institusjon blant BKAs medlemmer. De holdes gjerne siste torsdag i måneden, i Kunsthallen midt i byen, fra 17.30 til 18.30 (av hensyn til dem som skal rekke torsdagskonserten i Grieghallen). Tidligere i høst var klimaforsker Helge Drange med for å oppsummere situasjonen etter en dramatisk sommer. 45 tilhørere og stor interesse. Nesten like mange kom for å høre Anders Johansen, og delta i samtalen etter et tankevekkende foredrag – om noe han selv synes er vanskelig å forstå, og der han leter etter de rette begrepa.
Bla, bla, bla …
Hovedutfordringen i klimapolitikken er ikke løgn og bløff, men den sannferdige, ansvarlige, oppriktige tale – som ikke gjør regning med noen sammenheng mellom ord og handling. «Dette er eksistensielt, det haster», sa Jonas Gahr Støre under sitt innlegg på klimatoppmøtet i Glasgow for to år siden – hvoretter han forklarte at Norge vil fortsette som før med vår olje- og gassproduksjon. Den er ikke problemet, men en del av løsningen, osv. etcetera.
– Greta Thunberg karakteriserte det som «bla, bla, bla», – og det er jo faktisk en nokså presis beskrivelse, sa Anders Johansen. – Det er dypt forvirrende. Men det går åpenbart an å leve i sannhet, men på en uforpliktende, – ja, nærmest imaginær måte.
– I en viss forstand lever våre politikere i en slags dagdrøm, mener Johansen. Klimakrisa er virkelig og uvirkelig på samme tid. Det klimapolitiske språket er i ustand, vi lider av en type virkelighetstap som fritar for ansvarlighet og reell oppfølging. – Og dette gjelder jo også oss som velgere. Også vi er opplyste mennesker og vet godt at dette kan ende med katastrofe. Likevel fortsetter vi å stemme på de samme partiene, og foretrekker politikere som vi kan være trygge på ikke har tenkt å gjøre noe med problemene.
Kollektiv fornuft
Men det behøver ikke være sånn! Politisk kommunikasjon kan også fungere adekvat, og et forbilde kan være en kollektiv erfaring vi for kort tid siden har vært gjennom: Covid-19-pandemien som appellerte til den enkeltes ansvarsfølelse og evne til å se seg selv og sin egen adferd som del av noe større. Et omfattende offentlig informasjons- og opplysningsarbeid ble drevet, i tillit til folks fornuft. Og i stedet for økt motvilje, så opplevde regjering og myndigheter faktisk økt popularitet!
– Det vi fikk til under Covid-krisa var en type enhet mellom kunnskap og handling, sannhet og virkelighet, – som helt har manglet i handteringen av klimakrisa, mente Anders Johansen.
– De to krisene er ikke direkte sammenlignbare, selvfølgelig. Koronatiltakene var av midlertidig karakter, klimatiltakene må bli permanente. Likevel kan det være en viktig erfaring – om hvordan kollektiv fornuft kan fungere når det trengs. Når vi tok smittefaren på alvor, var det fordi den sto for oss som påtrengende virkelig. Og det gjorde den fordi vi virkeliggjorde den gjennom våre egne handlinger. Det var vi selv som sørget for å holde avstand, gå med munnbind, teste oss, osv. Da vi sluttet med dette, var det som om trusselen forduftet. Når det gjelder klima, vil alt vi selv kan bidra med – kjøre mindre bil, la være å fly, spise mindre kjøtt, installere varmepumpe – på lignende vis kunne være med på å virkeliggjøre sannheten som noe vi gjør. Alt vi foretar oss som enkeltpersoner er forgjeves hvis det ikke blir samordnet med det andre gjør, og blir underbygd av politiske tiltak og reguleringer. Det blir symbolhandlinger. Likevel har det betydning ved at det danner forbindelser mellom de store, fjerne, teoretiske perspektivene og vår egen livsførsel her og nå, blant hverdagens krav og forpliktelser. Her ligger det håp og muligheter for framtida.
Anders Johansen (f. 1952) er professor emeritus i sakprosa og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Utdannet sosialantropolog samme sted. Hans siste bok er «Komme til orde» – 950 sider og nesten to kilo om politisk kommunikasjon fra 1814 til 1913. Foredraget for BKA tok utgangspunkt i en lengre artikkel i magasinet Kairos for et år siden: https://magasinetkairos.no/no-more-blah-blah-blah/