Olje, klima, ansvar

Tørke i Somalia
Menneskeskapte klimaendringer driver folk i det globale sør på flukt. Her pga tørke i Somalia. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp

Journalist Amal A. Wahab skriver i Klassekampen om hvordan den drepende heten oppleves i hennes hjemland Egypt – og knapt er nevnt i Norge, annet enn som en plage for sydenturistene. Denne urettferdigheten i hvordan klimakrisa rammer blir stadig mer påtrengende, mener Finn Bjørnar Lund. Skal oljenasjonen Norge ta ansvar?


Amal A. Wahab viser til at 61 000 mennesker døde av hetebølgen i Europa i fjor. «Det finnes ingen tilsvarende statistikk for fattige land. Jeg tør ikke tenke på hvor mange som døde her (Egypt) i fjor, og hvor mange som i skrivende stund mister livet på grunn av varmen (…) Handling har vi imidlertid sett for lite av. Den globale makteliten sitter tross alt i sine egne nedkjølte bobler». Det nordlige Afrika har hatt langvarig ekstremvarme med store materielle og menneskelige kostnader. Krisa rammer nå alle verdensdeler.

Det er vondt å vite at CO2 fra norsk fossilproduksjon er akkumulert i atmosfæren over mange tiår og medvirker til krisa som nå tar mange liv og rammer urettferdig. Enda verre er det at vi fortsatt planlegger produksjon og salg av olje og gass «i mange ti-år» og dermed fyrer opp planeten ytterligere. Nye felter er utlyst og begunstiget skattemessig. Dette veddemålet mot Paris-avtalen tildekkes av påstander og ambisjoner om å lage ren energi, om karbonfangst og -lagring, om vår «rene» olje og gassproduksjon, og at andres olje og gass er verre. Hvordan kan Norge komme ut av denne moralsk pinefulle og økonomisk spekulative posisjonen?

I januar 2023 ble det presentert en rapport om klimafinansiering av Vera Songwe (FNs Afrika-kommisjon), de kjente økonomene Lord Nicholas Stern og Amar Bhattacharaya som viste at «Verden trenger en plan som mobiliserer 1000 mrd dollar årlig mot 2030 til utviklingsland og framvoksende økonomier for å nå Paris-målene i 2030». Norad-direktør Bård Vegar Solhjell mener at dette bør være et oppnåelig beløp fra verdens rike land.  Alternativet – å la klimakrisa fortsette å utvikle seg – vil over tid bli svært dyrt for verdenssamfunnet, hinsides alle prognoser om fossile inntekter.

Tidligere klimaminister Vidar Helgesen (H) ledet en utredning på oppdrag fra sentrale bistands-organisasjoner, lagt fram i april 2023. Rapporten «Hvis ikke Norge, hvem?» viser at det er nødvendig med en mangedobling av innsatsen for å redusere utslipp, for klimatilpasning og for erstatning etter tap og skader. «Framvoksende økonomier og utviklingsland» ville trenge midler i overkant av 1000 milliarder dollar årlig som hjelp fra private og offentlige aktører i rike land.

Hittil har det internasjonale spleiselaget ikke engang kommet opp med midlene etter Paris i 2015 (100 mrd. dollar årlig), og midler til forebygging og tap og skade slik det ble enighet om i COP 27 i Egypt i 2022. Behovet har bare økt hvert år.

En utfordring er å få rike land eller private investorer til å ta det første skrittet som kreves for å komme i gang og få andre med. Bare i 2022 fikk Norge uforutsette superinntekter på ca 1300 mrd kr, 1000 mrd kr mer enn det vanlige åra før på grunn av gassprisene og Russlands krigføring. Superprofitten har gitt Norge muligheten til å gå foran og gjøre en forskjell som kan utløse andre investeringer.

Vil Norge gripe sjansen til å gjøre en forskjell i kampen mot global oppvarming?

Finn Bjørnar Lund, medlem i Besteforeldrenes klimaaksjon
(Innlegg Klassekampen 3. august)

Spre klimavett,
del denne saken!

1 kommentar

  1. Gro Fjeldtvedt | 09.08.2023

    Helt på sin plass å fokusere på dette. Utrolig hvor ignorant Norge er for andres lidelser.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*