Vitenskapsjournalisten Ole Mathismoen leverer i sine nye bok «Varm is», kalde fakta om klimaendringer og issmelting. Styrken ved boken er ikke minst forfatterens arbeid med disse spørsmålene over mange år. Dette vet og kan han mye om. Han nøster opp detaljene i det stor bildet, på en måte som gjør det til svært spennende lesing.
KALDE FAKTA OM EN VARM VERDEN
Ole Mathismoen. Varm is. Når verden tines og alt forandres. (Kagge 2021)
Kongen får det siste ord i Ole Mathismoens nye bok. I 2015 besøkte han den største delen av sitt rike: Dronning Mauds land i Antarktis (2,7 mill. km2, mot Fastlands-Norges 324 000 km2). «Det burde jo være slik», sa kongen, «at hver generasjon etterlater seg kloden i litt bedre forfatning enn da den tok over. Jeg er ikke så sikker på at min generasjon vil gjøre det.» Og kongen tilføyde – allerede da, før Greta Thunberg dukket opp – at «dagens barn er mer fornuftige. De kan mye mer om det som skjer, enn vi gjorde.»
Mathismoen har vært klimajournalist i Aftenposten i 30 år, og slike beretninger om møter med frysende FN-generalsekretærer, statsministere og andre gir boken et personlig preg. Disse møtene finner sted på tynn is, i hvert fall i overført betydning.
Boken ligner noen ganger på en detektivhistorie, der etterforskere møysommelig gransker detaljer for å sette sammen puslespillet og finne ut hva som faktisk hendte – og i dette tilfeller fortsatt hender og vil hende opp til flere tusen år i fremtiden. Etterforskerne er klimaforskere, ikke minst de som utgjør FNs klimapanel. Åstedet er kryosfæren, den delen av jordkloden som er dekket av snø og is – Arktis, Antarktis, Grønland og alle isbreer rundt om i verden samt permafrost, der bare den øverste lag med jord, myr og grus tiner hver sommer. Og skurken? Fossilbrensel som mennesker i verdens rike land har brent de siste 200 år, slik at temperaturen på jordkloden stiger.
Idet temperaturen stiger, smelter isen. De fleste av Norges 3000 isbreer kan bli en saga blott i løpet av dette århundre. På Grønland har 3,8 billioner tonn is smeltet i løpet av 20 år. På 1990-tallet forsvant 33 milliarder tonn per år, på 2000-tallet ble det 254 milliarder tonn.
Albedo-effekten er den store tjeneste som kryosfæren gjør oss: Den hvite isen og snøen reflekterer solens varme bort fra jorden og ut i verdensrommet, slik at temperaturstigningen på kloden blir mindre. Men når isen smelter og de hvite flatene blir til mørkt kratt eller skog – eller de blir dekket av sot fra de enorme skogbrannene som finner sted i blant annet Sibir, svekkes albedo-effekten, temperaturen stiger og mer is smelter. Det er selvforsterkende, et vippepunkt.
Og smeltende is havner til slutt i havet, noe som selvfølgelig gjør at havet stiger. Havet er heldigvis stort, og selv de milliarder av tonn smeltende is fra Grønland vil ikke true Operaen, Deichmann og Munch-museet i løpet av de nærmeste tiår – men kommer vi lenger ut i århundret… Og det stigende havet truer ikke bare våre signalbygg, enkelte av verdens lavtliggende øystater kan forsvinne helt under havoverflaten.
Alle disse prosessene er mye, mye mer kompliserte og omseggripende enn skissert her, men Mathismoen nøster opp detaljene på en engasjerende måte, ispedd hans personlige opplevelser. (Nå ja, jeg må tilstå at jeg ikke fulgte helt med i hans utredning av alle forviklingene med isbremmene på øst- og vest-Antarktis.)
Boken kan sammenlignes med Klassekampens vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes’ Frostens rike. Kryosfæren og livet fra 2017 (se https://www.besteforeldreaksjonen.no/2018/03/i-stedet-for-paskekrim/). Begge er velskrevet og leseverdig. Det vitenskapelige bakgrunnsstoff er det samme, men Mathismoen kan sitere nyere forskning, ikke minst klimapanelets rapport fra 2021; og de to journalistene har forskjellige personlige erfaringer å krydre beretningene med. Mathismoen har en detaljert kildeliste i stedet for fotnoter.
Alvoret i saken er ikke blitt mindre i de siste fire år, tvert imot. Ole Mathismoen oppsummerer slik:
«FNs klimapanel konkluderer i sin siste rapport med at på flere områder har vi kommet nærmere klimasystemets vippepunkter enn de trodde for bare få år siden, og etter hvert vil det bli nesten umulig å reversere endringene selv om utslippene av klimagasser raskt reduseres. Smeltingen på Grønland og i Antarktis og transformasjonen av Amazonas til et savannelandskap er blant vippepunktene klimapanelet er mest engstelige for.»
Pingback: Fra klimabokhylla - besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikkbesteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk