Mange Ola’er og Kari’er tror at Norge er blant de beste i klima-klassen. Det statistikken forteller, er at landet vårt er avhengig av enorme CO₂-utslipp. Norges utslipp ligger godt over våre nabolands, som over tid har redusert sine utslipp mens de norske har økt. Hvis alle land fulgte Norges eksempel, viser beregninger at global oppvarming ville økt dramatisk, og langt utover våre forpliktelser gjennom Parisavtalen.
CO2 og CO2-ekvivalenter
Det er lett å bli forvirret av alle tall som fyker rundt. Noe av det som forvirrer, er at «CO2» blir brukt på forskjellige måter. Noen ganger menes rene karbondioksidutslipp fra transport, industri og elektrisitetsproduksjon. Andre ganger menes dette pluss andre klimagasser omregnet til CO2 som en slags «felles valuta», såkalte CO2-ekvivalenter. Den viktigste av de andre gassene er metan, som kommer fra landbruket, fra avfallsdeponier og som lekkasjer ved olje- og gassutvinning. Det er en kraftig klimagass. Regnet over en tjueårsperiode er klimaeffekten 85 ganger sterkere enn CO2. Regnet over en hundreårsperiode, som er det vanlige, påvirker metan klimaet 30 ganger så sterkt.
Når Statistisk sentralbyrå oppgir størrelsen på norske klimagassutslipp, følger de FNs internasjonalt omforente regler. Det betyr at alle typer utslipp fra landet tas med – omregnet til CO2-ekvivalenter. For å få et realistisk bilde av hvert lands klima-fotavtrykk, må disse tallene omregnes til utslipp delt på antall innbyggere, eller per capita:
Fra hovedrapporten til FNs klimapanel 2014. CO2-utslipp fra bruk av fossilt brensel dominerer bildet av årsaken til global oppvarming.
Tonn CO2-ekvivalenter per capita (2016)
USA: 20
Tyskland: 11
Norge: 9,9
Kina: 9,4
EU: 8,6
UK: 7,1
Sverige 6,3*
Verden: 4,5
India: 2,7
Ghana: 0.5
Det er først og fremst olje- og gassektoren som gjør at Norge ligger såpass høgt. Uten denne ville vi vært på linje med UK. Hadde man tatt med internasjonal flytrafikk, som ikke gjøres i dag, ville Norge trolig kommet enda høyere på lista. Det er beregnet at samlete utslipp i så fall ville vært over 60 millioner tonn – mot ca 52 som i dag.
* Dette offisielle tallet kan skjule en del utslipp knyttet til Sveriges store forbruk av biodrivstoff, som regnes som «klimanøytralt» (se også lenger ned i denne artikkelen, nest siste avsnitt).
CO2 – den viktigste klimagassen
Den dominerende klimagassen er CO2. Utslippene kommer hovedsakelig fra bruk av fossilt brensel, og er på verdensbasis beregnet til 36,8 milliarder tonn CO2 i 2017. Noen ganger presenteres oversikter som bare omfatter slike rene CO2-utslipp. Da kommer Norge enda dårligere ut enn i tabellen overfor – særlig hvis man også ser på hvordan utslippene har utvikler seg over tid.
Mens Norge har økt utslippene av CO₂ med 24 prosent siden 1990, har Danmark redusert sine utslipp med hele 45 prosent, Sverige med 27 prosent, Tyskland med 31 prosent og Storbritannia med solide 53 prosent. For et samlet EU er nedgangen i CO₂-utslippene 27 prosent i samme periode. Tallene ble presentert av professor Helge Drange i en artikkel i VG tidligere i år. Og tro ikke at vannkraften vår gjør at utslippene i Norge er lavere enn i andre land, slik det er rimelig å tenke: I 2016 var utslipp per innbygger på hele 8,6 tonn CO₂, mot 6,9 i EU-området.
Kurs mot 3-4 grader oppvarming
Det internasjonale forskningsprosjektet Climate Action Tracker holder oppsyn med klimapolitiske tiltak verden over – med ett siktemål: Å vurdere om oppvarmingen av kloden vil stoppe ved målet som er satt i Parisavtalen. Det forplikter statene til å holde global oppvarming godt under 2 ° C, og arbeide for å begrense oppvarmingen til 1,5 ° C.
Climate Action Tracker prøver mao. å se framover. Det er de enkelte lands ambisjoner for klimakutt som vurderes, mer enn historiske bidrag og nå-situasjonen. Den siste analysen viser at Marokko og Gambia er de eneste land i verden med ambisjoner som er på høyde med Paris-målene. På bunn ligger land som USA og Russland, mens Norge ligger midt i laget sammen med bl.a. Brasil og EU. Vi får karakteren «Insufficient», utilstrekkelig. «Hvis alle regjeringers mål var innenfor dette området, vil oppvarmingen passere 2 ° C og nærme seg 3 ° C».
Som om det ikke var ille nok: Regjeringens faktiske politikk og svake oppfølging av egne klimamål gjør at Norge står i fare for å rykke ned i klassen «Highy insufficient», heter det, sammen med land som Kina og Sør-Afrika. «Implementerte retningslinjer stemmer ikke overens med Parisavtalen, og er i stedet i overensstemmelse med en global oppvarming mellom 3 ° C og 4 °.»
Men utslippene går jo ned …
Statistisk sentralbyrå la nylig fram tallene for norske klimagassutslipp i 2017. De viser en nedgang fra 2016 på 1,7 prosent – for første gang på flere år, og hovedsakelig fra veitrafikken. Men dette skyldes i stor grad regjeringens satsing på biodrivstoff, der store deler er basert på palmeolje og svært skadelig for klodens klima og naturmangfold – selv om det regnes som «klimanøytralt» i det norske klimaregnskapet. I en kommentar fra Naturvernforbundet heter det at «regjeringen kan ikke basere utslippskuttene på at nordmenn skal ha regnskog på tanken».
Uansett er 1,7 på langt nær nok. I forbindelse med underskriving av Parisavtalen har regjeringen lovet å redusere norske klimagassutslipp med 40 % innen 2030. Skal man ha mulighet for å nå dette målet, må utslippene ned med rundt 4 prosent hvert år fra nå. Selv da vil Paris-målene trolig neppe være innen rekkevidde. Norge må heve sine ambisjoner, sørge for å implementere en klimapolitikk som gjør slutt på pusleriene og få fart på reelle kutt i eksisterende klimautslipp. Å legge til rette for nye utslipp, ved planer om nye rullebaner og ny oljeutvinning i Barentshavet, er selvsagt og helt opplagt brudd på Parisavtalen.
Når det gjelder oljesektoren, er det verd å merke seg at den årlige klimastatistikken bare tar med utslipp fra produksjonen på norsk sokkel. Dette er den største norske utslippskilden, men en svært liten del av global klimapåvirkning fra norsk olje og gass.
Tall fra 2013