Uakseptabel risiko

husbrann

Brann er noe av det vi frykter aller mest, og vi forsikrer oss mot det selv om faren er liten. Hvordan kan vi da akseptere og leve med den veldige risikoen forbundet med global oppvarming?

De fleste i Norge kjenner til klimatrusselen og vet at noe må gjøres. Likevel skjer det veldig lite, og velgerne fortsetter å stemme på business as usual-partiene. Derfor kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være noe galt med måten vi snakker om klimaproblemene, sier Ola Dimmen. Denne helga deltok han på Besteforeldrenes klimahandlings-seminar og argumenterte for at vi må snakke mer om risiko. Det er et begrep folk kjenner og forstår, mener han.

Skyver problemene foran oss
Lenge har vi trodd at all kunnskapen vi får om de menneskeskapte klimaendringene er nok. Når folk kjenner alvoret, vil det bli slutt på pusleriene og vi vil få en klimapolitikk med tilstrekkelig rask reduksjon i utslippene. Men sånn er det åpenbart ikke, sier Ola Dimmen. – Nylig har vi valgt en regjering som fortsetter å skyve problemene foran seg, liksom den forrige. Det snakkes om 40 prosent utslippskutt i 2030, gjennom samarbeid med EU, osv. Men dette er etter det jeg kan forstå, først og fremst en ny måte å slippe å gjøre noe effektivt her og nå.

Problemet er at mange velgere lar seg berolige av den slags talemåter. De tror saken er i de beste hender og vet ikke at det bedrives et spill som er farligere enn russisk rulett. Der er risikoen rundt 15 prosent for at det skal gå galt – med en revolver med plass til seks patroner. Når det gjelder klimaframtida vår, sier forskerne at det kanskje, under en del forutsetninger som ennå ikke er oppfylt, er en 60-70 prosent sjanse for at vi skal holde oss under to grader global oppvarming og unngå selvforsterkende og potensielt ekstremt farlige endringer i klimasystemene.

Men det betyr jo minst 30 prosent risiko for at det går skikkelig galt! Jeg kritiserer selvfølgelig ikke forskerne som er opptatt av usikkerhet i beregningene, osv. Det er jobben deres. Men når vi som aktivister skal snakke om klimaproblemet med folk flest, må vi velge et språk og holde oss til en logikk de fleste er fortrolige med og forstår. Ingen av oss vil godta en tilsvarende risiko i andre sammenhenger. Vi forsikrer huset vårt, selv om faren for brann er under promillenivå. Og ville selvfølgelig aldri sette oss på et fly med familien vår, om det var så mye som en tusendels sjanse for at det falt ned. Likevel gir vi altså tillit til politikere som spiller høgt og tar en kjemperisiko med hele vårt eksistensgrunnlag!

 

6kommentarer

  1. Kristian Frederik Brandt | 14. mar 2018

    Det er viktig å snakke om risiko. Utfordringen blir å få folk til å ta til seg den kunnskapen. Det skrives ellers mye i media om klimaendringene, og mye relevant informasjon er lett tilgjengelig på nettet. Men jeg er redd mange velger bort informasjon om klimaendringer og unnlater å stemme på partier som tar dem alvorlig, f.eks. Miljøpartiet De Grønne. Kanskje fordi de føler at nødvendige endringer vil bryte med det livet de er vant med å leve

  2. Otto M. Martens | 15. mar 2018

    Årsaken? Det hører med til vår tids kultur og samfunnssystem at makthavere tillates å ta høy risiko når de har mulighet til å la andre ta tapet hvis det går galt. Et eksempel er at vi skattebetalere gjennom staten tar tapet når en storbank må reddes når den har satset på gevinst ved å ta utilbørlig risiko.

  3. Tore Inge Remme | 15. mar 2018

    Ja, K. F. Brandt, det tror jeg er en vesentlig grunn til at mange ikke vil høre om de krav klimaendringene stiller til oss: de truer vårt vante liv. Da er det mye lettere å holde seg til alle de politikerne som snakker og ikke gjør noe som monner. Og så overser man at på litt sikt er det nettopp det å ikke ta grep som virkelig truer vårt tilvante liv. Akkurat her kan kanskje vi besteforeldre gjøre noe både sammen og hver for oss der vi hører til: Legge vår tyngde i å minne om at vi egentlig er ute etter et bedre liv for alle enn det som er dagens tilvante stress og overforbruk

  4. Gro Nylander | 15. mar 2018

    Bra, Ola! BKA børl ikke jobbe selv med store, tunge løft, men primært bruke vår energi på holdningsendring og etisk generasjonssolidaritet.
    Stefan Zweig sier – om at folk ikke tok trusselen om en ny verdenskrig på alvor::
    «Vi vet alle av erfaring hvordan den menneskelige tendensen til selvbedrag liker å erklære farer for ikke-eksisterende, selv når vi føler i våre hjerter at de er reelle».
    Der er befolkningen ennå, når det gjelder klima. Vi trenger å gå i dybden på formidling.

  5. Trine Eklund | 2. apr 2018

    Formidling er vanskelig, i sær når kunnskapen du formidler truer vanene, fordommene og mytene du har som beskytter deg og livet du lever. De fleste nordmenn lever «det gode liv» og har ikke noe ønske om å endre sin livsstil, ikke noe behov for å lytte til dommedagsprofetier som ødelegger nattesøvnen. Dessverre er det bare noen få politikere som tar hansken og setter klimaproblematikken på dagsorden, de fleste roer befolkningen med at det gjøres så meget – og det tror folk på ! Vi lar oss lure for folk flest vil ikke se realitetene i øynene før det er for sent. Dette er et fenomen som rammer alle sektorer på individ nivå så vel som på samfunnsnivå. Hvordan BKA skal kunne sprenge disse grensene er vanskelig å ha mening om, men kanskje «risiko» og «trygghet» er noe folk lytter til

  6. Ola Dimmen | 3. apr 2018

    Takk for kommentarar og innspel!
    Eg er samd i at fokus på endringar i levemåte er vanskeleg og lite populært. Vår oppgåve må bli å vise at det er barnebarna som truleg må ta støyten, og at det blir verre jo meir vi ventar. Vår livsstil er på mange måtar ran av komande generasjonar.
    Ein innfallsvinkel kan kanskje vere at vi betalar gjerne for forsikringar av alle slag. Då må vi kanskje marknadsføre nødvendige endringar i levemåte som ei «forsikringsbetaling» til våre barnebarn?
    Eg meiner også BKA som organisasjon må bli tydelegare på risikoen for katastrofale konsekvensar av komande klimaendringar, gjerne med fokus på Arktis. Nordpolen kan bli isfri om 20-30 år og Grønlandsisen smeltar i rekordfart. Det same skjer med innlandsisen i Antarktis. Det er stor risiko for økologisk samanbrot i nordområda og havstigning på fleire meter innan år 2100.
    Vi må kreve at styremaktene handlar sterkt nok nok og raskt nok i forhold til slike skremande framtidsutsikter. Pr. i dag er målsettingane i klimaforliket for 2020 lagt bort og regjeringa ignorerer alle miljøfaglige råd frå miljødirektoratet i samband med oljeleiting i nord.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*