Klimasøksmålet som er reist av Greenpeace og Natur og Ungdom er blitt kommentert på lederplass i flere aviser. Flere er skeptiske til at domstolene skal ha noe å si i denne sammeheng, og mener som Aftenposten at «det er til det beste for samfunnet at politiske spørsmål fortsatt skal avgjøres av dem som er valgt av folket til å gjøre nettopp dette». Men saksøkerne får også støtte, tydeligst og klarest fra Dagsavisen, som mener det er «for lettvint» å overse det sterke grunnlovsvernet som er gitt et bærekraftig miljø. «Paragraf 112 er der nettopp for å sikre dette bokstavelig talt livsviktige prinsippet når politikken svikter sin klare plikt.»
Aftenposten 26 oktober: Domstolene skal ikke styre klimapolitikken
I FORRIGE UKE leverte Greenpeace og Natur og Ungdom sitt lenge varslede søksmål mot den norske staten. Bakgrunnen er 23. konsesjonsrunde, der 13 oljeselskaper får tillatelse til å lete etter olje i Barentshavet.
Miljøorganisasjonene mener oljelisensene strider mot Grunnlovens paragraf 112. Den såkalte miljøparagrafen understreker statens forpliktelse til å verne om naturen og miljøet, også for fremtidige generasjoner.
SØKSMÅLET reiser prinsipielle problemer om forholdet mellom den dømmende og lovgivende makt. Oljeleting er åpenbart en politisk beslutning, og 23. konsesjonsrunde er bredt forankret i Stortinget. Dette kan man like eller mislike. Er det mange nok som misliker en beslutning sterkt nok, kan man avsette politikerne ved hjelp av valg. Skulle derimot søksmålet vinne frem, vil retten ha avgjort et politisk spørsmål ved å overprøve Stortingets vedtak. Dommere kan som kjent ikke avsettes gjennom folkestyret.
I NORGE ER DET TRADISJON for å være skeptisk til å flytte politiske spørsmål vekk fra den politiske arena. Det er derfor pussig at en så sentral juridisk skikkelse som Hans-Petter Graver tar til orde for at maktbalansen bør settes til side akkurat i klimapolitikken. Til Klassekampen sier UiO-professoren at «politikerne er så tilsynelatende ute av stand til å gjøre nødvendige vedtak» at domstolene bør gripe inn.
FRUSTRASJONEN over klimapolitikken vekker gjenklang hos mange. Men det er likevel ikke noe godt argument for å innføre et unntak fra ordinære demokratiske prosesser. Selv om Graver mener at det kun er klimapolitikken som er viktig nok til at domstolene bør bestemme, skorter det ikke på mennesker i Norge som vil mene nøyaktig det samme om andre politikkområder – det være seg innvandrings-, sikkerhets- eller likestillingspolitikk.
MILJØPARAGRAFEN i Grunnloven er ikke tidligere prøvd, og søksmålet vil derfor kunne bli viktig i utviklingen av rettspraksis på klimaområdet. Forhåpentligvis vil retten komme til at statens forpliktelser ikke er til hinder for å iverksette beslutninger det er stor enighet om på Stortinget.
Det er til det beste for samfunnet at politiske spørsmål fortsatt skal avgjøres av dem som er valgt av folket til å gjøre nettopp dette.
Dagsavisen 2. november: En klar plikt
Grunnlovens paragraf 112 er ikke til å misforstå. Denne «klima- og miljøparagrafen» slår tydelig fast at staten «skal iverksette tiltak» for å sikre retten til et levelig klima og miljø.
I motsetning til hva enkelte later til å tro, er dette ikke en «koseparagraf» med fromme og uforpliktende ønsker. Tvert imot er det en dypt alvorlig bestemmelse som pålegger de folkevalgte å sikre at livsgrunnlaget ikke ødelegges.
Det er likevel slik at dagens praktisk politikk ikke sikrer et levelig klima. Norge er ikke på rett kurs når det gjelder å hindre en farlig og ødeleggende oppvarming. Hensynet til oljeindustri og inntjening trumfer hensynet til klimaet og behovet for å redusere utslippene av klimagasser. Derfor har Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkt staten for brudd på Grunnlovens paragraf 112. Helt konkret har de valgt den 23. konsesjonsrunden, der det åpnes for oljeboring i Barentshavet, som grunnlag for søksmålet.
Søksmålet har møtt til dels sterk motstand. Aftenposten skriver på lederplass at saksøkerne ikke bør vinne fram. Avisen advarer mot å flytte politiske spørsmål vekk fra den politiske arena og argumenterer med at dersom dette gjøres i klimapolitikken, kan det også skje i innvandrings-, likestillings- og sikkerhetspolitikken. VG er inne på det samme på lederplass. Også de advarer mot at «andre aktivister med helt andre dagsordener» vil bidra til at klima ikke blir «det eneste saksområdet som kommer under tilsvarende press».
Dette er en lettvint argumentasjon som fullstendig overser det helt spesielle med grunnlovsvernet. Det gjelder nettopp ikke et hvilket som helst politikkområde, men særskilte prinsipper. Som menneskerettigheter og statsform – og altså, enten Aftenposten og VG liker det eller ikke, forpliktelsen til å ivareta et levelig miljø og klima. Paragraf 112 er der nettopp for å sikre dette bokstavelig talt livsviktige prinsippet når politikken svikter sin klare plikt.