• EMNER:
  • PUBLISERT:
    onsdag 25. mai 2016
  • AV:
    Redaksjonen

Norge som gratispassasjer

vetlesen vgI desember skålte klimaminister Tine Sundtoft for Paris-avtalen som skal begrense global oppvarming til «godt under 2 grader». Et halvt år senere skåler Tord Lien for tildeling av nye lisenser i Arktis, som utfordrer kunnskapen om at vi ikke kan utvinne all olje og gass. Slik går det når vi har politikere som glemmer helheten og overlater til andre å forvalte det verdifulle som er truet, skriver Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved UiO. De har en forestilling om at det ikke er utslagsgivende i det store bildet hva lille Norge gjør. «Realiteten er en annen, slik enhver forelder forteller sine barn. Hvis Norge vil være gratispassasjer, hvorfor ikke også andre?»

Unntak som regel
Regjeringen ga nylig 13 oljeselskaper tillatelse til å bore i Arktis, inklusive hittil urørte områder av Barentshavet. For første gang på tyve år åpnes nye områder.

At tillatelsene gitt i 23. konsesjonsrunde markerer en viktig begivenhet, ble ikke akkurat underkommunisert av olje- og energiminister Tord Lien (Frp): «I dag åpner vi et nytt kapittel i historien om norsk petroleumsindustri. Åpningen vil bidra til sysselsetting, vekst og verdiskaping i Norge. Nord-Norge er nå i fronten for videre utvikling av norsk oljeindustri.»

Ministeren glemte riktignok å nevne en annen faktor som må styrke den optimismen han uttrykker: nemlig at de aktuelle havområdene blir stadig mer isfrie. Dermed blir områder som tidligere var dels utilgjengelige, dels for kostbare og teknologisk kompliserte å utnytte, nå både tilgjengelige og – forhåpentlig – kommersielt lønnsomme. Siden oppvarmingen av verdenshavene skjer raskere enn forskerne inntil nylig var klar over, har ministerens optimisme på oljeindustriens vegne definitivt tidsfaktoren på sin side.

Straks dette er sagt, kan man bevilge seg en ørliten pause i begeistringens rus og spørre om ikke Lien minner om komiske Ali, Saddams herostratisk berømte minister som meldte at Irak viste alle tegn til å stå i mot amerikanske angrep mens himmelen lyste opp bak ham grunnet bomberegnet som la Bagdad i ruiner.

Før jul var en annen norsk minister ivrig deltaker i et annet optimistisk kor, nemlig da Paris-avtalen med målet om en øvre grense på to graders oppvarming – helst halvannen – ble vedtatt. Spørsmålet er om det Tine Sundtoft skålte for da, og det Tord Lien skåler for nå, er forenlige størrelser.

Svaret er nei. Det lar seg ikke gjøre å begrense oppvarmingen i form av å bidra til å øke den.

Tankegangen illustreres i en annen sak: ulven. Vedtaket om at ulven i Norge ikke skal få de utvidede sonene faglige eksperter har anbefalt, ble blant annet begrunnet med at «man må ikke glemme all ulven som er i Sverige». Viser dette at vi har politikere som evner å tenke helhet, ikke stykkevis og delt?

Det motsatte. Tanken er åpenbart at så lenge det finnes andre som forvalter og tar et ansvar for noe verdifullt som er truet, så letter det trykket på at vi har et ansvar for det samme. Nettopp det at vi vet (eller tror, eller håper) at ikke alle gjør slik vi gjør – lar flere arter komme på rødlisten, åpner nye områder for olje – gjør at vår handlemåte ikke blir utslagsgivende i det store bildet. Det er jo så lite fra eller til, det vi har å svare for.

Men hvis Norge vil være gratispassasjer, hvorfor ikke også andre? Det må da klare seg at andre påtar seg de tunge forpliktelsene og setter egeninteressen til side?

Realiteten er en annen, slik enhver forelder forteller sine barn: Enhver må svare for hva han eller hun gjør og kan gjøre. Norge må svare for hvordan norske vedtak og norske prioriteringer berører helheten i en verden der krisene ikke kjenner landegrenser. Det er det eneste vi kan svare for, og ingen andre. Som land kan vi enten lede gjennom eksempel, eller agere til skrekk og advarsel ved å sette egeninteresse og kortsiktighet foran medansvaret for helheten.

Hvis alle regjeringer som tar stilling til sitt lands fremtidige energimiks, eller bestander av truede arter, treffer vedtak slik den norske nå har gjort, vil det samlede resultatet bli katastrofalt: vår handlemåte er det motsatte av universaliserbar. Den er basert på at vi gjør et unntak for oss selv som vi ikke kan mene at andre kan gjøre for seg uten at vi alle blir negativt rammet.

Og tro det eller ei, også dette handler om politikkens forvandling i nyliberalismens tid, nemlig slik: På overordnet, statlig nivå praktiseres gratispassasjertanken i tospann med kappløpet mot bunnen: for at klimakrisen ikke skal forverres, må andre la sin olje ligge, mens vi tar opp vår; for at flyktningkrisen skal håndteres, må land i «nærområdene» trappe opp innsatsen, mens vi gjør oss minst mulig gjestfrie – «attraktive» – for de trengende, som for sin del må «vise at de kan stå på» (Listhaug). Mens regjeringer og stater kappes om å outsource kostnader og forpliktelser, ansvarliggjøres individene, de hvis sårbarhet forsterkes av selvsamme ansvarsfraskrivelse på overordnet nivå. Summen er en eksplosiv og selvforsterkende catch 22, i frihetens og det individuelle ansvarets navn.

(Først trykt i Klassekampen 24.05, gjengitt her med tillatelse fra forfatteren)

 

 

Spre kunnskap –
del denne saken!

1kommentar

  1. Pingback: Jana Winderen: Undervannslyd | FORFATTERNES KLIMAAKSJON - NORWEGIAN WRITER'S CLIMATE CAMPAIGN

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*