FNs klimakonvensjon fra 1992 slår fast at «farlige menneskelige påvirkninger av klimaet» må unngås. Men det redskapet som ble valgt for å oppnå dette, nemlig Kyotoprotokollen fra 1997, er så ineffektiv at CO2-utslippene har økt mer etter, enn før den ble innført. Den verdensledende klimaforskeren James Hansen er redd for at den kommende Paris-avtalen kan komme til å gå i samme fella, med videre satsing på utslippskvoter og andre mislykkede virkemidler. I en artikkel i siste nr av tidsskriftet Vardøger begrunner han sitt forslag til en ny karbonavgift, og etterlyser politiske ledere som kan ta et oppgjør med økonomiske særinteresser.
Fra artikkelen «Om nødvendigheten av en karbonavgift til fordeling»
- Det finnes en absolutt grense for hvor mye karbondioksid (CO2) vi kan slippe ut i atmosfæren uten at uakseptable, tragiske og umoralske klimatiske konsekvenser for kommende generasjoner og for naturen blir uunngåelige.
- Det er klart at vi snart vil passere denne grensen, fordi det vil ta årtier å erstatte den fossile energiinfrastrukturen med karbonnøytrale og karbonreduserende energialternativer.
- Klimasystemets treghet forsinker klimaets respons på de menneskeskapte endringene av atmosfærens kjemiske sammensetning. Tregheten er både venn og fiende. Forsinkelsen tillater en begrenset overskridelse av den bærekraftige karbonkonsentrasjonen i atmosfæren. Men den medfører også fare for et vendepunkt i klodens klima. Trer vi over denne terskelen låses døra bak oss, vi passerer et point of no return; for en slik temperaturøkning vil sette i gang en serie katastrofale hendelser som menneskene vil være helt ute av stand til å kontrollere.
- Det ineffektive Kyoto-regimet for å begrense karbongassutslipp må erstattes med et mer effektivt prinsipp. Så mange land som mulig må vedta en stadig stigende karbonavgift, innkrevet fra produsenter av fossil energi og/eller der fossilt brensel importeres, altså enten ved den hjemlige kullgruve/oljebrønn eller i importhavnen.
- Hele avgiften som kreves inn fra de fossile energiselskapene, skal gis tilbake til befolkningen. Bare slik vil befolkningen godta en jevnt stigende karbonpris og gi den enkelte finansiell mulighet til å gjøre de nødvendige endringer i sitt energiforbruk.
– Fossile brennstoffer er blitt den dominerende energikilden bare fordi miljømessige og sosiale kostnader skyves over på samfunnet i stedet for å reflekteres i prisen. Helsekostnader grunnet forurensing av luft og vann bæres i sin helhet av samfunnet. Det samme gjelder kostnadene ved klimaendringene, beregnet til et sted mellom 100 og 1000 dollar per tonn CO2-utslipp
– Skal vi ha håp om å bevare den kloden vår sivilisasjon utviklet seg på, skal vi bevare verden uten økologiske ødeleggelser som følger av at kystlinjer oversvømmes, skal vi spare oss selv for det moralske marerittet det ville være å bli ansvarlig for utryddelsen av en stor del av jordas nålevende dyre- og plantearter – da kan vi ikke fortsette mye lenger på denne uansvarlige måten.
– Verden har i dag et desperat behov for politiske ledere som er i stand til å gjennomskue de finansielle særinteressene og forstå hva vi må gjøre for å sikre framtiden for ungdommen og for vår planet. Kanskje finnes det slike ledere – problemet er faktisk ikke så vanskelig.
Les hele artikkelen i Vardøgers temanummer om energi og klima:
Om nødvendigheten av en karbonavgift til fordeling / James Hansen