Forskning mot myter og påstander

De såkalte «klimaskeptikerne» er gang på gang blitt tilbakevist av våre mest kvalifiserte klimaforskere. Likevel dukker de stadig vekk opp igjen, med de samme påstander som tidligere – om «varmepause» siden 1998, om manglende bevis på at CO₂ fører til oppvarming, osv. Media gir dem ofte en oppmerksomhet de ikke fortjener, som i en reportasje i avisa Klassekampen 6. juni der en av disse «skeptikerne», som ikke har publisert en eneste forskningsartikkel på området, blir presentert som en likeverdig stemme i debatten. Det fikk universitetslektor Åke Bjørke til å reagere. Han er medlem av styret i Besteforeldrenes klimaaksjon.

Hva er forskning?
Hvordan skille myter fra realiteter, vitenskap fra synsing og propaganda? Er det en bygdekverulant eller en forsker som skriver? Seriøs forskning har et viktig verktøy: fagfellevurderte artikler publisert i vitenskapelige tidsskrifter. En redaksjonskomite og minst to eksperter på fagområdet vurderer kvaliteten. De foreslår nødvendige forbedringer før publisering. Det er en omstendelig prosess. De fleste forskere har en eller flere ganger ergret seg over å få vite at man ikke har tilføyd ny kunnskap, eller at kildemateriale mangler. Testen er altså ganske enkel: be biblioteket om å lage en liste over de vitenskapelige artiklene vedkommende har publisert. Hvis slike ikke finnes, gir det et signal om hvem du har med å gjøre.

Forskere som ikke publiserer fagfellevurderte artikler, mister status. Noen av de som ikke får publisert i vitenskapelige tidsskrift vil gjerne hevde at slike artikler er upålitelige og overvurderte. Klima«realistene» har vansker med å publisere i vitenskapelige tidsskrift fordi de bruker kilder som Heartland- eller Cato institute. Disse kildene finansieres av verdens største oljeselskap, karbonbaroner som David og Charles Koch og amerikansk tobakksindustri. Disse instituttene sier at vi har vært i en «varmepause» siden 1998.  Dette er et eksempel på «cherrypicking». Man plukker ut den informasjonen som passer, og overser resten. Cherrypicking garanterer at du ikke får publisert artikkelen din i et vitenskapelig tidsskrift.

Enkeltår og klima
Bildet viser hvorfor 1998 er «cherrypicking»: det er et ekstremår, det varmeste i forrige århundre, med uvanlig solaktivitet og den sterkeste El Nino på hundre år. Plukker man ut 1992, 1999 eller 1985 i stedet, ser man at oppvarmingen er dramatisk.  Seriøs klimaforskning bruker ikke et enkelt år som utgangspunkt, men gjennomsnittstemperaturer. Normalen er gjennomsnittsvær på et sted i 30 år og er et uttrykk for klima. Vær er det som skjer i øyeblikket eller over et år eller to. Å ta utgangspunkt i 1998 i en klimadiskusjon er uredelig sammenblanding av vær og klima og er maksimalt villedende.

Fornekterne hevder at FNs klimapanel (IPCC) ikke kan forklare «varmepausen».  Realiteten er en annen. Når oppvarmingen av atmosfæren ikke har akselerert så mye som forventet med økende konsentrasjoner av drivhusgasser, har det å gjøre med lav solaktivitet og voldsom økning av partikler i luft fra forbrenningen av kull og olje, særlig i Asia.  I tillegg kommer kjølende effekt fra mange mindre vulkanutbrudd. En aktiv «Pacific Decadal Oscillation», som nå går mot slutten, har fraktet mye av den ekstra varmen ned i dyphavet. Tar man med havoppvarmingen og bruker gjennomsnittstemperaturer, finnes det ingen «varmepause» i følge en rapport fra Verdens meteorologiske organisasjon 2013. Dette bekreftes i Science 2015: «Data show no recent slowdown in global warming».

Påstander om CO₂
Fornekterne kommer stadig med fantasifulle påstander om Klimapanelets forskning. I virkeligheten forsker ikke Klimapanelet, og har aldri gjort det. Klimapanelet rapporterer om den forskningen som er publisert i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter i femårs-perioder. Klimapanelets siste rapporter bygger på om lag 30 000 slike artikler, og baseres på forskning og empiri. Rapportene er ikke avhengig av modeller, slik fornekterne hevder. Modeller bygger på den til enhver tid beste kunnskap, er bare en liten del av arbeidet, og gir en pekepinn om hva som kan skje under ulike forutsetninger.

Klimapanelet sier at det bare er CO₂ som påvirker klimaet, hevdes det.  De som tar seg bryet med å lese rapportene vil raskt finne ut at Klimapanelet opererer med en mengde faktorer som «driving forces», og at CO₂ tidligere ofte har hatt en forsterkende «feedback»-effekt etter at andre faktorer har startet opp en klimaendring. Klimapanelet har aldri påstått at CO₂ er den igangsettende temperaturdriveren, med unntak av dagens situasjon.

I følge NASA, har temperaturutviklingen gått omtrent som forventet. Men vi bør regne med et hopp i utviklingen den nærmeste tiden.

NASA har omfattende datasett om temperaturutviklingen ved GISS Surface Temperature Analysis (GISTEMP). NOAA National Climatic Data Center har lignende serier av data.  I Storbritannia har UK Met Office Hadley Centre også lange serier med globale temperaturmålinger. Samtlige forskningssentra konkluderer med at global gjennomsnittstemperatur har en tydelig stigning de siste tretti årene.

En vanlig påstand fra fossilpropagandaen er at sammenhengen mellom mer CO₂ og global oppvarming ikke er bevist. For noen tiår siden hevdet tobakksindustrien på lignende måte skråsikkert at sigarettrøyking var bra for helsa, og at det ikke var bevist noen sammenheng mellom sigarettrøyking og kreft. Historien gjentar seg. I realiteten har flere klimaforskere påvist hvordan CO₂ driver temperaturen. Senest i årets marsutgave av Nature: Feldman og medarbeidere (2015): Observational determination of surface radiative forcing by CO₂ from 2000 to 2010.

Virkelighetsflukt
Naturlige årsaker alene kan ikke forklare kurven nedenfor. Denne kurven bygger ikke på modeller men faktiske temperaturmålinger.

Man kan alltids fortsette å diskutere «pavens skjegg» i det uendelige. Men elefanten er stadig i rommet: Daglig brenner vi over 90 millioner fat olje og en tilsvarende mengde kull og gass. Årlig tilføres naturen mellom 30 og 40 milliarder tonn ekstra CO2 fra fossile kilder. Luftforurensingen er dødelig mange steder. Havet forsures. Klimaet i store deler av verden er i endring, iskanten i Arktis går stadig lenger nord og Grønlandsisen og Vest-Antarktis smelter. Kapitalopphopningen hos blodtørstige petrotyranner i Midt-Østen er enorm, mens oljebaserte økonomier blir stadig mer sårbare. Vår økologiske gjeld øker. Nye, fornybare energiformer er tilgjengelige, men motarbeides av internasjonal fossilindustri.

Det er på tide å skrinlegge «skeptikernes» konspirasjonsteorier, virkelighetsflukt og myter. Vi må begynne jobben for en bærekraftig utvikling og sikre framtiden for våre barn. Vi er sent ute.

(Først publisert i Klassekampen 13. juni 2015)