• EMNER:
  • PUBLISERT:
    onsdag 11. feb 2015
  • AV:
    Redaksjonen

Svaret er heller mer styring og regulering

mekldingVi har fått nok ei klimamelding som er rik på ord og fattig på konkrete tiltak. Det vi trenger er reguleringer og en klimalov, skriver journalist Lars Martin Hjorthol. Forestillingen om at vi kan få på plass de nødvendige utslippskuttene ved å kjøpe klimakvoter i EU-markedet er ikke saklig begrunnet. Det som fungerer er påbud og forbud – slik vi har sett ved andre typer alvorlige forurensinger. Det er heller ikke troverdig slik norske politikere stadig vekk prøver, å skille mellom klimapolitikken og oljepolitikken. Ingen regjering har noen gang foreslått å begrense utvinningstakten for å redusere klimagassutslippene.

Exif_JPEG_PICTURERegjeringen la før helga fram stortingsmeldinga om utslippsmål for 2030. Som varsla var hovedgrepet å slutte seg til EUs klimapolitikk. Meldinga legger ikke fram noen nye tiltak som viser hvordan utslippene skal kuttes. De skal komme i framtidige budsjetter, heter det. Tempoet i utvinning av olje og gass nevnes ikke med et ord. Forslaget om en klimalov, som har samlet 15.000 underskrifter, forbigås i stillhet.  Solberg-regjeringa viderefører den klimapolitikken som er ført de siste 25 åra, en politikk som har gitt en økning i utslippene med 3,7 prosent fra 1990 til 2013. Vårt naboland Sverige har til sammenligning redusert sine utslipp med over 20 prosent i samme tidsrom.

Underordnet oljepolitikken
I 1989 vedtok Stortinget at Norge skulle stabilisere utslippene av klimagasser innen år 2000. Det ble også innført en CO2-avgift. Men da det ble klart at utslippene fra petroleumsvirksomheten ville øke dramatisk utover 1990-årene, ble CO2-målsettingen skrinlagt.

Vi fikk også en dreining av klimapolitikken. Norge ville gjerne fortsatt framstå som et «klimapolitisk foregangsland», men uten å begrense oljeaktiviteten. Svaret ble kvotehandel og fleksible ordninger, som skulle gjøre det mulig å innfri norske klimaforpliktelser i andre land. Norge gikk på 1990-tallet i spissen og drev et meget aktivt diplomati for å få de såkalte fleksible mekanismene inn i Kyotoavtalen.

Norsk klimapolitikk har fortsatt å være underordnet og tilpasset oljepolitikken. Ingen regjeringer har noen gang foreslått å begrense utvinningstakten for å redusere klimagassutslippene. Utslippene fra olje- og gassproduksjonen har økt med nesten 80 prosent fra 1990 til 2013.

Kommentar fra Ola Dimmen

Kommentar fra Ola Dimmen

Frykt for å styre
Men det er også en annen grunn til at norske regjeringer ikke har fått til utslippskutt som monner. Det er noe så paradoksalt som frykt for å styre, frykt for å gripe til konkrete, målrettede tiltak. Det er opplest og vedtatt at klimapolitikken skal være kostnadseffektiv og virke gjennom generelle økonomiske virkemidler. Bare markedet får de rette signalene, vil det gjøre jobben. Det har iallfall vært teorien, som også Solberg-regjeringa slutter seg til. «Kvotehandel og generelle økonomiske virkemidler skal fortsatt være de viktigste virkemidlene. Ytterligere reguleringer skal som hovedregel unngås», står det i meldinga som ble lagt fram fredag. I tråd med dette har vekslende regjeringer demonstrert en innbitt motvilje mot å bruke politikeres tradisjonelle styringsredskaper, som forbud, påbud, reguleringer og standardkrav.

Seiglivet oljefyr
For å ta et eksempel: SFT (nå Miljødirektoratet) laget i 1990 sin første «tiltakskatalog for reduksjon av klimagasser i Norge». Et av de enkleste og billigste tiltakene ville være å kutte ut oljefyring, konstaterte SFT. Fyrkjeler sto ifølge tiltaksplanen for nesten 10 prosent av samlede utslipp.

Vi fikk avgiftsøkning på fyringsolje, men ikke noe forbud. Spørsmålet kom opp på nytt I 2007, da regjeringspartiene SV og SP inn for et forbud. Men de møtte motstand fra regjeringssjef Jens Stoltenberg, ifølge Dagens Næringsliv. Først med klimaforliket i 2012 kom forbudet på plass – men først fra 2020. Eller rettere: Stortinget ba regjeringen om å innføre et forbud. Det er ennå ikke gjort. Klima- og miljødepartementet opplyser til undertegnede at et forslag vil bli sendt på høring i løpet av 2015. Der vil også behovet for unntak og hensynet til forsyningssikkerheten bli vurdert.

Det er 30 år fra 2020 til 2050. Innen da skal Norge være et karbonnøytralt lavutslippsland. Skal vi få til det, kan vi ikke bruke 30 år på enkle og samfunnsmessig lønnsomme tiltak.

Det godes fiende
Alle økonomer er enige om at det beste virkemiddelet for å få ned utslippene er en høy skatt på alle typer CO2-utslipp, skrev nobelprisvinneren Paul Krugmann i New York Times i fjor. Men, legger han til: Alle vet også at det får vi ikke. Derfor må vi gå for de nest beste løsningene: offentlige reguleringer, subsidier, støtteordninger, tekniske krav osv. I stedet for den rene, enkle løsningen som økonomene ønsker seg, får vi lurvete kompromissløsninger som sikkert ikke innfrir ideelle krav til kostnadseffektivitet. Men som har den fordelen at de virker.

Det britiske magasinet The Economist (september 2014) har gått gjennom hvilke tiltak som har gitt størst utslippsreduksjon. Det som topper suverent er Montrealprotokollen fra 1987, en internasjonal avtale om utfasing av gasser som ødelegger ozonlaget. Disse gassene er også svært potente klimagasser. Utslippskrav til biler i USA, offentlige bygningskrav og energistandarder samt tiltak mot avskoging i Amazonas er blant de andre virkemidlene som ruver. EUs kvotemarked er i det hele tatt ikke med på lista.

Fellesnevneren for disse tiltakene er at de er resultat av offentlige vedtak og reguleringer, gjort av politikere som tør å styre.

Forbudet mot røyking på kafeer og restauranter møtte mye motstand da det ble innført i 2004. Men forbudet var treffsikkert og effektivt. Nå, vel ti år etter, er det få som ønsker seg tilbake til de røyktunge lokalene. Når får vi en like treffsikker og effektiv «røykelov» for klimaet?

(Først trykt i Klassekampen 10.02.2014)

 

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*