• EMNER:
  • PUBLISERT:
    torsdag 22. jan 2015
  • AV:
    Redaksjonen

Ødeleggelsestvangen

arne johanPåstanden om at ubegrenset utnyttelse av naturressursene er et ubegrenset gode, fordi det gir velstand til milliarder, går igjen hos ledende politikere i alle vestlige land, etter hvert også i u-land.  Professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen er redd for at det ikke finnes noen vei tilbake til en klode med noenlunde intakte økosystemer, hvis vi først aksepterer denne typen utvikling. Stadig flere mennesker blir dratt inn i et økonomisk system der de ikke har relle muligheter for seg og sine familier annet enn ytterligere utnyttelse og naturødeleggelser. De som roper varsko, blir bekjempet og forsøkt brakt til taushet av oljeindustriens kyniske milliardærer.

Til siste dråpe
Du er tilgitt om du aldri har hørt navnet Rex Tillerson, selv om han er en av verdens mektigste menn. Texaneren Tillerson har siden 2006 vært toppsjef for ExxonMobil, oljegiganten med størst inntjening av dem alle. Og mer skal det bli: Selskapet bevilget nylig 40 milliarder dollar til leting etter hittil uavdekkede oljereserver i klodens mest avsidesliggende områder, fra hjertet av Amazonas til det vestlige Antarktis. Tross synkende oljepris de siste månedene vurderes fremtiden som lys takket være kombinasjonen nye leteområder og ukonvensjonelle metoder som tjæresand og fracking.

Tillerson er ikke den som innvilger en-til-en intervjuer med journalister. Men iblant siver det ut hvordan han uttaler seg i lukkede fora. Etter at president Obama i en TV-samtale med Thomas Friedman bemerket at to-tredjedeler av verdens samlede fossile energireserver må bli liggende i bakken – «vi kan rett og slett ikke benytte dem» – fremholdt Tillerson at ExxonMobil vil gjøre alt de kan for å utvinne alle forekomster de har avdekket, samt alle de håper å avdekke i årene som kommer. Kort sagt, det vil ikke være snakk om å godta det som i bransjen kalles «stranded assets», uutnyttede verdier.

Ingeniørene fisker probemene
Ved denne anledningen ble imidlertid Tillerson konfrontert med at FNs klimapanel i sin siste rapport er overbevist om at brenningen av fossil energi er en direkte årsak til global oppvarming. Om vi ikke lar to-tredjedeler – mange forskere oppjusterer nå til fire-femtedeler – ligge urørt, stiler kloden trolig mot fire graders oppvarming eller mer i løpet av århundret. Hele regioner må oppgis for matproduksjon. 13 av de siste 14 årene er de varmeste som er målt. Verdens Meteorologiske Organisasjon melder at det har vært en femdobling av «naturkatastrofer» knyttet til flom, tørke og ekstreme temperaturer det siste tiåret sammenlignet med 1970-tallet.

Men Tillerson lot seg ikke vippe av pinnen. I den grad det er et problem her, svarte han, er løsningen å tilpasse seg de nye omstendighetene. Ordrett: «Som mennesker har vi brukt hele vår tid på kloden på å tilpasse oss. Vi vil tilpasse oss dette også. Det er et ingeniørmessig problem, og det har tekniske løsninger. Endel folk der ute prøver å skape frykt og å få folk til å si ‘Dette er en utvikling vi må stoppe’. Jeg aksepterer ikke det.» Tillersons kollega, Chevron-sjefen John Watson, har samme syn: Verden vil i overskuelig fremtid hente opp mot 80 % av energiforbruket fra fossile kilder. Ja, det å «brenne så mye fossilt som mulig er nøkkelen til å løfte milliarder av mennesker ut av trange kår»; det er måten å hjelpe dem å få et bedre liv.

Kampen mot miljøvernerne
Selv verdens mektigste oljetopper innser imidlertid at fremtiden ikke er bare lys. Faren, eller mer nøyaktig fienden, som man må forholde seg til er navngitt i et kampanjemateriale utarbeidet av oljelobbyens kanskje mektigste konsulent, Richard Berman: «Big Green Radicals». Det som må bekjempes med alle midler er ikke oppvarming, klimaendringer og artsutryddelse, men miljøvernerne – budbringerne og deres budskap. Kampen mot dem er å ligne med en «endeløs krig» som bare vil kunne vinnes ved å appellere til folks følelser – frykt, sinne, grådighet og sympati. Siden motstanderne også spiller på følelser, frykt især, gjelder det å vende folks sinne dit det hører hjemme, nemlig mot de kreftene som villeder dem. For som Berman fremholder: ingen liker å bli løyet til.

Man kan si det er høyt spill å kalle miljøvernere som kringkaster klimaforskningens data for løgnere. Og hva skal man si om å gi så fullstendig blaffen i økokatastrofe som Tillerson gjør? Toppen av kynisme? Av grådighet?

En mindre drastisk betegnelse er trolig vel så dekkende. La meg si det slik: Tillerson gjør ikke annet enn å uttrykker den vanlige tenkemåten i det samfunnet som har skapt problemet, lenge uten å vite det, deretter vel vitende om det. For hvor stor er egentlig forskjellen mellom ExxonMobil-sjefen og Helge Lund – i praksis? Eller mellom amerikaneren og Siv Jensen? Begge oppgir Atlas Shrugged av Ayn Rand som favorittbok, begge er lojale til dens budskap om at kombinasjonen fritt entreprenørskap og ikke-inngripende stat som selve forutsetningen for målet fremfor noe: økt rikdom og endeløs vekst. Den siterte påstanden om at ubegrenset utnyttelse av naturressursene er et ubegrenset gode så lenge det løfter milliarder av fattige opp mot et velstandsnivå likt det vi selv nyter – er den ikke rett og slett de ledende politiske partiers delte premiss i alle vestlige land?

Arbeidsplasser foran alt
Sceneskifte til Ecuador. Landets venstreorienterte president Rafael Correa har fått mye negativ omtale etter at han skrotet planen om å la nasjonalparken Yasuni – med verdensrekord i biodiversitet per kvadratmeter – være i fred for enhver mineral- og petroleumsutvinning. Da den internasjonale dugnaden for å kompensere Ecuador for å la de dyrebare ressursene ligge mislyktes som følge av finanskrisen i 2008, ombestemte Correa seg – med det resultat at kinesiske interesser har kjøpt seg retten til å utvinne oljereservene i regnskogen så langt og hurtig moderne teknologi tillater det. Correa har med dette gjort seg upopulær hos deler av sine opprinnelige støttespillere, inklusive berørte urfolk, men kalkulerer med at såpass mange i det ellers fattige landet vil verdsette veksten og de nye arbeidsplassene som oljeboomen gir at han vil bli gjenvalgt som president i 2017. Mye tyder på at han har kalkulert riktig.

Det mest tankevekkende ved eksemplet fra Ecuador fremkommer etter mitt syn i følgende formulering av Andrew Ross i en fersk artikkel i tidsskriftet The Nation: «I mange samfunn i Amazonas er oljeproduksjon på kort tid blitt befolkningens eneste solide kilde til livsopphold.» Hva forteller det? Jo, at urfolkenes tradisjonelle og inntil nylig praktiserte subsistensøkonomier i det ene området etter det andre i enorme Amazonas oppgis, bryter sammen, erstattes av delvis eller fullskala innlemmelse i en markedsbasert pengeøkonomi der mineral-, gass- og oljeutvinning er den sentrale faktoren. I Correas verden ikke mindre enn i Tillersons og Jensens: å få seg jobb her, i den nye «fremvoksende» latin-amerikanske økonomien – skjønt med kinesiske eiere, entreprenører og arbeidsledere – er ensbetydende med veien fremover, med det vi forstår med utvikling.

Fanget av systemet
Men så skjer det som har skjedd så ofte før: En lekkasje i en rørledning fører til at enorme mengder olje renner ut i elven; vannet kan ikke drikkes, fisken ikke spises, dyrene forsvinner. Det er den kjente onde sirkelen: Jo mer skogen åpnes for utvinning med tilhørende infrastruktur og bosetting, desto mer forringes naturen og den livsformen folkene der praktiserte forut for «utviklingen» de nå innlemmes i. Og jo mer dette naturgrunnlaget utpines, habitatene fragmenteres, vann, luft og jord forurenses, desto mindre reell blir valgfriheten mellom tradisjonell og ny levemåte og økonomi. Det er kanskje den ultimate ydmykelse, den påtvungne med-deltakelse i den kulturelle og økologiske ødeleggelsen av egen livsform – overgangen fra det bærekraftige til det selvdestruktive, fra de syv generasjoners horisont til neste kvartalsregnskap estimert på et styrerom i Beijing, alt i den økonomiske rasjonalitetens, moderniseringens og fremskrittets navn.

Ved nærmere øyesyn er dette ikke en sær-latinamerikansk erfaring, men en regional variant av regelen som ExxonMobils aktuelle ekspansjon i Arktis illustrerer: uten global oppvarming, ingen isfri tilgang til de fossile reservene som, urørt og utilgjengelig, har ligget der i årtusener. Og jo raskere og mer omfattende den dermed igangsatte utvinningen skjer, desto varmere blir kloden. Ødeleggelse legger glimrende til rette for mer av det samme, bestandig i verdiskapingens tegn, selv der avstanden mellom honnørord og realitet ikke kunne vært større: det kalles produksjon, det handler om å tømme for all ettertid. Erna Solberg er i intervjuene ved inngangen til det nye året tro mot skjemaet: Oljenasjonen Norge skal lete, åpne og bore som før, i nye som gamle områder, for «det er ingen grunn til å skynde på» det faktum at denne næringen ikke kan vare evig. Det står, må vite, om tryggingen av norske arbeidsplasser, om å ikke gjøre folk økonomisk utrygge. For som alle vet – ellers faller argumentasjonen – økonomi må gå foran økologi.

Den falske tryggheten
Hvilken trygghet? Og til hvilken pris? En test på den moralske kvaliteten i Solbergs resonnement er om det lar seg allmenngjøre: Hva om alle regjeringer, alle land i Norges situasjon gjør det samme, fortsetter å bygge ut sin oljeutvinning tross klimaforskningens advarsler om konsekvensene? Og hvor sterkt er egentlig arbeidsplassargumentet, det som per i dag gjør NHOs Kristin Skogen Lund og LOs Gerd Kristiansen til allierte i kampen for fortsatt utvinning, der de ber politikerne skrote «urealistiske» norske utslippsmål. Urealistiske ikke ut fra naturens tålegrenser, men ut fra de kapitalistisk-fredede samfunnsøkonomiske?

Konkret: Hvis alle gjør som Solberg anbefaler, hvor lang levetid har hver fossilbaserte arbeidsplass det er tale om? Og hvilken verden er det vi med business as usual dømmer de som om noen tiår overtar den resulterende kloden til, de som skal få gleden av å sysselsettes i den bransjen som fremfor noen sikrer dem en tilværelse i eskalerende klimaendringers tegn? Hvor korttenkt går det an å bli, i trygghetens navn?

For vår økte rikdoms skyld insisterer vi (i alle fall våre valgte og ikke-valgte ledere) på tviholdelsen av et økonomisk system som viser seg avhengig av en vekst som beviselig ikke kan annet enn å tømme, tappe, ødelegge – legge øde, dødt – det som økonomien likesom menneskene den sies å tjene er avhengig av: vannet fra breene, i sjøene og elvene, den fruktbare jorden, den rene luften – og her i Norge: snøen under skiene. Hverken mer eller mindre: det menneskene har kunnet ta for gitt i sin naturlighet – naturgitthet – til alle tider.

(først trykt i Klassekampen 17. jan. 2015)

 

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*