De nye dinosaurene

På Arbeiderpartiets landsmøte ble det argumentert med at uten kunnskap = konsekvensutredning, er det umulig å si ja eller nei til oljeboring i Lofoten. Men er det ikke mye kunnskap tilgjengelig om global oppvarming, og vet vi ikke allerede svært mye om konsekvensene for klodens framtid når oljen forbrennes? De som fortsatt ikke har fått med seg dette, har nå heldigvis fått en kyndig veileder, skriver Tore Linné Eriksen (bildet), professor i utviklingsstudier, om boka Klimahistorie & klimapolitikk (Dreyer 2013), i en omtale i ukemagasinet Ny Tid. Forfatteren Arne Chr. Stryken underviser i miljø- og klimaspørsmål på Høgskolen i Lillehammer.

Et høyrisiko-prosjekt

  – Boken er en motvekt til budskapet om at dersom ikke forskere vet alt, så vet de ingen ting. Men de vet nok til å fortelle om en høy risiko for et ugjenkallelig kaos, skriver Eriksen. Han viser til den svenske milliardæren Laszlo Szombatfalvy som ga et illustrerende eksempel i Dagens Næringsliv den 20. april: «Risikoen for at temperaturen øker hele ti grader, er én promille, det vil si én av 1000. Det høres ikke så mye ut. Men om ett av 1000 fly falt ned, det vil si 80 fly hver dag, ville det ikke lenger finnes noen flytrafikk.»

Eriksen trekker særlig fram bokas historiekapitler. – Stryken tar oss med på en spennende reise gjennom 750.000 år i fortidas landskap (…) De historiske eksemplene forteller også om hvordan de forskjellige faktorene har forsterket hverandre, og til og med ført til dramatiske endringer på kort tid. Det er nettopp dette mange mener skjer i dag, som når varmere klima i permafrostområder gir økte utslipp av karbondioksid (CO2) og metangasser, som igjen gir mer oppvarming. Historisk innsikt kan altså være nyttig.

Talltriksing eller etisk handling?

Forfatteren anlegger et klart etisk og politisk perspektiv, skriver Eriksen. – Han påviser hvordan verdifull tid er tapt gjennom maktspill på klimatoppmøter, oljelobbyenes motoffensiv og det politiske systemets tendens til kortsiktig tekning.

 – I klare ordelag får vi også vite hvordan økonomer og markedsliberalister har klart å sette dagsorden, også i vårt eget land, med sine begreper om kostnadseffektivitet og komparative fortrinn (…) I praksis betyr dette at Norge, som lever av å pumpe opp olje, kan bruke penger på å kjøpe seg fri gjennom talltriksing og kvotesalg. Men, som forfatteren spør: Hvem skal la ressurser ligge, redusere forbruk og støtte utviklingsland, om ikke Norge?

 – Med utgangspunkt i Strykens analyse, er det heller ikke vanskelig å se at statens oljeselskap (eller oljeselskapets stat) bygger all sin tenkning på at togradersmålet, klimaforlik og internasjonale forpliktelser ikke spiller noen rolle (…) Forfatteren lærer oss om sammenhengen mellom klima og utryddingen av dinosaurer for 65 millioner år siden. Men de politiske dinosaurene har overlevd, og de er den dominerende arten i dagens politiske klima. 

Les hele bokomtalen i Ny Tid