I Stoltenbergs hode

Omtalt av Gunnar Kvåle, skribent og professor i internasjonal helse.

Skal vi forstå norsk klimapolitikk, må vi forstå Jens Stoltenberg. I intervjuboka «Klimaparadokset» skriver forfatteren Kjetil B. Alstadheim at «Stoltenberg framstår som et klimaparadoks i seg selv. Den ene dagen støttespiller for norsk oljeindustri. Den neste dagen glødende engasjert for kamp mot klimaendringer. En oljefyr og en klimakar.» 

Stoltenberg er for opptatt av å tekkes velgerne, mener Gunnar Kvåle. Dermed blir det vanskelig for ham å engasjere og mobilisere befolkningen slik han sier han ønsker.

Tror på kvoter og teknologi

– Boken er viktig, interessant og lettlest, men også litt skremmende, sier Gunnar Kvåle. Det som skulle være en kort bokmelding, utviklet seg til å bli et essay der jeg går noe mer i dybden og tar opp til nærmere drøfting noe av det jeg finner mest problematisk i Stoltenbergs posisjon i klimapolitikken. Les hele bokomtalen her. 

– Stoltenberg er kunnskapsrik og kan i internasjonal sammenheng regnes som en radikal klimapolitiker. Samtidig virker det svært lite sannsynlig at de tiltakene han satser så sterkt på: kvotesalg, bevaring av skog og teknologiske løsninger, kan redde verden fra alvorlige klimaskader.

– Han har stor tro på at små skritt i riktig retning er veien å gå – en «skritt for skritt og stein på stein»-tilnærming. Han synes ikke å være bekymret for at små skritt kanskje ikke nytter når et langt hopp er nødvendig for å komme over «klimatiltaks-kløften». At det skulle bli nødvendig å redusere petroleumsutvinningen, avviser han blankt. Verden trenger mer energi, det er et overordnet synspunkt for ham..

Gir velgerne det de vil ha

– Stoltenberg sier han er opptatt av å mobilisere befolkningen i kampen for å hindre klimaendringer. Samtidig virker han ambivalent til viktigheten av at politikere går foran som gode eksempler, og har liten sans for at Norge skulle gå i front med ensidige tiltak for å få i gang viktige globale endringer. Jeg har vanskelig for å finne sammenhengen i dette, må jeg innrømme.

– Om alle har et slikt syn er det sannsynlig vi ender i den allmenningens tragedie som han selv advarer mot. Om alle skulle ha et forbruk som en gjennomsnittsnordmann vil klimakatastrofen bli et faktum, og i forhold til andre begrensede ressurser måtte vi ha flere kloder til rådighet.

– Stoltenbergs uttalelser i boka er nok preget av at han er en aktiv politiker som trenger folkets støtte. Han gir han folk det han tror folket vil ha: Mer materiell overflod som grunnlag for stadig større forbruk. Han forstår nok at en slik utvikling i Norge og andre rike land egentlig er uforenlig med en klimautvikling som verden vil tåle. Men hadde han sagt dette, kunne han risikere å tape velgere.

Spre kunnskap –
del denne saken!