Politikerne må sette dagsorden

Politikerne frykter at den som går inn for klimatiltak som merkes, vil bli straffet av velgerne. Men er det så sikkert?

Av Olav Elgvin, forsker og skribent

 – Men hva kan vi egentlig gjøre? Du vet like godt som meg at velgerne i Norge ikke vil ha radikale klimatiltak, sukket mannen jeg snakket med. Det var for noen dager siden. Min bekjente jobber som politisk rådgiver. Nyheten hadde akkurat blitt sluppet: Isen i Arktis var nå på sitt laveste noensinne, lavere enn rekordåret 2007, og fortsatt var det flere uker til issmeltingen ville være unnagjort for i år.

USA hadde opplevd rekordvarme og rekordtørke, avlinger var ødelagt, matprisene globalt ville stige. Vi var enige: Klimaendringene var her allerede. De var ille. De kom til å bli verre. Vi var begge sterkt bekymret. Men min samtalepartner, som i motsetning til meg hadde direkte politisk innflytelse, mente likevel at det ikke var mye norske politikere kunne gjøre.

 – Det første partiet som går inn for radikale klimatiltak vil bli stemt rett ut. Tro meg, sa han.

Denne forestillingen er vanlig i store deler av det norske politiske miljøet. Mange i den politiske eliten har tatt innover seg mye av alvoret i klimaendringene, og vet at konsekvensene kan bli katastrofale. Likevel skjer det ikke store endringer. Statoil får utvinne oljesand i Kanada, man leter stadig etter nye oljefelt, og klimameldingen til regjeringen er kjemisk renset for tiltak som vanlige nordmenn faktisk ville merket på kroppen. En viktig årsak til dette er forestillingen om at velgerne vil straffe de politikerne som går inn for radikale klimatiltak.

Men denne forestillingen er sannsynligvis feil. Mange studier på mitt eget forskningsfelt, innvandring og integrering, har vist at folks holdninger ikke er skrevet i stein. Når politiske eliter viser mer positive holdninger til innvandrere blir folk flest også mer positive til innvandrere. Når politiske eliter viser mer negative holdninger til innvandrere blir folk flest også mer negative til innvandrere. I vår kom en av de første studiene som viste at det også er slik når det gjelder klima. Sosiologen Robert Brulle m/kolleger gjorde en grundig undersøkelse av hva som ser ut til å påvirke amerikaneres holdning til klimaendringer og klimapolitikk (publisert i artikkelen Shifting public opinion on climate change). To faktorer pekte seg ut. Det ene var arbeidsløshet. Når ledighetstallene steg i været sluttet mange å bekymre seg for klimaet. Men en annen sammenheng var like tydelig: Amerikanere flest følger sine ledere. Når demokrater uttalte seg om klimaendringene ble amerikanerne mer opptatt av klima. Men når republikanere uttalte at klimaendringene ikke var reelle ble amerikanerne mindre opptatt av klima.

Det er selvfølgelig vanskelig å vite om disse funnene lar seg overføre direkte til norske forhold. Men TNS Gallup sin årlige undersøkelse Klimabarometeret tyder på at det fungerer slik her også: Hvor opptatt vi er av klimaendringene ser ut til å henge sammen med hvor mye omtale klima får i media, og hvor høyt saken står på den politiske dagsorden. Det virker altså som vi fanget i en ond klimasirkel. Norske politikere gjør ikke noe særlig for å begrense klimautslipp i Norge, ettersom de tror at folk ikke er opptatt av klima. Men så lenge politikerne ikke setter klima høyere på dagsorden er det ikke noe folk blir opptatt av. Og det siste klimabarometeret til TNS Gallup viste faktisk at potensialet for politisk handling er der: Et stort flertall av oss nordmenn mener at klimaendringene er menneskeskapte, og synes at ”norske politikere gjør altfor lite for å begrense klimautslipp i Norge”. Så da min venn den politiske rådgiveren sa at velgerne ville straffe radikale klimatiltak, responderte jeg tørt.

– Vel, kanskje. Men det vet man ikke før man har prøvd.

(først publisert i Klassekampen 31.08.2012)