Framstilling av olje fra tjæresand foregår særlig i Alberta i Canada, der Statoil deltar. Mengden av olje i denne sanden er omtrent sju ganger større enn oljemengdene i Saudi-Arabia. Utvinningen gir større utslipp av CO2 enn konvensjonell oljeutvinning. Det er også lokale skadevirkninger, som særlig går ut over urbefolkningen. Tidsskriftet Klima har oppsummert det vi vet om miljø- og klimaproblemene
En artikkel i tidsskriftet Nature begynner slik: «Alt som har med olje/tjæresand å gjøre, er omstridt, selv navnet. Industrien kaller det oljesand, miljøorganisasjoner kaller det tjæresand.»
En mer nøytral beskrivelse er at sanden inneholder bitumen, en blanding hovedsakelig av svært seigtflytende hydrokarboner. Utslipp av CO2 forbundet med produksjon fram til detaljsalg er rundt tre ganger større enn ved framstilling fra konvensjonelle kilder. Utslipp fra forbrenningen, som er det samme uansett om opprinnelsen er oljesand eller ikke, er likevel det største klimaproblemet.
Lokale forurensninger av vann og luft er blant annet vist av David Schindler – en anerkjent økolog fra University of Alberta. Det er registrert fugledød omkring de store avgangsdammene med forurenset vann ved dagbruddene, og fangst av deformert fisk nedstrøms av utvinningsområder. Statoil har ikke dagbrudd, men benytter en metode der damp pumpes langt ned i bakken for å løse opp bitumen. Dette krever mye energi, men en unngår avgangsdammer. Ifølge Schindler vil metoden utvilsomt føre til en viss forurensning av grunnvannet.
Tjæresandutvinningen gir arbeid og inntekter til mange og rikdom til noen få. Urbefolkningen betaler mye av prisen. Deres muligheter for fangst og fiske er blitt kraftig begrenset, og folk er engstelige for giftrester i fisk og drikkevann. Oljeselskapene sier de vil gjenskape landskapet etter at utvinningen er avsluttet. Uavhengige forskere mener dette er umulig. I tillegg vil dette i seg selv gi store utslipp av karbon.