Ved å spre misvisende opplysninger om alvorligheten i klimaendringene kan Ola Borten Moe bidra til å forsinke nødvendige tiltak. Dette skriver Gunnar Kvåle (Nettverk for klima og helse), Halfdan Wiik (Besteforeldreaksjonen) og Beate Sjåfjell (Concerned Scientists) i en kommentar i Aftenposten 12. juni.
Les kommentaren. Les også vårt brev til olje- og energiministeren fra 4. juni.
I noe som ligner en kampanje mot miljøopposisjonen har Borten Moe hele denne våren, i debattinnlegg, foredrag og intervjuer, gjentatt det samme tvilsomme budskapet. «Viss du går 20 år fram i tid så vil ein innanfor ramma or togradersmålet ha same forbruket av fossil energi som i 2008, altså omtrent det same som i dag» (til Bergens Tidende 16. juni).
Påstanden er basert på tall fra World Energy Outlook 2011 fra Det internasjonale energibyrået, IEA. Et av scenarioene i denne rapporten opprettholder et høyt gassforbruk, delvis også av olje, og gir 50 prosent sjanse for å nå målet om å begrense oppvarmingen til maksimum to grader over førindustrielt nivå. Det er større risiko enn i russisk rulett, men er hos Borten Moe blitt en trygg plattform. Han bryr seg ikke om å nevne de mange krevende forutsetningene fra IEAs side, som at utslippene fra kull, etter en topp i 2016, skal reduseres til en tredjedel innen 2025.
Slik Borten Moe formulerer seg virker analysen fra IEA nærmest som en bestilling på hvor mye fossilt brennstoff som skal produseres. Han lar seg ikke forstyrre av at den faktiske vekstkurven for globale klimagassutslipp går til himmels. IEAs leder, Maria van der Hoeven slo nylig fast at følgene av å fortsette dagens oljebaserte energipolitikk kan bli hele 6 grader i dette århundret.
Allerede ved to grader må vi regne med alvorlige konsekvenser for miljø og helse, med redusert tilgang på vann og betydelig reduserte avlinger i utsatte regioner, vesentlig reduksjon av biomangfold og en potensiell irreversibel smelteprosess for innlandsisen på Grønland og i Antarktis.
Situasjonen setter store krav til våre politikere og deres klokskap. Det er tvingende nødvendig at klimarealitetene, og ikke ønsketenkning, blir bestemmende for olje- og energipolitikken. Ikke den for oss selv hyggeligste, men den best tilgjengelige kunnskap må legges til grunn. Alt annet betyr at vi, dagens voksengenerasjon, tar oss rett til å prioritere våre egne kortsiktige mål, selv om vi vet at dagens barn vil sitte igjen med en regning som det kan bli uhyre krevende for dem å gjøre opp.