Bort fra stupet

Foran-stortinger-feb-scaled
Slik har Besteforeldrene stått foran Stortinget i mer enn ti år – her fra januar 2013. Nytter det? Går verden framover?

Som klimaaktivister kjenner vi på avmakten, etter tredve år med svakt internasjonalt samarbeid og mange skuffelser også på hjemmebane. Men tross alt, det har blitt gjennomført tiltak som har brakt oss bort fra kanten av stupet, skriver Tora Skodvin, professor i statsvitenskap. Det går for sent, vi er ennå ikke på trygg grunn, men det nytter.


Alt er ikke håpløst!

Min datter ble født det samme året som statsledere signerte FNs klimakonvensjon. Hun begynte på skolen og ble etter hvert konfirmert mens statsledere hvert år møttes for å finne ut hvordan de kunne redusere klimautslippene. Hun begynte på videregående, var russ, begynte å studere, tok bachelorgrad og mastergrad, fikk seg jobb, mann og leilighet. Det er helt ufattelig at hun nettopp har fylt 31 år og at de globale klimautslippene fortsatt øker. Utslipp av CO2, den viktigste klimagassen, har økt nesten 60 prosent i hennes levetid.

Det er ingen tvil om at det er vanskelig å løse klimaproblemet. Den største utfordringen er en særdeles ondartet insentivstruktur. Motvirkning av menneskeskapte klimaendringer ligner et globalt kollektivt gode. Det betyr at når godet først er produsert kan alle nyte godt av det uavhengig av om de selv har bidratt eller ikke. For hvert land er det beste utfallet at alle andre reduserer sine utslipp slik at klimaendringer unngås, mens en selv fortsetter egen utslippsaktivitet. Denne logikken innebærer at det er alle andre som må redusere sine utslipp og bidrar til å legitimere ansvarsfraskrivelse og manglende handling. Insentivstrukturen gjør seg gjeldende helt ned på individnivå og er svært vanskelig å overkomme.

En ondartet insentivstruktur forsterkes av komplekse etiske og normative utfordringer. Store forskjeller, f.eks. i lands historiske ansvar for klimaproblemet og deres kapasitet til å motvirke og tilpasse seg klimaendringer, gjør det vanskelig å utvikle rettferdige klimaløsninger. Utfordrende konflikter om tiltak og kostnadsfordeling mellom sektorer og interessegrupper på nasjonalt nivå gjør det enda vanskeligere å vedta og iverksette effektive tiltak.

Hva er konsekvensene av tretti år med et svakt internasjonalt klimasamarbeid? Hver dag kan vi lese om ekstremværhendelser som har forårsaket materielle ødeleggelser og menneskelig lidelse og ulike eksperters advarsler om klimaets tilstand. Situasjonen gjenspeiles i globale indikatorer: Globale CO2-utslipp har økt nesten 60 prosent siden klimakonvensjonen ble signert, global gjennomsnittstemperatur er ca. 1,1 °C høyere enn førindustriell tid, og CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har økt med ca. 17 prosent siden forhandlingene startet.

Den globale klimastatistikken er dyster lesning, men det er noen lyspunkter vi skal merke oss. På begynnelsen av 1990-tallet anslo forskere at uten klimatiltak ville verden oppleve en økning i den globale gjennomsnittstemperaturen på 4,1 til 4,8 °C i år 2100, sammenlignet med førindustriell tid. I 2013, to år før Parisavtalen ble vedtatt, anslo Climate Action Tracker at en oppvarming på over fire grader var mer enn 30 prosent sannsynlig, med potensielt katastrofale konsekvenser for mange land i verden.

Med klimapolitikken som føres i dag, ligger det an til en økning i global gjennomsnittstemperatur på 2,5 til 2,9 °C (Our World in Data). En temperaturøkning opp mot 3 °C vil også ha alvorlige konsekvenser for livet på jorda, men er veldig mye bedre enn opp mot 5 °C økning. Hvis alle land samvittighetsfullt gjennomfører sine nåværende løfter i Parisavtalen, anslår forskere en temperaturøkning på ca. 2,1 °C i 2100, veldig nær Parisavtalens vedtatte mål om å begrense oppvarmingen til 2 °C over førindustrielt nivå.

Globale utslipp øker, men 24 land i verden synes å ha nådd sin utslippstopp. Landene utgjør bare en liten andel av globale utslipp, men det er gledelig at USA er ett av dem. Det er også interessant at sammenhengen mellom økonomisk vekst og klimautslipp synes å bli svekket. Det å sikre lands økonomiske utvikling uten at klimautslipp øker tilsvarende kan være en nøkkel til å lykkes i å begrense globale utslipp.

Ifølge det internasjonale energibyrået IEA har investeringer i fossil energi gått ned siden 2015. En svak økning de siste årene skaper usikkerhet om dette er en vedvarende trend, men investeringsnivået ligger fortsatt lavere enn det gjorde i 2015. Statistikken viser også en klar økning i investeringer i fornybar energi. Det kan indikere at investorer har tro på en grønn framtid. Det kan ha en selvforsterkende effekt.

Verdenssamfunnet kunne ikke forutse de formidable samhandlingsproblemene internasjonalt klimasamarbeid er forbundet med. Men til tross for tretti år med svakt internasjonalt klimasamarbeid har det likevel blitt gjennomført tiltak som har brakt oss bort fra kanten av stupet på 5 °C oppvarming. Og er det noen som tviler på at et grønt skifte vil komme, selv om det kanskje ikke kommer tidsnok til å begrense global oppvarming til 1,5 eller 2 °C? Motvirkning av klimaendringer er ikke lenger enten/eller, men har blitt en inkrementell prosess der de små handlingsvalgene, hele veien fra individuelt til globalt nivå, har betydning for klimaets utvikling. Håpet ligger i at de små tiltakene til sammen kan lede til et vendepunkt. Men det er vi som må gjøre det, ikke alle andre.

(kronikk først publisert i Klassekampen 27. juni)

Spre klimavett,
del denne saken!

1 kommentar

  1. Kristian Frederik Brandt | 02.07.2023

    Takk for tankevekkende innlegg! 💚 «Håpet ligger i at de små tiltakene til sammen kan lede til et vendepunkt. Men det er vi som må gjøre det, ikke alle andre.» Jeg spør ellers meg selv hva hver enkelt som er seg bevisst klimaendringene og deres konsekvenser, og helt siden «Limits to Growth» ble utgitt for femti år siden, har sett en omfattende økning i klimautslipp parallelt med en økning i levestandard, bør gjøre. Redusere unødig forbruk og således være et eksempel for andre, tenker jeg. Regnestykket går ikke opp hvis hver enkelt skal ha en eller to biler i områder med godt tilbud av offentlig transport, hytte på fjellet eller ved sjøen, reise på storbyferie flere ganger året og på sydenferie til stadig mer fjerntliggende destinasjoner, skifte kjøkkeninnredning hvert femte år, kjøpe nye klær før de man har, er utslitt, likeledes gjenstander av forskjellig art man ikke har behov for. Hvordan skal vi vinne oppslutning hvis folk ser at det ikke er samsvar mellom hva vi sier og hva vi gjør? Anbefaler forøvrig «Fremtiden i våre hender» av Erik Dammann.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*