Energipolitikken er blant de viktigste temaene på Aps landsmøte. Norge skal ha lavere strømpriser enn i Europa, kreves det. Det er også fullt mulig, ifølge olje- og energiminister Aasland. Vi må bare produsere så mye ny fornybar energi at vi til enhver tid har overkapasitet. At taperen i dette blir norsk natur, ser ikke ut til å plage ham.
Forenkla går skillet i Arbeiderpartiet mellom dem som tror på markedsløsninger der tilbud og etterspørsel får bestemme pris – og dem som mener det er på tide å ta tilbake offentlig styring og kontroll med strømforsyninga. Forslaget til energipolitisk vedtak er et kompromiss, prega av tillit til at vi kan produsere oss ut av problemene. «Arbeiderpartiet er et teknologioptimistisk parti», heter det. «Vi trenger å få på plass store mengder ny fornybar kraftproduksjon i et tempo vi aldri har sett tidligere.»
Det skal mao. bli «mer av alt – raskere» som det heter i den nærmest parodiske tittelen på Energikommisjonens rapport som ble lagt fram tidligere i år. De mener at Norge fram mot 2030 bør ha et mål om 40 terrawattimer ny produksjon fra vannkraft, vindkraft og solkraft. I fjor var tre TWh under bygging, hovedsakelig vindkraft, som fører til konflikter over alt. I løpet av non få år er 600 kvadratkilometer gått med til vindkraftanlegg, for det meste villmarksprega eller inngrepsfri natur.
Energikommisjonen mener riktig nok at det er mest å hente fra havvind. Men fiskerinæringa er på vakt, trolig med god grunn. Også Havforskningsinstituttet har advart – det vil ta flere år å samle den nødvendige informasjonen om konsekvenser for miljøet, sier de. Og skal det bli 5 til 10 TWh solkraft innen 2030, slik det også foreslås, må rundt 50 millioner kvadratmeter av Norges areal dekkes med solcellepaneler. Det er 10 000 fotballbaner. I tillegg kommer areal til anleggsområder, kraftgater, tilkomstveier, etc. Kanskje er det mulig. Men konfliktfritt? Neppe!
Poenget er selvfølgelig: De fleste former for energiproduksjon er noe av det mest natur- og miljøbelastende vi kan drive med. Det er ikke uten grunn at den norske naturvernrørsla i hundre år har kjempa for vassdragsvern og mot «den rene vannkraften». Konsekvensene av store naturinngrep er ofte alvorligere enn noen hadde tenkt seg, også for klima.
Så hva gjør vi da? Terje Aaslands oppskrift – å produsere så mye energi at den blir varig billig i markedet – overser at vi ikke bare har en energikrise, og ikke bare en klimakrise, men en naturkrise. Forestillinga om at «vi har så mye natur å ta av» må skrotes. Norge har nylig undertegna en ambisiøs avtale om å verne og restaurere natur. Den må følges opp på skikkelig vis. Det må bli slutt på det uforpliktende pratmakeriet i miljøpolitikken.
«Klima og natur skal være rammen rundt all annen politikk», heter det i prinsipprogrammet til Arbeiderpartiet, vedtatt på landsmøtet for to år siden. Det er flott. Men da kan ikke Terje Aasland & Co fortsette å bruke naturen som salderingpost for sine energipolitiske mål. Jo mer jeg tenker på det, desto sterkere slår det meg at «mer av alt raskere» må være den mest øko-tankeløse formulering og forestilling jeg noen gang har støtt på i et langt liv som miljøaktivist. Det som trengs i økokrisenes tid er vel snarere det motsatte: mindre av alt – smartere! Less is more.
Takk Halfdan.
Godt skrevet, men løsninga skulle vært på plass for lenge sida: At bygningsloven, byggeforskriftene i kommunene stilte krav om at alle bygg skulle kunne greie å lage noe strøm sjøl. Da må teknologien/utstyret være hyllevare, så løsningene blir gjennomførbare, som bl.a. solcelletak, jordvarme mm. Solceller på alle sydvendte hustak, østvegger for morrakaffen, bare det i Norge og ressurssterke verden forøvrig, hadde mye løst energikrisa, har jeg forstått.
Kloke ord – veldig viktig å være klar på at det ofre natur for å øke vind, og solkraft er ris til egen bak! Vi trenger grønne arealer for å ta opp og lagre CO2, produsere oksygen, for å bevare og utvikle velfungerende og mangfoldig økosystem. Skog, eng og myr holder på og renser vann, pollinerende planter og holder temperaturen i sjakk!