Forlenger oljealderen

langskip

Langskip-prosjektet skal ta imot CO2 fra bl.a. sementproduksjon og pumpe det ned under havbunnen. Det kan kanskje være en del av løsningen, mener Alf Engdal. Derimot er han skeptisk til karbonfangst og -lagring som ledd i planer om produksjon av hydrogen fra naturgass. Det framstår som en plan for å forlenge oljealderen og vår oljeavhengighet.

CCS har vært en omdiskutert strategi siden Stoltenberg lanserte sitt månelandingsprosjekt i 2007. Planene ble etter hvert lagt på is, men er nå henta fram igjen og blankpussa – som del av planene for storproduksjon av såkalt «blå hydrogen». Ved å fjerne CO2 fra gassen og lagre det under bakken, skal vi stå igjen med et tilnærmet utslippsfritt produkt. – Det er nok blant annet dette Jonas Gahr Støre har i tankene mår han snakker om at «oljen skal utvikles, ikke avvikles», sier Alf Engdal i Trondheim. Han har vært aktiv i BKAs valgutvalg gjennom det siste året, og har nå skrevet et notat om CCS – for dem som vil vite mer om saken.

– Det har gått opp for meg at en sterk tro på karbonfangst ligger til grunn for mye av både Høyres og Aps klimapolitikk. Dette må vi kanskje leve med. Men før en etablerer en slik klimastrategi, er det viktig å vurdere økonomi og risiko og videre utsikter for slike anlegg. Jeg håper det jeg har skrevet kan være opplysende, selv om det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål.
– CCS-problematikken er nokså krevende å sette seg inn i, innrømmer Alf Engdal, som selv er sivilingeniør med bakgrunn fra informasjonsteknologi. Men vi er flere i BKA som har jobbet med det, og heldigvis har vi også hatt god hjelp fra to framtredende forskere ved Universitetet i Bergen: Peter Haugan og Helge Drange.


Om CCS, økonomi og risiko
Alf Engdal, Valgutvalget BKA, september 2021

Stor tro på karbonfangst og lagring (CCS) fremstår som en sentral del av de største partienes klimapolitikk. BKA mener det er viktig at en vurderer økonomi og risiko ved CCS-teknologien før en etablerer en politikk som i stor grad hviler på CCS.

Regjeringen har startet et CCS-prosjekt – Langskip-prosjektet – med en estimert kostnadsramme på 25 mrd. kroner, herav 8 mrd. til drift for perioden 2025-2035. Kostnadsrammen omfatter fangst av CO2 ved Norcems sementfabrikk i Brevik samt ved Fortum Oslo Varmes anlegg på Klemetsrud. I tillegg transport av CO2 til Øygarden og videre lagring av CO2 i havbunnen i Nordsjøen.  Ved full realisering vil prosjektet bidra til at norske utslipp reduseres med 1,3 % i perioden 2025-2030.

Statens andel av kostnadene til Langskip er på 22 mrd. ved full etablering. Så langt er det besluttet å gå videre bare med Norcem. Statens andel reduseres da til 14 mrd.

Ifølge regjeringens eget beslutningsunderlag skal staten dekke økte driftskostnader ved uforutsette forsinkelser. Kilde: kvalitetssikring-ks2-av-tiltak-for-demonstrasjon-av-fullskala-co2-handtering.pdf (regjeringen.no). Staten skal også dekke 80 prosent av visse ekstraordinære og uventede kostnader knyttet til undergrunn (eksempelvis lekkasje av CO2 fra lager) som overstiger avtalt maksimalbudsjett. Dette ansvaret er ikke begrenset.

Videre angir beslutningsunderlaget at Langskip kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt gitt en ambisiøs klimapolitikk nasjonalt og internasjonalt som gir priser for utslipp av CO2 som er om lag ti ganger så høye som i dag, dvs. opp mot 3-4000 kroner.  Til sammenligning er det i Norge diskusjoner om en CO2-avgift på 2000 kroner i 2030. Dette målet blir sannsynligvis satt lavere etter avsluttede regjeringsforhandlinger i høst.

Lønnsomhet er videre avhengig av at det blir et stort antall etterfølgende CCS-prosjekt, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Dette for å fordele kostnadene for anleggene for transport og lagring.

Det finnes mange CCS-installasjoner per i dag. Felles for nesten alle er at CO2 ikke lagres som et klimatiltak, men blir brukt til å drive fram mer olje fra minskende olje/gass-kilder. Dette leder til mer, ikke mindre, CO2 i atmosfæren. CCS på Sleipner- og Snøhvit-plattformene i Norge er eksempler på slike anlegg.

Når det gjelder CCS i andre sammenhenger er det et fåtall anlegg i drift i dag. Boundary-Dam-prosjektet i Canada er den eneste kjente installasjonen av CCS knyttet til kullbasert kraftproduksjon, men også her pumpes CO2 tilbake i nærliggende oljeanlegg for å øke restproduksjonen av olje og gass.

Anlegget i Canada har vært beheftet med mange problemer, med kostbare driftsstopp. Kilde: The economics of CCS: Why have CCS technologies not had an international breakthrough? – ScienceDirect.

På verdensbasis er Norcem per i dag det eneste planlagte CCS-anlegget knyttet til sementproduksjon. Tilsvarende er Fortum det eneste planlagte anlegget knyttet til avfallshåndtering. Det kan tyde på at det vil ta lang tid før det blir etablert tilsvarende anlegg internasjonalt. Dette kan påvirke lønnsomheten i anleggene for transport og lagring, men det kan også betraktes som en markedsmessig mulighet for Norge dersom Langskip blir vellykket. Transport og lagringsanleggene kan brukes også knyttet til andre CCS-anlegg som for eksempel anlegg ved kullkraftverk. Her er det flere anlegg i plan, i hovedsak i USA og per i dag ingen i Europa. Kilde: Global-Status-of-CCS-Report-English.pdf (globalccsinstitute.com).

Sintef har i en rapport fra 2018 beregnet en kostnad for CCS fra kullkraftverk på 830 kroner per tonn og angir samtidig at fangst fra sementfabrikker, stålverk og forbrenningsanlegg for avfall vil koste mindre enn fangst fra kraftverk. Kilde: Dette må du vite om fangst og lagring av CO2 – SINTEF.         Beregningen forutsetter imidlertid en storstilt utbygging, med CCS etablert for 600 kullkraftverk hvert år i en tiårsperiode. Med referanse til forrige avsnitt så er det langt fram dit.

Bruk av CCS i forbindelse med produksjon av hydrogen basert på naturgass, såkalt blå hydrogen, er en del av politikernes tro på teknologien. Støre har uttalt følgende om Aps planer: «Vi støtter regjeringen i langskipssatsingen, med fangst og lagring av CO2. Men vi vil ta det videre. Lykkes vi med dette, kan vi bruke norsk gass til morgendagens produksjon av hydrogen. Da har verden en ny fornybar energi som ikke belaster klimaet. Vi skal utvikle, ikke avvikle, olje- og gassnæringen.» 

Ifølge NVEs analyser så vil blå hydrogen innen 2030 bli kostnadsmessig utkonkurrert av grønt hydrogen, dvs. hydrogenproduksjon basert på elektrolyse og ren energi (elkraft). https://publikasjoner.nve.no/faktaark/2019/faktaark2019_12.pdf. Det kan i denne sammenheng noteres at regjeringen for 2021 har satt av 200 mill. kroner til satsing på hydrogen, altså en brøkdel av det som er bevilget til satsingen på CCS. Det er uklart hvor mye av de 200 mill. som gjelder grønt hydrogen.

Hydrogenproduksjon basert på naturgass uten CCS – grå hydrogen – vil gi utslipp på 8 tonn CO2 per tonn hydrogen. Med CCS kan utslipp reduseres med inntil 90 %, dvs. utslipp på under ett tonn CO2 per tonn hydrogen. Dette ligger innenfor grensen på 3 tonn som EU har satt i sin taksonomi for ‘grønn energi’, men det vil uansett bli et fossilt produkt og forbrukerne vil velge ikke-fossilt så sant de har mulighet for det. Det er også langt fram til slik produksjon kan realiseres, og når den tid kommer er det sannsynligvis ulønnsomt, se forrige avsnitt.

IEA og FN legger stor vekt på CCS for å redusere fremtidige utslipp. IEAs rapport fra våren 2021 forutsetter at utslipps-reduksjoner ved hjelp av CCS skal økes fra 40 Mtonn CO2 i dag til 1,6 Gtonn i 2030 og videre opp til 7,6 Gtonn i 2050. En slik utvikling vil betinge store statlige investeringer globalt, eventuelt en sterk økning i globale CO2-avgifter som gjør det bedriftsøkonomisk lønnsomt å investere i CCS. Begge deler er på grensen til det usannsynlige.

IPCC og IEA legger til grunn at for å nå 2-graders målet, og ikke minst 1,5-graders-målet, så må en i tillegg til å redusere utslipp fra transport, energi- og industriproduksjon, realisere negative utslipp, dvs. anlegg som henter CO2 ut fra atmosfæren. Dette kan gjøres på biologisk energiproduksjon med CCS, BECCS, eller ved anlegg som direkte henter ut CO2 ved hjelp av ren energi, DACCS – Direct Air Carbon Capture and Storage.

Ved BECCS brukes biologisk materiale (skog) i stedet for fossilt brensel til energiproduksjon. For å få et volum som monner vil slik produksjon legge beslag på enorme landområder og i kritisk grad påvirke både naturmangfold og matproduksjon.

DACCS er anlegg som etableres for å ta CO2 direkte ut av atmosfæren. Det er gjort en analyse av et slikt mulig anlegg i et solrikt Nord-Afrika (Maghreb-regionen – Libya, Tunis, Algerie, Marokko ++). Prosessen er svært energikrevende. Det anlegget som er analysert vil kreve nye sol- og vind-anlegg med en kapasitet tilsvarende det som er regionens totale energibehov i dag. Kostnaden per tonn CO2 som tas ut av atmosfæren er estimert til 1000 kroner i 2030 (i den grad det lar seg realisere til 2030?), nedadgående til 500 kroner i 2050. Tallene ligger innenfor ‘planlagt’ CO2-avgift i Norge på 2000 kroner/tonn, men sannsynligvis må en flere 10-år fram i tid før disse teknologiene kan gi signifikante bidrag i de globale utslippstallene. Kilde: Frontiers | BECCS and DACCS as Negative Emission Providers in an Intermittent Electricity System: Why Levelized Cost of Carbon May Be a Misleading Measure for Policy Decisions | Climate (frontiersin.org)

En kan ledes til å tro at norske politikere har vedtatt Langskip-prosjektet for å skaffe seg et alibi for fortsatt oljevirksomhet. Dette vil være i tråd med tidligere planer som senere er kansellert, ref. Månelandingsprosjektet på Mongstad. Det er høy risiko og uansvarlig å planlegge med ukjent teknologi for å løse klimakrisen. CCS bør heller komme som et positivt tillegg til andre tiltak når vi ser at vi har teknologi som fungerer og som gir lønnsomme investeringer. Sannsynligvis vil vi få behov for alle slike mulige, positive tillegg dersom vi skal nå utslippsmålene fram mot 2050.

Spre klimavett,
del denne saken!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*