Høyesterett hadde mulighet til å stille seg på parti med fremtiden. I stedet valgte den nærsynt juss, skriver Hans Petter Graver. Han er professor ved UiO og forfatter av boka «Jussens helter». Trass i visse lyspunkt mener han klima-dommen er bakstreversk. «Den innebærer at det ikke er mulig for domstolene å overprøve myndighetenes klimapolitikk.»
En kommentar til Høyesteretts dom i klimasøksmålet
Fra artikkelen:
Oljeindustrien har grunn til å feire. Høyesterett avviser muligheten for å bruke enkeltsaker som grunnlag for en generell overprøving av myndighetenes klima-, miljø- og petroleumspolitikk. Dommen begrenser også relevansen av klimautslipp slik at det bare er utslipp fra Norge som kan tas i betraktning etter miljøparagrafen i Grunnloven. Dette betyr at Norge kan fortsette å bygge sin velstand på uttak av fossilt brennstoff uten hinder av rettslige skranker.
Dommen er et tilbakeslag i bestrebelsene for å stille myndighetene til ansvar for svakhetene i klimapolitikken. Den gir myndigheten fritt spillerom til å åpne nye felt for petroleumsvirksomhet, og skyver plikten til å vurdere klimaeffekter av økt utvinning ut i fremtiden.
Virkningene av den politikken som føres vil først og fremst merkes av de kommende generasjoner, og det er deres rett til et biologisk mangfold og en mulighet for å utnytte klodens ressurser som blir berørt. Vi som lever og stemmer i dag tar ikke deres rettigheter på alvor, og vi representerer ikke deres interesser på noen god måte.
Klimasøksmålet handler om hvorvidt staten må la de ikke påviste petroleumsreservene ligge under havet. Men det handler også om de miljøutfordringene vi står overfor setter grenser for den politiske handlefriheten, og om disse grensene kan håndheves ved hjelp av Grunnloven. Det handler om hvor fritt myndighetene står når det gjelder klimatrusselen, i lys av trusselens alvorlige, men samtidig svært sammensatte karakter.
Høyesterett har med dommen forsøkt å avskrive domstolene i Norge en rolle i klimaspørsmålet. Hva Norge skal gjøre for å unngå global oppvarming og for å oppfylle sine internasjonale forpliktelser er overlatt til de politiske organene. Dette åpner døren for en sterk innflytelse på politikken fra den sterke koblingen mellom den mektige oljeindustrien og petroleumsforvaltningen, og fra mektige økonomiske interesser og distriktspolitikk. Vi ser gang på gang hvordan klimaet blir taperen.
Når domstolene abdiserer, er spørsmålet overlatt til historiens dom. Den kjenner vi ikke. Den kan bli streng. Men vi får håpe for oss alle at den ikke blir det, og at Høyesterett hadde rett da den unnlot å gripe inn i Stortingets og regjeringens beslutninger.
Domstolene har abdisert fra sitt ansvar for fremtidige generasjoner. Vi har på dette felt ingen tredje statsmakt.
Et slag er tapt, men klimakrigen skal vi vinne!
Vi lever i et tidskifte og Høyesterett henger etter. Verden mangler institusjoner som kan felle dommer på grunnlag av avveinger av GLOBALE hensyn – som kan bedømme det store bildet. Vi lever fortsatt i Nasjonalstatenes tidsalder.
https://dyrehaugen.github.io/jdn//2020/12/23/Klimadommen/
Det Jon Martin Hekland skriver er veldig interessant. Så lenge nasjonalstatene kun har ansvar for utslipp i eget land og ikke evner å handle i solidaritet med andre nasjoner og fremtidens generasjoner – ser det mørkt ut for Moder Jord. Norge som en særdeles rik og velfungerende nasjon burde selvsagt vært blant de første som sa stopp til nye oljeeventyr. Men sånn er ikke Staten Norge. Og heller ikke Høyesterett. Dommen har bevist at de følger hverandre som hånd i hanske.
Jon Martin sier i sin kommentar at verden mangler institusjoner som kan felle dommer på grunnlag av avveininger av GLOBALE hensyn – som kan bedømme det store bildet. Hvordan kan vi få til dette? Etablere nye Miljø og Klimadomstoler. En Natur og Klimarett og et lovverk som fungerer? Som aktiv i flere miljøorganisasjoner opplever jeg at lovverket er utilstrekkelig og utydelig – og utbygger har overtaket og retten på sin side helt fra start. Departementene slik de fungerer i dag er i svært stor grad på utbyggers side – og vi er mange som fortviler og stiller spørsmål ved demokratiet i Norge.
Det tar tid å endre på statsmaktenes rolle – men det haster å få på plass institusjoner som har makt og myndighet til å stake ut en livgivende kurs og domstoler som kan ivareta et globalt perspektiv. Jeg tenker at FN må få en sterkere rolle her – som innebærer at det hviler et globalt ansvar på medlemslandene.
Kan noen si noe mer om dette…?
Det mest brukte «bevis» på at våre utslipp kan føre til en global klimakrise er vel det om 97% konsensus.
Men kan det være at landets høyeste domstol ikke er enig i at (påstått?) 97% enighet i en spørreundersøkelse er det samme som et sikkert bevis?
BRAVO, Graver! Dette er publisert i et juridisk tidsskrift, såvidt jeg forstår. Det bør jo absolutt nå allmennheten? Fortrinnsvis Aftenposten, kanskje? Eller har jeg oversett noe?