Mellom katastrofe og håp

200125 skistunt (15)
– Litt moro må man ha oppi alt alvoret. Besteforeldren er viktige pådrivere, mener forfatter Andrew Kroglund.

Det er ikke hverdagskost når det i Norge utgis en bok på 500 sider om klima og miljø. Men så er det ingen gjennomsnittsnordmann som har skrevet den, heller. Forfatteren Andrew Kroglund har lang erfaring i arbeid for en rekke miljøorganisasjoner, hjemme og internasjonalt. Ivan Chetwynd synes «Termostat» er blitt en imponerende bok – som nesten slår leseren til jorden, men også gir nytt håp.


Det store bilde

Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes skriver om «forfattere som helt eller delvis står utenfor det akademiske systemet (…) som har vært viktige nettopp i det å forstå de viktigste trekkene ved vår samtid, og for å gjøre nye perspektiver fra forskningen relevant for debatten» (Klassekampen 20.08.2020).

Andrew P. Kroglund er en slik forfatter, og boken hans Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden (Solum Bokvennen 2020) fortjener å bli like populær i Norge som bestselgerne til de utenlandske forfatterne som Vassnes nevner (Yuval Noah Harari, Jared Diamond).

Kroglund (født 1959) har jobbet for Blekkulf (forløperen til Miljøagentene), Regnskogfondet, WWF og Utviklingsfondet, og han kan utfylle de faglige utredninger med personlige erfaringer, ikke minst fra stedene utenfor den vestlige verden. Stilen hans er journalistisk. Hvert kapittel begynner med en personlig anekdote, ofte fra hytta i Eggedal. Deretter følger intervjuer med mange norske og utenlandske eksperter med relevant kunnskap og erfaring. Vi lærer blant annet om Dag O. Hessens skjorteermer, og at økofilosofen Nils Faarlund møter i fjellstøvler, nikkers, bukseseler og ullgenser …

Men innholdet i intervjuene kaster lys på alle tenkelige momenter og meninger i klimaspørsmålet, belyst fra den nyeste forskningen og meninger i form av direkte sitater. Resultatet er bevis for at klimaet ikke bare er en nøytral kulisse for jordklodens historie, men en avgjørende aktør i nesten alt av betydning som har skjedd blant annet i de siste 55 millioner år av jordklodens historie, og de tre millioner år av menneskeartens utvikling.

Klimaendringer etter et asteroidenedslag for ca 65 millioner år siden utryddet dinosaurene og banet veien for pattedyr; klimaendringer tvang de første medlemmer av homoartene til å utvikle større hjerner og dannet vilkår for utviklingen av gressarter som mennesker kunne dyrke; lynnedslag tente branner som lærte oss å koke maten vår, og så videre. Og hele perioden de siste 12 000 år har ikke vært preget av et stabilt klima, men har heller vært «en berg- og dalbane mellom varmere og kaldere perioder». (Bokens første kapitler bærer noe av samme berg- og dalbane-preg, som kan gjøre leseren litt ustø – og det gjelder visst også forfatteren, som blant annet beskriver tredveårs-krigen, 1618-1648, som «denne 1700-talls krisen». Korrekturlesning kunne ha fjernet mange slike småfeil.)

Klima har vært avgjørende for innholdet i mye mytologi og kunst, fra Syndfloden og Ragnarok til Munchs Skrik. Klimaendringer bidrar til spredning av sykdommer og til trivselen for menneskers små plageånder som flått og mygg. (Insektforsker Anne Sverdrup Thygesen er et ekspertnavn som jeg savner i registeret!)

Klima og landskap er tett bundet sammen, og klimaendringer virker inn på vår bruk av naturen – for eksempel at antall mulige skidager på Østlandet sannsynligvis vil omtrent halveres frem til 2050. Og virkningen er viktigere når det gjelder landbruk enn friluftsliv. Debatten om hva vi bør spise går ofte høyt – med beitedyrenes utslipp som et moment. Kroglund mener at det egentlige spørsmålet bør være: «Hvor store utslipp kreves det for å fø mellom 9 og 11 milliarder mennesker? Og hvor skal de utslippene være?»

Klima har vært en av årsakene til mange kriger og konflikter, og et viktig moment i utviklingen av «Det Nye Nord» – idet arktisk blir varmere og Norge blir strategisk viktigere for verdensøkonomien. Når skipstrafikk gjennom nordøstpassasjen nord for Russland øker, vil blant annet utslipp av klimagasser fra sjøtransport reduseres kraftig.

Men menneskers inngrep i naturen gjennom bruk av fossilbrennstoff, bygging av demninger med mer kan forårsaker endringer i selve jordskorpen, med skred, jordskjelv og vulkanutbrudd som følger. Vulkanutbrudd kan få store konsekvenser for klimaet. Og den store skrekken er at den enorme Yellowstone-vulkanen vil få et utbrudd, noe som skjer med 600 000 års mellomrom, og som skjedde sist for 600 000 år siden. «Det kan virke som om jordkloden vår er mer ‘følsom’ enn vi tidligere har trodd», skriver Kroglund.

Alle disse temaer behandles grundig. I tillegg til intervjuene gjengir Kroglund sitater fra og henvisninger til bøker, vitenskapelige artikler og nettsider, alt grundig dokumentert; dette og bokens register og detaljerte innholdsfortegnelse gjør det mulig for leseren å finne frem til og fordype seg videre i de aktuelle emnene.

En personlig respons
Bokens siste ca 150 sider (av 496) handler spesielt om vår respons på utfordringene som dagens klimakrise stiller oss overfor. Det er en imponerende oversikt over status for klimasaken frem til og med koronapandemien.

Men hvordan kan en BKA-er skrive en objektiv anmeldelse av en bok der forfatteren skriver: «Greta Thunberg og den bølgen hun har bidratt til, med alt fra militante aktivister til kunnskapsrike besteforeldre og deres organisasjoner, har en avgjørende pådriverrolle inn i neste stortingsperioder (2021-2025). De må være utrettelige uromomenter, kravstore velgere og konstruktive kritikere i flere år fremover.»

Jeg skal ikke forsøke å være objektiv, jeg skal være personlig. Jeg kjenner tre forskjellige reaksjoner på klimakrisen samtidig, med varierende styrke alt etter været og humøret.

Den ene er Greta Thunbergs respons (som Krogstad skisserer, side 425-7): «Huset vårt brenner!» «I want you to panic.» «Jeg har Aspergers syndrom, og for meg er nesten alt svart eller hvitt. Det finnes ingen gråsoner når det gjelder overlevelse. Enten overlever vi som sivilisasjon, eller så gjør vi det ikke.»

Selv uten en diagnose, kan man lett innse at klimakrisen krever like omfattende og umiddelbare endringer som dem som covid-19 har tvunget oss til. Men veien er ikke lang til tanken om at vi ikke kan vente på tungvinte demokratiske prosesser for å få dette til. Noen mener vi trenger «globalt despoti» for å rydde opp i dagens styringskaos, der alt for lite blir gjort for å avverge katastrofen. «Øko-fascisme» kan være en fare.

Extinction Rebellion (XR) har vært en massebevegelse som krever øyeblikkelige handlinger. The Guardian Weekly (14.08.2020) har vist hvordan XRs flate struktur førte til organisasjonsmessig kaos i Storbritannia i 2019. Hvordan kommer man videre etter enorme demonstrasjoner hadde mobilisert titusener av mennesker som krevde handling – mens regjeringen bare tenkte på Brexit?

Den andre responsen som jeg kjenner er den som Jem Bendell forfekter, og som Kroglund skisserer på side 428ff. Slaget er tapt! Vi har null sjanse for å stanse temperaturøkninger på 3-4 grader eller mer! I en annen bok (XRs This is not a drill) forteller Bendell hvor befriende det var å innse dette. Man kan leve i nuet, nyte omgang med familien og naturen uten å bekymre seg over om man vil lykkes i å avverge katastrofen – men man kan samtidig gjøre hva man kan for å minske katastrofens skadevirkninger. Tross sin store hjerne er det fare for at homo sapiens ikke vil kunne avverge katastrofen som vitenskapen varsler om og som vil forårsake sivilisasjonens sammenbrudd og kanskje til og med artens utryddelse.

Den tredje responsen kan oppsummeres i en uttalelse i fjor høst fra en eller annen (jeg husker ikke hvem) som lød omtrent slik: «Det nytter ikke å brøle og demonstrere utenfor Stortinget. Det eneste som kan få resultater er å organisere seg og delta i det partipolitiske spillet inne i Stortinget.» (To tidligere NGO-ledere har kanskje gjort den samme tanken: Arild Hermstad (Fremtiden i våre hender) og Lars Haltbrekken (Naturvernforbundet), som er blitt politikere i hhv MDG og SV – og Kroglund selv, som er valgt inn i Ullern bydelsutvalg for MDG i 2015.)

Termostat forteller om mange grep som organisasjoner og bedrifter gjør for å få til «det grønne skiftet» innenfor dagens samfunnsstrukturer. Det skjer så mye positivt rundt om i verden at man kunne fristes til å bli optimist – og «hope springs eternal in the human breast».

Kroglund avslutter boken med ti teser om hva som vil skje i Norge i løpet av de neste ti år. Nokså vidløftige, og resultater av politiske beslutninger som det er foreløpig få tegn til – for eksempel at Norge innfører en nullvisjon for nedbygging av matjord i 2022, blir verdens første land til å gjennomføre sirkulær økonomi i 2026-2036 og utfaser all olje og gass produksjon innen 2035.

Den siste setningen i boken er: «Den største trusselen mot våre samfunns fremtid forblir korrupte, kleptokratiske og krigerske regimer.» Men like ille er vel regjeringer som lukker ørene for brølet så vel som for skolebarn som siterer vitenskapen?

Ivan George Chetwynd
medlem Besteforeldrenes klimaksjon

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*