Makt og avhengighet er to sider av samme sak. Politikere verden over understøtter de mektige oljeselskapenes interesser, – som i Norge, der skattesubsidier og ordninger for leterefusjon stimulerer leting etter ny olje og gass, selv om det bidrar til alvorlig klimaskade. Et globalt forbud mot slik statlig støtte vil være et langt steg i retning av å nå klimamålene, skriver Svein Tveitdal i sin Madrid-blogg.
Verdens ledere jubler ved avslutning av COP21 i Paris 2015 – for en klimaavtale som nesten ingen land har fulgt opp. Fire år senere fortsetter utslippene å øke.
VERDEN TRENGER NYE LEDERE
– Hvordan verden kan redusere utslippene raskt, og hvorfor dette ikke skjer.
Svein Tveitdal 02.12.2019
«De siste 30 års politikere som har latt denne utviklingen skje, fortjener liten respekt. Den kostbare klimakrisen de har etterlatt seg for neste generasjon, kunne ha vært unngått.»
I dag starter klimatoppmøtet i Madrid. Det er fire år siden Paris-avtalen ble inngått, men utslippene fortsetter å øke. Det er fremdeles teoretisk mulig å nå målene i avtalen. Ny konkurransedyktig teknologi er tilgjengelig for å løse transport- og energibehovet, men markedet virker for sakte. Verden trenger politisk handlekraft som ikke er til stede.
Eksempler på hva som ville redusere utslippene med nærmere 40 % raskt, og ikke koste stort – men kreve politisk handlekraft, er globalt forbud mot subsidiering av fossilt brensel og reduksjon av regnskog.
Ifølge rapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som kom i mai i år, brukte vi i 2017 svimlende 6,5 % av verdens BNP til å subsidiere forbruket av fossilt brensel. USA brukte for eksempel mer på fossil subsidiering enn på Pentagon. Hvis subsidiene ble fjernet, ville de globale CO2-utslippene vært 28 % lavere, dødsfallene fra luftforurensning 46 % lavere, og skatteinntektene 3,8 % av verdens BNP høyere, ifølge IMF. Kull mottok mest av kaka med 44 %, olje 41%, mens naturgass og elektrisitetsproduksjon fikk henholdsvis 10 og 4 %.
Brenning og hogging av tropisk regnskog bidro i 2017 med 8 % av verdens CO2-utslipp ifølge Global Forest Watch. I 2019 vet vi at takten i tropisk avskoging har økt ytterligere. Om tropiske regnskoger var et land, ville de ha bidradd med større CO2-utslipp enn EU. Regnskogen står nå ifølge eksperter i fare for å kollapse, noe som vil føre oss nærmere en ubeboelig klode. Om verden utover regnskoglandene setter krav og bidrar økonomisk til å stoppe avskogingen, vil Bolsonaro og andre ledere som lar dette skje kunne stoppes.
Så hvorfor i all verden blir ikke disse opplagte tiltakene gjennomført? Alle liker billig bensin eller billig strøm. Dette gjør det krevende å trekke tilbake støtten, og i mange land politisk farlig. For å unngå uro må reduserte subsidier ikke gå ut over de fattige, men dette er fullt mulig å oppnå ved fordeling av reduserte utgifter til denne delen av befolkningen. En langt større utfordring for politikerne er fossilindustriens enorme påvirkningskraft. Industrien kjemper med nebb og klør for at alle lønnsomme reserver som er oppdaget skal utvinnes. Men skal vi nå klimamålene, må mer enn to tredjedeler av kjente nåværende reserver av kull, olje og gass forbli i bakken. Og i Norge subsidierer vi til og med leting etter mer. I løpet av 10 år har små oljeselskaper som ellers ikke hadde hatt råd til å lete, mottatt over 90 milliarder kroner i refusjon fra staten for leting etter olje og gass.
De siste 30 års politikere som har latt denne utviklingen skje, fortjener liten respekt. Den kostbare klimakrisen de har etterlatt seg for neste generasjon, kunne ha vært unngått hadde de lyttet til råd fra forskerne. Dette sitatet fra James Freeman Clarke (teolog, 1810-88) er like relevant i dag: “En politiker tenker på neste valg; en statsleder på neste generasjon. En politiker ser etter suksessen til partiet, en statsmann for landet sitt. Statsmannen ønsker å styre, mens politikeren er fornøyd med å drive.”
I Madrid de neste to ukene har vertslandet Chile og ko-vert Spania annonsert at de ønsker å få flest mulig land med på å øke ambisjonene som skal rapporteres på neste års COP 26 i Glasgow, og også forplikte seg til klimanøytralitet i 2050. Dette er bra, men vi trenger handling nå.
Greta Thunberg er på vei med seilbåt over Atlanterhavet til Spania og Madrid, og er ventet til havn i morgen. Det er de unge anført av en 16-årig svenske som klart har hatt den største innflytelsen på klimapolitikken siden forrige års klimamøte i Katowice. De har snart stemmerett, krever handling nå, og vil bli framtidas ledere. Det er dette som gir håp nå.
Tusen takk til Svein som setter klimasituasjonen i perspektiv og forteller sannheten om våre ubrukbare politikere. Noe må skje globalt og i det minste her hjemme. Full stans i leterefusjon og ingen nye konsesjoner er et absolutt krav. Jeg kjenner på mitt raseri mot sviket av vår alles levelige fremtid.
Ja, sikring av makt er nok et fundamentalt stikkord bak fossilsubsidiene. Mange demokratier såvel som diktaturer har dårlige sosiale ordninger og billig drivstoff sikrer freden. Selv Norge styres slik! Sosialdemokrati er åpenbart nødvendig – men ikke tilstrekkelig!
Takk, Svein, for svært viktig bakgrunnsinformasjon nå ved starten av klimaforhandlingene i Madrid!