Klimatoppmøtet i Madrid føyer seg inn i rekka av 25 der utslippene i verden fortsetter å øke. Oljekapitalen og fossillobbyens makt er for stor, det er problemet, fastslår Svein Tveitdal i sin oppsummering av COP25. Uten en rask utfasing av kull, olje og gass vil verden gå fra klimakrise til klimakatastrofe i dette århundret. – Når skal vi forstå alvoret, og prøve å ta problemet ved roten?
Elefanten i forhandlingsrommet
Svein Tveitdal 16.12.2019
Under selve klimamøtet ble det rapportert at ny utslippsrekord også vil bli satt i 2019. Ifølge siste rapport fra FNs miljøprogram som kom før møtet, må landenes ambisjoner femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5 °C og tredobles for å stoppe på 2°C. Samtidig sier det internasjonal energibyrået IEA at globale utslipp vil fortsette på dagens nivå en rekke år framover. Sjefen for Verdens meteorologiske organisasjon WMO sier i en kommentar til deres siste klimarapport at vi med dagens trend vil kunne oppleve en oppvarming på inntil fem grader innen 2100. Vi er på vei fra klimakrise til klimakatastrofe.
Forbrenning av kull, olje og gass er årsaken til denne fatale utviklingen. Uten en rask reduksjon av fossil energi vil vi kunne få en klode ubeboelig for store deler av jordens befolkning. Dette er elefanten i rommet det ikke snakkes direkte om i klimaforhandlingene. Men elefanten er til stede når landene lager sine posisjoner, og en bakenforliggende årsak til at vedtaket i Madrid om økte ambisjoner når landene skal legge fram nye utslippsmål foran COP 26 i Glasgow neste år, langt fra er tilstrekkelig. Lykkes vi ikke med et tilstrekkelig ambisjonsnivå da heller, vil neste mulighet for opptrapping etter Paris-avtalen være først i 2025. Da vil mesteparten av karbonbudsjettet for å nå avtalens mål være brukt opp om vi fortsetter med dagens utslippsnivå.
Problemet er at uten at selve hovedårsaken til økende global oppvarming diskuteres direkte, vil muligheten til å snu utviklingen tilstrekkelig raskt være små. Elefanten må på bordet.
En effektiv start kan være forbud mot subsidiering av utvinning og brenning av kull, olje og gass. Ifølge det internasjonale pengefondet IMF var slik subsidiering på svimlende 5,2 billioner dollar i 2017. Til sammenligning er dette beløpet 20 ganger større enn klimafinansieringen til fattige land i Paris-avtalen som ennå ikke er på plass. Hoveddelen av subsidiene, som øker etterspørselen etter fossile brensler, kommer fra de største utslippslandene, og Kina topper lista. Ved å spare disse utgiftene kan landene øke inntektene sine med 3,8 prosent av BNP, noe som skulle gjøre fjerning attraktivt i seg selv. Ifølge Det internasjonale pengefondet IMF ville effektiv prising av fossile brennstoffer i 2015 ha redusert globale karbonutslipp med 28 prosent. Fjerning av subsidier vil selvfølgelig møte sterk motstand fra en kjempesterk fossillobby. Men kampen må tas, også i klimaforhandlingene. For om fossilindustrien får bestemme, vil utslippene fortsette på dagens nivå eller øke.
For Norge preger også elefanten posisjonene i klimaforhandlingene, uten at den nevnes. I åpningstalen i Madrid snakket statsminister Solberg om å øke ambisjoner, handling og gjennomføring, og om å øke satsing på skog og klimafinansiering. Men hun nevnte ikke med et eneste ord at Norge planlegger å utvinne all olje og gass som er oppdaget og økonomisk drivverdig, og at vi betaler oljeselskapene for å lete etter mer. Dette ligger nok også bak når hun på spørsmål fra NRK tonet ned klimakriseforståelsen. Norges posisjon er å følge EU, men vi ligger langt etter å nå klimamålene for 2020, noe EU har klart. Og nå garderer vi oss gjennom kvotekjøp på forhånd, om vi skulle mislykkes i å oppfylle målene også i 2030.
Om alle nekter å snakke om elefanten, vil kursen mot klimakatastrofe fortsette. Og ingen burde være bedre rustet enn Norge til å ta fatt i denne utfordringen. Mens den nåværende regjeringen tilsynelatende ikke er villig til å gjøre dette, går det mot regjeringsskifte i 2021. Alt tyder på at økt klimabevissthet blant velgerne vil gjøre klima til en vinnersak. Derfor bør opposisjonen på Stortinget ta tak i elefanten i god tid før neste valg; Gå inn for stans i all ny leting etter olje og gass og bli enige om en strategi for utfasing av olje- og gassproduksjon i tråd med hva målene i Paris-avtalen vil trenge. De må tørre å være tydelige overfor velgerne slik opposisjonen i Danmark var om en ny klimapolitikk før valget i Danmark i juni. Slik kan Norge bli et foregangsland og eksempel å følge for andre land, også olje- og gassproduserende, i de globale klimaforhandlingene.
Slik kan politikerne best forberede oss på en fossilfri framtid og legge til rette for nye grønne arbeidsplasser. Ikke for at vi skal redde verden alene, men for at vi skal bidra konstruktivt til å sikre våre egne barnebarn en bærekraftig framtid i Norge.
Stor takk til deg Svein for fyldige og treffende reportasjer fra Madrid!
At du ikke legger fingrene i mellom er virkelig på sin plass. Jeg tror vi er mange som fortviler og skammer oss over denne klimakonkurs. Og over vår statsminister og hennes medløpere. Når går folket på barrikadene?
For oss som har fulgt forskninga gjennom år, og sett hvordan klimakrisa stadig forsterkes, er det nesten uforståelig at ansvarlige politikere ikke våkner. Det gjelder særlig hvordan de beskytter subsidiene som fossilnæringene har. Det er jo økonomisk uklokt både fordi det koster dyrt å gjøre det, og det vil koste alle land enorme, ukjente beløp i framtida. Makta som olje- og kull-lobbyen har, virker stadig mer skremmende. De har antakelig spilt aktivt i kulissene også på denne COP’en.
Den store skuffelsen hos klimabevegelsen, og hos klimaforskere, ser jo nærmest ut til å ha blitt et fast rituale ved COP-møtene. Svein har ganske sikkert rett i at fossil-industriens makt er problem nr 1. Men som en god nr 2 kommer – har jeg en følelse av – at det nødvendigvis må bli uhyre vanskelig for en konsensusbasert organisasjonen som FN å løse komplekse utfordringer. Det er jo nærmest dømt til å gå galt; det er nok at reaksjonære stater som Brasil og Saudi-Arabia stikker kjepper i jula. Jeg tenker at det er på tide at den globale klimabevegelsen utfordrer selve beslutningssystemet i FN, for å få mer dynamikk inn i både målformuleringer og gjennomføring av avtaler.
Skremmende liten fremgang. Verdensskuta er tung og snu. Savner fokus på mekanismene som gir stillstand og har gjort det i 30 år, Alle leter fortsatt etter vekst da vi har lært å tro at det er nødvendig for å ha gode liv. Klima og CO2 fokus avsporer fort fra den felles kjernen i bærekraftsutfordringen. Konsumet må ned av hensyn til klima, naturressurstap, forurensning og sosial utjevning. Alt for mange tror fortsatt at teknologi skal løse problemene. Joda – teknologi er en viktig innsatsfaktor forutsatt økologiske rammer. Det er bare det at teknologi fortsatt fases inn uten tanke for økologiske rammer.
Svar til Halfdan Wiik: FN-sporet er frustrerende. På et av de siste møtene i Nairobi med Kofi Annan før han gikk av som GS beklaget han at FN ikke hadde klart å produsere en klimapolitikk som FNs egne eksperter anbefalte. Mange år senere er problemet det samme. Konsensusprinsippet gjør det mulig for noen få stater å sabotere. Eksempler i år er USA, Saudia Arabia og Australia for å nevne noen. Det samme gjelder rapportene fra FNs klimapanel som blir en del utvannet gjennom konsensusprosessene. Rapportene er også basert på forskningsrapporter som ligger litt tilbake i tid. Likevel er de bunnsolide og danner det vitenskapelige grunnlaget for klimapolitikk i FN, landene selv, regioner, det sivile samfunn og næringslivet. Når det gjelder Parisavtalen og COP-møtene har vi her et rammeverk som kan mobilisere og følge opp global handling om landene vil. Derfor er det tross frustrasjonene viktig å forsterke denne prosessen. Her kan enkeltland bidra, for eksempel Norge slik jeg skriver om i bloggen. Utover dette er det selvsagt viktig at land, byer, folk og næringsliv organiserer seg og bidrar utenom FN-sporet. Men FN representerer en svært viktig mulighet for felles hndling om landene vil.
En presis og viktig sluttkommentar her fra Svein Tveitdal. Kanskje kunne bjella henges enda mer direkte på katten, de få, svært rike i verden ofrer nå de mange. Elefantene preget også dagens seminar på Universitet i Agder om grønn byutvikling i Bynettverk sør