• EMNER:
  • PUBLISERT:
    tirsdag 29. aug 2017
  • AV:
    Redaksjonen

Med oljeinteressene i førersetet

sæther taler

Anne Karin Sæther i Forum for vitenskap og demokrati Bergen .

Anne Karin Sæther trakk fullt hus på Christie Café på Universitetet i Bergen, dit hun var invitert av Forum for vitenskap og demokrati for å presentere boka si «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen» (Cappelen Damm, 2017). Hun dro linjene tilbake til den norske oljepolitikkens begynnelse rundt 1970 og klimapolitikkens begynnelse rundt 1990. Skritt for skritt er denne blitt skreddersydd til oljeinteressene og deres ønsker og virkelighetsoppfatning. 

Tidlig helomvending
I 1989 vedtok Stortinget å stabilisere norske CO2-utslipp, for deretter å redusere dem. Vi var det første land i verden (nest etter Sverige) som satte seg nasjonale klimamål. Det var et resultat av Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987, og oppfatningen var at Norge skulle ligge et hestehode foran andre og vise lederskap i miljøpolitikken.

Det holdt ikke lenge, kunne Anne Karin Sæther fortelle. Allerede to år senere, på et møte i Verdens økonomiske forum, kunngjorde statsminister Brundtland at det ikke er «kostnadseffektivt» for det enkelte land å operere med egne klimamål. På dette tidspunktet var Jens Stoltenberg, som statssekretær i Miljøverndepartementet, begynte å reise på turne rundt i verden for å snakke om «den nye tilnærmingen», dvs. kvotehandel.

En intens lobbyvirksomhet fra Statoil og Hydro (Statoil har til tider hatt opptil 300 kommunikasjonsrådgivere) er en viktig del av forklaringa på helomvendinga, understreket Sæther. Politikerne selv har utviklet en særnorsk form for klimapolitisk nytale, der norsk olje kamufleres som særlig klimavennlig og norsk gass som en erstatning for kull. I virkeligheten er noen ytterst få prosent av gassen vår en reell konkurrent til kull. Vel så riktig er å si at den konkurrerer mot fornybar energi.

Når det gjelder norsk klimapolitikk, slik den er nedfelt i klimameldinger og diverse klimaforlik, er den blitt en arena for vakre mål uten klare eller effektive virkemidler. For de fleste er den så komplisert at det nærmer seg det uforståelige. Anne Karin Sæther trodde også dette var noe av hensikten.

Ønsker mer debatt
Sæther har jobbet som journalist i NRK og Dagsavisen og har et hovedfag i journalistikk. Hun har vært kommunikasjonssjef i Bellona, og jobber nå som kommunikasjonsrådgiver i Utdanningsforbundet. Når vi spør henne hvorfor hun har skrevet boka, sier hun at vi trenger mer debatt om forholdet mellom norsk oljepolitikk og norsk klimapolitikk. –Tradisjonelt sett har jo olje og klima blitt holdt langt fra hverandre i Norge. Målet med boka er å bidra til mer debatt. Jeg vil at flere skal kjenne til historien til klimapolitikken som blir ført i Norge, og bakgrunnen for argumentasjonen som blir brukt om olje og gass.

POLITIKERE I OLJENS MAKT
(kronikk Bergens Tidende 9. april 2017)

Norsk klimapolitikk så helt annerledes ut i starten enn den har gjort de siste tiårene. Da vi tilbake i 1989 satte oss et av verdens aller første klimamål, var tanken at vi skulle gjøre en stor innsats på hjemmebane og inspirere andre land til å følge etter. Ifølge målet som stortingspolitikerne ble enige om, skulle veksten i Norges egne CO2-utslipp stanses og utslippsnivået skulle tilbake på 1989-nivå innen 2000.

Gro Harlem Brundtland var en pådriver for klimamål både i Norge og internasjonalt. Hun ble kalt verdens miljøvernminister, mye på grunn av Brundtlandkommisjonens FN-rapport «Vår felles framtid». Det mange ikke vet er at hun også la til rette for en ikke fullt så vakker snuoperasjon i norsk klimapolitikk.

I 1991, bare halvannet år etter at oppglødde politikere hadde vedtatt vårt første klimamål, begynte statsminister Brundtland og daværende statssekretær i Miljøverndepartementet, Jens Stoltenberg, å undergrave målet. De var blitt opptatt av kostnadseffektivitet. Klimatiltakene skulle nå være billigst mulig, og klimamålet vi hadde satt oss ville neppe være i tråd med disse nye idealene, ettersom vi kunne få større utslippsreduksjoner pr. krone i utlandet. Med god hjelp fra blant andre Hydro, Statoil, NHO og analysebyrået Econ fikk regjeringen snudd klimapolitikken fra å handle om kutt hjemme til å handle om kutt ute.

Kvotehandel og olje
Den viktigste grunnen til at norske politikere begynte å liste seg vekk fra klimamålet, og snakke om kvotehandel i stedet, var oljen vår. Utvinningen var på full vei oppover, og på kollisjonskurs med ønsket om å stanse veksten i norske CO2-utslipp. Da norske politikere etter hvert forsto hvilke enorme inntekter vi kunne hente ut av sokkelen, forsvant klimamålet ut av historien.

Norge kjørte en internasjonal lobbykampanje for å få aksept for kvotehandel og andre former for tiltak der rike land kunne betale for klimakutt i fattigere land, og få uttelling for det.

I en intern faks fra Olje- og energidepartementet til Finansdepartementet høsten 1991, ble det skrevet at kvotehandel «vil gjøre det mulig for Norge i betydelig grad å øke våre utslipp».

Da klimatoppmøtet i Japan i 1997 endte med Kyoto-avtalen, var såkalte fleksible mekanismer blitt en del av løsningen, og Norge hadde en stor del av æren – eller skylden – for det. Siden har Norge alltid sørget for å skjerme oljevirksomheten når vi setter oss klimamål. Dette gjaldt for målet om 30 prosent kutt innen 2020, og målet om såkalt klimanøytralitet i 2050, senere fremskyndet til 2030.

Også vårt siste klimamål, som er knyttet til EUs klimapolitikk, lar oljevirksomheten fortsette som før. Norge skal kutte CO2-utslippene med 40 prosent innen 2030, sammenlignet med nivået i 2005, men innsatsen skal først og fremst gjøres i transportsektoren. I oljesektoren skal de betale for kvotekjøp, mens andre industriaktører, andre steder i Europa, skal gjøre jobben med å omstille seg til en mer bærekraftig drift. Det må nevnes at oljeindustrien har kuttet i sine klimagassutslipp takket være CO2-avgiften og krav om å bytte ut gassturbiner på plattformer med strøm fra land, men det store bildet ligger fast. Vi har valgt den klimapolitikken som passer oljebransjen best – og klimaet dårligst. Det settes stadig i gang ny leting og produksjon på sokkelen, og siden 1990 har utslippene fra olje- og gassutvinningen økt med over 83 prosent.

Tynnslitte argumenter
Det er lett å forstå hvorfor det er blitt som det er blitt. Velgerne er godt vant og vil ha optimale helsetjenester, presise tog, brede motorveier, et rikt kulturtilbud, bedre barnehager, uføretrygd, sykepenger og en god pensjon. Det tunge flertallet av politikere vil derfor tyne så mye oljepenger ut av sokkelen som overhodet mulig.

Ytterst få politikere vil imidlertid innrømme at norsk klimapolitikk er tilpasset oljevirksomheten. Når de folkevalgte skal forklare hvorfor vi har lagt så stor vekt på kvotekjøp, sier de ikke åpent og ærlig, at det skyldes oljen. De viser heller til at vi oppnår større klimakutt i utlandet. Nå er det selvfølgelig mye som tilsier at det er fornuftig å hjelpe andre med klimakutt, og å samarbeide på tvers av landegrenser. Men det er hyklersk å si at vi kun ønsker størst mulig klimakutt når det har vært vel så viktig for oss å beskytte olje- og gassinntektene våre. Konfronteres politikerne med de voksende utslippene fra oljesektoren, svarer de som regel med at norsk oljeproduksjon er ren, og at norsk gass erstatter kull, og dermed bidrar til reduserte klimagassutslipp. Disse påstandene begynner å bli tynnslitte.

For å ta oljeargumentet først: Det finnes flere andre oljeland som produserer med lave utslipp. En rekke oljefelt i andre deler av verden har langt lavere utslipp enn gjennomsnittet i Norge, og det finnes også oljefelt i Norge som ligger langt over gjennomsnittet i verden. Dessuten står CO2-utslipp under produksjon for noen ytterst få prosent av de totale utslippene fra olje. Det er når oljen brukes at den virkelig forurenser, og da spiller det ingen rolle om den er fra Saudi-Arabia, Venezuela eller Norge.

Så kullargumentet: Ingen kan si noe konkret om hvor mye av den norske gassen som erstatter kull. Sannsynligvis er det snakk om en veldig liten andel, ettersom bare rundt en fjerdedel av gassen vi selger brukes til strømproduksjon, der kull er en direkte konkurrent. Gassen konkurrerer også mot ren, fornybar energi og atomkraft, så det kan etter hvert være like sannsynlig at gassen bidrar til å øke utslippene, som det er at den bidrar til å redusere dem.

Da Jens Stoltenberg var statsminister, sa han at «Hadde Norge bestemt her i verden, hadde klimaproblemet vært løst». Om alle skulle gjort som Norge – og skjermet sin mest forurensende industri – ville imidlertid ikke klimaproblemet vært løst. Da ville vi ikke ha kommet i mål før det var for sent.

(gjengitt med tillatelse fra forfatteren)

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

1kommentar

  1. Vidar Lillebo | 30. aug 2017

    Fornuft har lett for å tape når det snakkes om å tjene penger. Til og med demokratiet ser ut til å komme til kort når det blir prat om fortjeneste eller opptimale statlige tjenester. Professor Arne Johan Vetlesen bruker ord som «vanvittig og perverst» om vår fortsatte utvinning av olje og leting etter mer utafor våre kyster. (KK 29/8-17: Spinner videre). Det prates også om forbrukermakt, men når de fleste «kjappe/smarte/billige» løsningene ikke er klimavennlige, ja, da settes en på prøve. Kortsiktighet vinner lett over langsiktig tenkning. Ansvaret for et grønt skifte overlates til den enkelte og pengesamlerne vinner og miljøet taper.
    En kan jo bare kikke på hva de store «bore-partiene» mener om de virkelige grønne partiene. De benevnes ofte som «en fare for vår velferd og vårt land», og blir forsøkt holdt utenfor maktens sirkler.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*