Det blir bare en troverdig klimapolitikk hvis vi også kutter kraftig innenlands, skriver politisk kommentator og medlem av Besteforeldreaksjonen, Dag Seierstad. Men forslaget til statsbudsjett har mikroskopisk innvirkning på klimasituasjonen. 0,2 prosent av inntektene er flytta over til miljøavgifter. Det regjeringa kaller et «grønt skatteskifte» er på 1,6 milliarder kroner, mot de 25-30 milliarder som ble anbefalt av Den grønne skattekommisjonen for et år siden. Den beregna effekten vil være en reduksjon på 0,2 millioner tonn CO2. Slik kan vi ikke drive på, mener Seierstad, som oppfordrer ikke minst LO og LO-kongressen til å løfte blikket.
Motsetninger på kryss og tvers
Forslaget til statsbudsjett har utløst mange politiske konflikter. Venstre krever at utslippene skal gå tydelig ned alt i 2017. I LO truer Fellesforbundet og Industri Energi med å melde seg ut av LO og lage et uavhengig industrikartell hvis forbund fra offentlig sektor får flertall på LO-kongressen i mai 2017 for varig vern av sokkelen utafor Lofoten, Vesterålen og Senja. Også rettsvesenet kan bli arena for klimakamp. Greenpeace og Natur og Ungdom har reist sak mot staten om oljeutvinninga i Barentshavet.
Som i Norge har klimapolitikken i EU kjørt seg fast i politiske motsetninger. I EU går motsetningene på kryss og tvers mellom regjeringer som presses av tunge næringsinteresser til å holde igjen så godt de kan. Miljøkreftene prøver derfor å vinne forståelse for at «grønn vekst» er den beste veien ut av økonomikrisa og arbeidsløsheten. Men politisk er den «grønne veksten» foreløpig mer honnørord enn handling.
Gap mellom ord og handling
FNs miljøorganisasjon Unep fastslår i en fersk rapport at de globale klimagassutslippene fortsatt øker. De forpliktelsene om kutt som ble avgitt på klimatoppmøtet i Paris i desember 2015, gir oss en global oppvarming som kan bli så høy som 3,4 grader – langt over målet på 2 eller helst 1,5 grader. Forpliktelsene er bare en tredel av de kutt som innen 2030 trengs for å unngå klimakatastrofe. (The Emissions Gap Report, november 2016)
De norske Kyoto-forpliktene for perioden 2013–2020 tilsier at utslippene våre i 2020 skal være 16 prosent lavere enn i 1990. Til tross for alle store ord var utslippene i fjor 4 prosent høyere enn i 1990.
I 2012 vedtok flertallet på Stortinget et såkalt «klimaforlik» om at Norge skal kutte sine klimagassutslipp med 30 prosent i forhold til utslippene i 1990. I mars 2015 gikk Stortingsflertallet enda et skritt videre. Nå er målet å slippe ut 40 prosent mindre enn i 1990. Den fikse «løsningen» er at Norge kjøper klimakvoter innen kvotesystemet til EU i stedet for å kutte innenlands. Det innebærer at Norge finansierer kutt i klimagassutslipp i EU-land. Men det blir bare en troverdig klimapolitikk hvis vi også kutter kraftig innenlands.
Ubegrunnet frykt for økonomiske følger
Folk flest tror overgangen fra fossil til grønn energi truer samfunnsøkonomien og dermed arbeidsplassene. Fra mange hold er denne frykten tilbakevist. En OECD-rapport fra 2001 hadde som sin konklusjon at med en målretta blanding av strengt regelverk, effektive miljøavgifter, frivillige avtaler, kjøp og salg av utslippskvoter og øko-merking kunne viktige miljøproblem, også klimautfordringene, mestres uten at det ville koste samfunnet noe.
Året etter kom det regjeringsoppnevnte Lavutslippsutvalget til samme konklusjon her i Norge. Utvalget hadde som mandat å utrede «hva som må gjøres for at Norges utslipp av klimagasser skal reduseres med 50–80 prosent innen 2050» og konkluderte med at så kraftige utslippskutt like gjerne kunne gi positivt som negativt utslag på samfunnsøkonomien.
EU-kommisjonen slo på stortromma da den juni 2009 la fram en undersøkelse som viste hvor fordelaktig det ville være – også økonomisk – å dreie energiforsyningen fra det fossile til det fornybare. I 2005 sysselsatte fornybarsektoren i EU 1,4 millioner mennesker. Hvis EU nådde målet om at andelen fornybar energi skulle opp i 20 prosent, ville sektoren gi arbeid til 2,8 millioner – eller dobbelt så mange. Det ville være 410.000 arbeidsplasser mer enn om den samme energimengden skulle forsynes fra fossile kilder som kull, olje og gass.
Norge kan være i forkant
Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart.
Da må de samlede CO2-utslippene fra 2015 fram til 2050 ikke overstige 850 gigatonn. (850 milliarder tonn.) Det har beregninger gjort av to britiske forskningsmiljøer kommet fram til. (www.carbontracker.org) Problemet er at de kjente reservene av fossile energiressurser (kull, olje og gass) vil slippe ut 2860 gigatonn CO2 hvis de tas i bruk. Det ville føre til en oppvarming på mellom 3,6 og 6,3 grader og gi oss en klode vi ikke kan forestille oss. (World Energy Outlook 2012)
Bare en kombinasjon av fornybar energi og langt mer energieffektiv produksjon sammen med en økologisk bærekraftig ombygging av hele samfunnet, er det som på sikt kan hindre katastrofen.
Samtidig er det en god og framtidsretta næringspolitikk å ligge i forkant med å satse på fornybar energi. Bedrifter som skaffer seg et miljøteknologisk forsprang, får et konkurransefortrinn i det globale produksjonskappløpet der få varer og produksjonsprosesser er helt de samme som året før. Det er dokumentert i rapport etter rapport fra tunge miljøer som OECD, FNs utviklingsorganisasjon UNDP, Verdensbanken og EU-kommisjonen.
Det enkle utgangspunktet er at klimaproblemet først er løst når CO2-fri energi er blitt billigere enn fossil energi. Da vil kull, olje og gass bli liggende urørt. Det vil ikke skje av seg sjøl. Her i Norge har vi bedre råd enn noe annet europeisk land til å støtte forskning for å drive fram teknologi for vindmøller til havs, for bølge- og tidevannskraftverk, for fangst av solvarme og solcelle-teknologi og for utnytting av jordvarme. Det bør debatten i LO handle om.
(publisert i Klassekampen)