Vi trenger en grunnlagsdebatt

Skjermbilde PB

Per Bjørn Foros bor i Trondheim, der Besteforeldreaksjonen skal ha sitt landsmøte i slutten av måneden. Her skal han være med og diskutere erfaringene etter 10 år – hva som har vært viktig, og hva han tror vil bli viktigere i åra som kommer. Han er tidligere ansatt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, der han har undervist vordende lærere i pedagogikk og miljøfag. Han har skrevet en rekke bøker og deltar i den offentlige debatten om utdanning, miljøspørsmål og politiske temaer, gjerne ispedd kulturkritikk og tanker om menneskets mål og mening. Besteforeldreaksjonen må våge å bli mer systemkritisk, mener han.

per bjørn 2– Du er jo en av dem som har vært med hele veien siden 2006. Hvorfor valgte du å engasjere deg som besteforelder?
Jeg var ikke en gang bestefar den gangen, men Otto Martens trakk meg inn, gjennom en blanding av iver og overbevisende kraft. Gjennom mange år hadde jeg deltatt i miljøarbeid og miljøaktivisme av ulike slag, og hadde også vært vitne til at dattera mi Ellen kom på glattcelle etter aksjonene mot Statoilbygget på Rotvoll. Jeg har sittet i styret for aksjonen mot gasskraftverk og hatt nær kontakt med Natur og Ungdom gjennom en mannsalder. Jeg var altså en moden frukt.

– Og hva synes du Besteforeldreaksjonen har oppnådd i de 10 åra vi har holdt på?
Først av alt tenker jeg vel at antallet medlemmer ikke står i forhold til potensialet, og at her er det fortsatt mye å hente for oss. Men det vi oppnår, er heller ikke proporsjonalt med antallet medlemmer, sett bort fra at økonomien baserer seg på kontingenten fra medlemmene. Resultater er vanskelige å måle, og kan vurderes ut fra store saker (oljeutvinning, energipolitikk, transportplaner – med virkemidler som uttalelser, opprop, lobbyvirksomhet) til generell opinionsdannelse (ytringer i media, informasjonsarbeid, foredrag, bevisstgjøring av politiske valg) og synlighet i det små (stands, aksjoner, stunts, klimamarsjer, klimakafé, rangleorkester).

Jeg tror gevinstene har vært størst på de to siste områdene. Samarbeidet med andre organisasjoner – både i konkrete saker (miljøparagrafen 112) og arrangementer (Klimafestivalen) eller foran valg (Klimavalg 2013, Klimavalgalliansen) – har vært viktig, om ikke i form av konkrete resultater, så i alle fall gjennom oppmerksomhet og nettverksbygging.

– Hva er du mest fornøyd med – og mest misfornøyd med?
Første del av spørsmålet er allerede besvart, men jeg vil gjerne legge til: Det er grunn til å være fornøyd med at organisasjonen BKA begynner å ta form, og at våre nettsider er så godt ivaretatt. Jeg er mindre fornøyd med grunnlagsdebatten. Besteforeldrenes stemme er ikke helt klar, den snakker om «klima, klima», uten den djervheten verken i samfunnskritikken eller handling som er nødvendig. Da vet jeg godt at ikke alle er enige (jfr. debatten om sivil ulydighet), samtidig har det noen ganger forbauset meg at samfunnskritikken kommer fra uventet hold. Og noe av kritikken tror jeg kunne være felles, hvis den bare var avklart.

Hvis ikke denne grunnlagsdebatten kommer, er jeg redd for at BKA degenererer til en hyggelig klubb for hyggelige mennesker. For meg er det snart bare en ting som teller: Vi må rette kritikken mot hele vår økonomi og livsstil. Det er prisverdig å gå løs på Transportplanen, men jeg er fremmed for høyhastighetstog og andre løsninger som nettopp er basert på vår vekstøkonomi, og som slett ikke er bærekraftige i global skala.  Paragraf 112 og spørsmålet om klimalov virker som mer lovende spor for meg. Og selv om BKA er en klimaaksjon, etterlyser jeg mer helhetsforståelse av miljøproblemer, blant annet knyttet til spørsmålet om rettferdighet i verden, slik Naomi Klein så tydelig har tatt til orde for.

Per Bjørn Foros legger til at kontakten med ungdommen har betydd mye for hans motivasjon i BKA. – Derfor en aldri så liten historie. I 1996 aksjonerte NU mot utvidelser av E6 øst fra Trondheim, denne dagen med base på Hell. Jeg reiser dit for å støtte dem, kommer med tog og går ut i den vakre høstdagen. Samtidig kommer et kryssende tog fra Storlien, og ut stiger en velkledd, mørkhudet mann. Han spør vennlig om når han kan vente første tog til Værnes, jeg finner ut av dette, og det faller naturlig å slå seg ned sammen på en benk i solveggen. Vi kommer raskt inn den forestående aksjonen borte i veien. Mitt nye bekjentskap gir uttrykk for at han sympatiserer med de unge og med miljøvern generelt, og hadde vi bare hatt litt mer tid, ville han blitt med bort for å hilse på. Men snart kommer toget, og vi må si adjø. Da tar han fram et visittkort og gir meg idet han sier: ”If you should happen to be in New York, please come and see me!”. Ved juletider kommer Ellen over kortet, og spør: ”Kofi Annan, er ikke det den nye generalsekretæren i FN?”. Enn om han hadde blitt med bort til NU-erne…

Kontakten med ungdommen, og solidariteten med ungdommen, er grunnleggende viktig for Per Bjørn Foros og hans eget miljøengasjement.

Kontakten med ungdommen, og solidariteten med ungdommen, er grunnleggende viktig for Per Bjørn Foros og hans eget miljøengasjement.

2kommentarer

  1. Steinar Høiback | 15. sep 2016

    Dette var et tankevekkende innlegg Per Bjørn Foros, det er svært lite om noe, jeg er direkte uenig i – derimot er jeg enig i mye, mesteparten.
    Vi må våge å ta grunnlagsdebatten hevder du, grunnlaget til BKA eller vårt eksistensielle grunnlag sitter jeg igjen med et spørsmålstegn om.
    Dersom jeg skal velge å lese deg dit at vi må ta en debatt om det eksistensielle er jeg med på den. Vi vet at vår livsstil er truet av vårt adferdsmønster, vi vet, (tror jeg) at vår økonomiske politikk preges av tradisjonell oljesmurt tenkning, vi må forbruke mer for å få fart i økonomien.
    BKA må våge å være å bli mer systemkritiske.
    Ja det må vi, systemet vårt er basert på ensidig forbruksvekst uten at konsekvensen blir drøftet, så ja, slik jeg opplever systemet bør BKA være klare motstander av nåværende økonomiske handling.
    Vi bør hevde at økonomien må styres slik at den kan forsvares ut fra et bærekraftighetsprinsipp, vi må tørre å ta den praktiske diskusjonen som kan starte med, betydelige høyere priser på petroleumsprodukter, som slår ut i et folkelig raseri som går på økt bensin og dieselpris, for ikke å snakke om dersom ferieturen til Kanariøyene ville bli vesentlig dyrere, kanskje fordoblet.
    Denne diskusjonen bør vi ta, BKA må være de som står fremst med kritikk av vært nåværende levesett.
    Vi må tørre å bli kalt representanter for plantenkningen, vi må tørre å bli stigmatisert som kommunister, for det er nåværende kapitalisters våpen når de føler at sine friheter, gjerne definert som de 4 frie, blir utfordret.
    Gjør vi det, er vi systemkritiske og tar grunnlagsdebatten, og da retter vi kritikken mot hele vår økonomi og livstil – da vil Naomi Klein være med oss, og de unge, og de som ennå ikke er født, de som vi er til for, de vil være med oss, og dette, er vår forbannede plikt.

  2. Steinar Høiback | 17. sep 2016

    Det er grunn til å reklamere for Klassekampen i dag, særlig vil jeg fremheve 2 gode artikler. Side 12 økonomidelen , Kalle Moene, som presenterer hvordan den viltvoksende økonomiens destruktivitet på og i våre samfunn.
    Samme avis , sidene 16 til 19, samtaler Per Bjørn Foros med Arne Johan Vetlesen – «vi må slutte å plassere mennesket i sentrum av universet. Bare da kan vi forstå naturen – og gjøre noe med klimakrisen.
    Mine ord: Vi må vite hva vi vil, når vi vet det må vi organisere oss slik at det er mulig å nå målet.
    Per Bjørn Foros, Arne Johan Vetlesen og Kalle Moene bidrar godt til dette.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*