Klimapolitikk og domstolenes rolle

Par 112 arktisEtter at Grunnlovens miljøparagraf er forsøkt aktualisert i klimakampen, har vi fått en ny debatt om forholdet mellom juss og politikk. I en kronikk i Bergens Tidende skriver professor Halvard Haukeland Fredriksen at vi ikke kommer utenom jussen om vi skal få til et grønt skifte. «Jussen tilbyr politikerne et rammeverk for grønn omstilling av samfunnet, men er den også et redskap for å tvinge motvillige politikere til å handle?» Selv svarer han ja på dette, og mener at spørsmålet om oljevirksomhet i Barentshavet både kan og bør prøves for domstolene. «Grunnlovens paragraf 112 har en kjerne som domstolene må håndheve.»

Halvar H FredriksenKlima for grønn juss
Spørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen fremkaller av og til kreative svar. Likevel er det få som svarer  juss.
Om vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre, kan vi neppe leve av å saksøke hverandre heller. Det finnes riktignok land hvor juridiske tjenester står for en stor del av verdi­skapningen i privat sektor.
Men etter Panama Papers er det få som mener vi bør legge til rette for at norske advokatfirma kan dra ut i verden og konkurrere om de misfornøyde kundene til Mossack Fonseca.
Selv om juss ikke er den nye oljen, kommer vi ikke utenom jussen om vi skal få til et grønt skifte. Gründere som besværer seg over offentlige paragrafryttere, har neppe forsøkt å etablere virksomhet i land uten et velfungerende byråkrati.

Bildet av norsk forvaltning man kan sitte igjen med etter å ha lest medienes omtale av saker hvor det er gjort feil, er ganske enkelt ikke riktig. Den som mener seg urettmessig behandlet, har dessuten adgang til uavhengige og effektive domstoler.
Det norske rettssystemet tåler sammenligning med hvilket som helst annet, og tilbyr politikerne et effektivt verktøy for å omsette politiske initiativer til rettslige realiteter.
Spørsmålet er imidlertid om rollen som tilretteleggere for politisk initiert omstilling er nok, eller om juristene bør innta en mer aktiv rolle for å realisere det grønne skiftet.
Dette er et viktig spørsmål som krever et nyansert svar.
Det må være helt ukontroversielt at rettsforskere ved universitetene bruker tid og krefter på forslag til hvordan våre folkevalgte kan gå frem for å omstille norsk økonomi i klimavennlig retning.

Klima er et av UiBs satsingsom­råder, og det skulle bare mangle at ikke også Det juridiske fakultetet følger opp. Forskningsbaserte forslag til et best mulig rammeverk for handel med klimakvoter, regulering av grønne sertifikater, grønne innkjøp i offentlig sektor eller innretning av statsstøtte til månelandinger i Nordhordland er bare noen eksempler.
Det hjelper lite med gode intensjoner dersom virkemidlene som tas i bruk ikke er tilpasset de rettslige strukturene som de inngår i.
Også på en rekke andre områder må juristene undersøke hvilke nye problemstillinger klimaendringene kan føre med seg, og følge opp med forslag til hvordan politikerne kan og bør reagere.
Hvordan kan økte nedbørsmengder med tilhørende ras- og flomfare i trange vestlandsdaler håndteres av erstatningsretten, forsikringsretten og plan- og bygningsretten?
På områder hvor Stortinget har overlatt ansvaret for rettsutviklingen til dom­stolene, må juristene kunne innta en mer offensiv rolle og arbeide for en rettsutvikling som tar klimakrisen på alvor og legger til rette for omstillingen av norsk økonomi.
Så lenge dette skjer med respekt for berørte parters mulighet til å forutse utviklingen, bør ikke dette være kontroversielt. Om et flertall på Stortinget skulle være uenig i veivalgene, kan de folkevalgte alltids korrigere kursen gjennom nye lovvedtak.

Langt vanskeligere er spørsmålet om jussen også kan og bør være et redskap for å tvinge motvillige politikere til å handle. I Norge har denne diskusjonen blusset opp etter at Grunnlovens miljøparagraf ble skjerpet i 2014.
Siste avsnitt i Grunnlovens paragraf 112 pålegger nå statens myndigheter å iverksette tiltak som sikrer retten til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares, ikke bare for dagens generasjon men også for etterslekten.
Med Grunnloven i hånd arbeider nå Foreningen Grunnloven § 112 med å forberede et søksmål for å få stanset planene om oljeboring i Barentshavet.
Utsiktene til å vinne frem med et slikt søksmål er i beste fall usikre. Men for initiativtakerne er det nok like viktig at en sak for domstolene vil tvinge statens representanter til å svare på vanskelige og ubehagelige spørsmål i offentlighetens påsyn.
Nettopp av den grunn vil trolig Regjeringsadvokaten argumentere for at et søksmål om oljeboring i Barentshavet må avvises – det hører hjemme i Stortinget, ikke i domstolene.
Utviklingen i norsk rett de siste tiår tilsier imidlertid at spørsmål som tidligere ikke ble vurdert som rettslige, nå vil kunne bli fremmet til behandling så lenge det står en representativ organisasjon bak søksmålet.

Dersom spørsmålet om oljeboring i Barentshavet havner i domstolene, vil det stille dommerne overfor meget vanskelige avveininger. Det er bare statsvitere som tror at Høyesterett ønsker å få en slik sak på sitt bord.
Etablert norsk statsrett tilsier at Høyesterett vil være forsiktige, men samtidig har Grunnlovens paragraf 112 en kjerne som domstolene må håndheve. En mulig utvei jurister gjerne velger i slike tilfeller, er skjerpede krav til saksbehandling og begrunnelser.
At Høyesterett skal begi seg inn i detaljstyring av norsk klimapolitikk, er det liten grunn til verken å håpe på eller frykte.
For både demokratiet og domstolene er det best at klimapolitikken utformes i Stortinget, og ikke i Høyesteretts hus.
Men om nødvendig må kanskje Høyesterett minne politikerne på dette. For konservative jurister er dette alene en betydelig omstilling.

(Trykt i Bergens Tidende 20.07.2016, gjengitt med tillatelse fra forfatteren)

1kommentar

  1. åke bjørke | 1. aug 2016

    Takk for god artikkel. jeg er ikke i tvil om at jurister bør engasjere seg i klimadebatten. Om man er konservativ jurist eller ikke, har mindre å si i dette tilfelle. Jussen har arbeidet med aktsomhet, force majeure, culpa, erstatningsrett m.m. i tusenvis av år. Når så og si en samlet vitenskap advarer om katastrofale følger av å følge dagens kurs, kan neppe beslutningstakere – de som formelt og reelt har ansvaret for unnlatelser og handlinger – skylde på «Acts of God».

    En fornuftig, ansvarlig person vurderer risiko for mulig skade hans handlinger eller unnlatelser kan skape og sammenligne dem med mulig nytteverdi. Han bør beregne graden av risiko. Et stort potensielt skadeomfang krever ekstra aktsomhet. Han bør vurdere sannsynligheten for å forårsake skade på andre, og mulige alternative handlinger med mindre risiko. En fornuftig og ansvarsfull person må derfor informere seg selv og handle deretter. De som unnlater å følge disse reglene risikerer erstatningsansvar. Dette er regler som går tilbake til gammel romerrett.

    Det er fascinerende å følge rettssakene i Nederland (Urgenda) og i USA med Our children’s trust . I andre land brukes jussen aktivt i klima- og miljøspørsmål.

    Norge er en sinke i klimatiltak. Vi gjør langt fra nok.

    Det må være interessant å utrede hvem som kan stilles til ansvar etterhvert som omfanget av naturkatastrofer øker. I det gamle Roma risikerte uaktsomme beslutningstakere livstids slaveri for seg og sin familie. Det skjer neppe i dag. Men en eller annen reaksjon må man kunne vente når man grovt uaktsomt unnlater å gjøre den jobben man er satt til. Det er slike situasjoner nettopp jurister er opplært til.
    https://agreenerfutureblog.wordpress.com/6-greener-future/6-3-greener-law/

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*