• EMNER:
  • PUBLISERT:
    torsdag 23. jun 2016
  • AV:
    Redaksjonen

Politisk lederskap etterlyses

høybråten«Over halvparten av Norges befolkning var negative til røykeloven da den ble innført i 2004. Ti år senere var hele 94 prosent positive. I starten ble Dagfinn Høybråten (KrF) utskjelt, i dag blir han takket. Nå trenger vi en Høybråten som kan ta grep i arbeidet med en ambisiøs norsk klimapolitikk», skriver seks professorer ved UiO i en kronikk i Aftenposten. Temperaturstigningen er nå alarmerende. Meningsmålinger viser at befolkningen er moden for tiltak som monner, mens politikerne nøler og lar utslippene stige. De nye letelisensene for olje og gass i Barentshavet viser at det er et økende gap mellom det som burde vært gjort og det som faktisk gjøres.

alarmerende oppvarming

Hva vet vi?
Jorden blir varmere, og nye temperaturrekorder står i kø. Både 2014 og 2015 var de varmeste årene observert siden målingene startet i 1880. Med en rekordvarm start på året ligger 2016 an til å bli det første året hvor den globale middeltemperaturen når 1 grad over førindustrielt nivå. I Norge var 2014 det varmeste året noensinne, hele 2,2 grader høyere enn normalt. På Svalbard har hver eneste måned de siste fem årene ligget over normalen, med opptil 6-8 grader om vinteren. Vi vet hvorfor. Vi har gravd opp, satt fyr på og pøst ut avgasser fra store mengder fossilt karbon til atmosfæren, og det er de menneskeskapte CO₂-utslippene som har bidratt mest til oppvarmingen.

Vi vet at vi må gjøre noe med dette, men foreløpig gjør vi på langt nær nok!

Paris-avtalen
Med Paris-avtalen i 2015 ble 196 FN-land enige om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader. Utslippskuttene som loves i de nasjonale klimaplanene, er imidlertid ikke nok til å nå dette målet – et mål som betyr at minst to tredjedeler av verdens kjente fossilreserver må forbli urørte. I avtalen ligger videre en ambisjon om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, noe som vil kreve vesentlige tøffere utslippskutt raskere, og i tillegg karbonfangst, dvs. man må fjerne CO₂ fra atmosfæren. I regnestykket inngår også utslipp av forurensende partikler (aerosoler), som i motsetning til klimagasser bidrar til en avkjøling av kloden. I takt med at disse utslippene reduseres, kan vi vente en økt oppvarming, slik at vi allerede er i ferd med å lukke vinduet for 1,5-gradersmålet.

Støtte i folket
Klimabarometer 2016 (tns-gallup.no) viser at 25 prosent av befolkningen (og 35 prosent av dem under 30 år) anser klimaendringer som en av Norges tre største utfordringer og hele 65 prosent ønsker en større satsing på fornybar energi. Nesten halvparten av befolkningen synes Norge gjør for lite for å tilpasse seg klimaendringene, og to av tre er opptatt av hvordan de selv kan bidra. Med andre ord er det et stort folkelig engasjement som utgjør et viktig grunnlag for en ambisiøs norsk klimapolitikk.

Politisk vilje
Stortinget har vedtatt nasjonale utslippsmål i tråd med EUs mål om å redusere skadelig utslipp med 40 prosent innen 2030 (sammenlignet med 1990). Ikke desto mindre økte utslippene i Norge i 2015, og for første gang på over 20 år tildeles letelisenser for olje og gass i helt nye områder i Barentshavet. Det er således oppstått et gap mellom utslippsmål og utslippsforventninger. For hvert år som går uten at vi gjør mer enn det i dag legges opp til, vil det bli nødvendig med mer omfattende tiltak og reguleringer for å oppfylle våre nasjonale forpliktelser (hvis det i det hele tatt er mulig), og det vil bli dyrere. Det er derfor gledelig at Norge nå får sin egen klimalov – klimaets røykelov. Forslaget som skal legges frem av Regjeringen i år og behandles av Stortinget våren 2017, vil lovfeste nasjonale klimamål og gi oss svar på hvilke ambisjoner politikerne har.

Et krafttak for klima
Slik Norge sto i bresjen for å innføre røykeloven som et av de første landene i verden, etterspør vi politisk vilje til å ta et tilsvarende krafttak for klima. Klimaendringene er et resultat av vår tids velferdsutvikling, og vi som har vært med og skape problemet, må også være en del av løsningen. Vi utfordrer derfor Erna Solberg (H) og Jonas Gahr Støre (Ap) til å bli klimaets Dagfinn Høybråten (KrF) og slik gjøre Norge til en foregangsnasjon innen klima og bærekraftig utvikling.

Som ved innføring av røykeloven vil det alltid være en viss motstand i befolkningen mot reguleringer og forbud som påvirker vår frihet. Men som for røykeloven handler dette ikke først og fremst om den enkeltes frihet, men om at vår adferd er skadelig for omgivelsene – ja, hele kloden og vårt eget livsgrunnlag. Derfor må vi som globale medborgere ta ansvar og støtte opp om de tiltakene som er nødvendige.

En verden av muligheter
Norge er en kunnskapsnasjon hvor forskning, utdannelse og innovasjon har stått sentralt i utviklingen av velferdssamfunnet. Innen områder som petroleum og maritim sektor har vi høy teknologisk kompetanse – kompetanse som må utnyttes ved omstilling fra olje til fornybar energi og et grønnere samfunn. Det handler om å bestemme oss for å fornye norsk næringsliv og ta ny teknologi i bruk, samtidig som vi bidrar til videre utvikling gjennom solid forskning og nyskapning. Allerede nå ser vi at innovative, grønne teknologier kommer. Elbil-revolusjonen er bare begynnelsen, nå kommer hydrogenbilene. Snart vil maritim og landbasert kollektiv- og tungtransport følge etter. Energinøytrale bygninger og smarte byer er andre nøkkelord.

Spørsmålet er om vi raskt nok klarer å utvikle ny, klimavennlig teknologi, finne nye løsninger og endre vår adferd – vel vitende om at hvert gram CO₂ vi ikke slipper ut, teller. Vi er overbeviste om at vi kan klare det gjennom fellesskapets innsats, et fremtidsrettet næringsliv som vet at klima- og miljøvennlig teknologi vil lønne seg, og en fortsatt sterk satsing på forskning og utdanning.

Men skal vi få dette til, må vi ha modige og fremtidsrettede politikere som legger til rette for en slik utvikling. Hvem våger å ta det nødvendige grepet for å få dette til?

Hva hvis vi tar feil?
Når vitenskapelig kunnskap – som i sin natur er usikker – skal anvendes, er det viktig å spørre: «Hva om forskerne tar feil, og klimaendringene ikke er menneskeskapte? Hva vil da konsekvensene for samfunnet være?» Å skape et klimavennlig samfunn har få negative konsekvenser, mens det vil det ha store og irreversible konsekvenser dersom vi legger opp til en politikk basert på at klimaendringene ikke er menneskeskapte, hvis dette er feil. Det ligger et stort moralsk ansvar på dem som forfekter synspunkter med liten faglig støtte, men med store negative konsekvenser. Akkurat som de som i sin tid hevdet at røyking ikke var farlig.

Lena M. Tallaksen,  professor, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo
Katrine Borgå,  professor, Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
Morten Dæhlen, dekan, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo
Truls Norby,  professor, Kjemisk Institutt, Universitetet i Oslo
Nils Chr. Stenseth,  professor, Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
Frode Stordal,  professor, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo

(Aftenposten 21. juni 2016)

 

1kommentar

  1. Kristian Frederik Brandt | 9. jul 2016

    Men kan vi vente at politikerne viser lederskap uten at de har visshet for at tiltak som er nødvendige ut fra et klimaperspektiv, har støtte i folket? Vi vet hvilke partier som tar klimautfordringene alvorlig, og det blir ingen endring medmindre vi gir dem vår stemme.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*