Hva er da et menneske?

steinkorsFor å løse klimakrisen må vi endre menneskers grunnleggende verdier, hevder den danske forfatter og debattant Jens-André P. Herbener, som har sagt opp sin stilling som religionsforsker for å vie seg helt til klimakampen. Han sikter til religion, men i en norsk sammenheng burde man nok si livssyn, ettersom utfordringen gjelder human-etisk forbund og ny-ateister så vel som kirkene og moskeene og de troende, skriver Ivan Chetwynd som omtaler Herbeners bok «Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion.» Den kom ut i Danmark i fjor, og en norsk oversettelse er nettopp blitt lansert av Flux forlag.

Ivan Chetwynd

Ivan Chetwynd

Økologisk syndefall
Herbener gir et overblikk over menneskets historie. Helt fra homo sapiens først så dagens lys har vi «hatt den tvilsomme ære av å være den dødeligste dyreart i biologiens annaler» (Yuval Harari). De første mennesker var jegere og samlere, og utryddet dyrearter hvor de enn flyttet hen – først og fremst store, fredelige dyr som var lette å drepe og gode å spise. Men de praktiserte en religion preget av ærefrykt for naturen. (Herbener undervurderer nok hvor lett en slik religion kan preges av ren og skjær frykt for naturkreftene.)

For ca 11 000 år siden skjedde det første av det som Herbener kaller tre økologiske syndefall. Mennesker endret sine omgivelser i stedet for bare å leve i dem. De hugget ned eller brente skoger og plantet én planteart i stedet for de mange som vokste før. De begynte å holde dyr og kontrollere deres adferd og formering. Dette var jordbruks-revolusjonen. Mennesket var begynt å bli herre over naturen i stedet for en del av den.

Det andre økologiske syndefallet gav dette en ideologisk ramme. I stedet for en verden der dyr og planter var hellige og til og med guddommelige, hevdet man nå at det bare var én Gud, som hadde skapt alt. Ikke bare det, Gud hadde skapt mennesket i sitt eget bilde, slik at mennesket sto over naturen. Forholdet til Gud, til den usynlige verden utenfor naturens verden, ble viktigere enn forholdet til dyr og planter og alt i den fysiske verden. Dette var den monoteistiske revolusjonen, som førte til utviklingen av jødedommen, kristendommen og islam – og flere århundrer senere av sekulære ideologier der ingenting er hellig.

Det tredje økologiske syndefallet er den industrielle-teknologiske revolusjonen, fra ca 1800 og frem til i dag. Menneskets muligheter for å kontrollere og manipulere naturen er blitt nesten grenseløse. I praksis er Gud blitt erstattet av materiell vekst, med økonomer som sitt presteskap. Naturen er for alvor blitt bare ting som mennesket kan gjøre hva det vil med. Men et resultat er at klimagassutslipp og utryddelsen av dyrearter har skutt fart, inn til vi i dag trues av en katastrofe for oss selv og de fleste andre livsformer på jordkloden.

En ny grønn religion?
Naturen er helligHva kan vi gjøre for å avverge en klimakatastrofe? Herbener oppsummerer:

«Kanskje er grønn religion og spiritualitet – ut fra en realpolitisk økobetraktning – én av hovednøklene til løsningen i det lange løp. En religion og spiritualitet som setter alt livs fundamentale avhengighet av og forbundethet med Jordens øko-systemer i sentrum» (side 186).

Og den grønne religionen som han sikter til, er en slags gjenoppliving av den animistiske religionen som våre forfedre dyrket da de var samlere og jegere, og som har overlevd i en viss grad i urbefolkningens religion ulike steder i verden (inkl. i Sápmi).

Et par måneder etter at den første utgaven av Herbeners bok ble gitt ut i fjor, sendte pave Frans ut sitt rundbrev om «omsorg for vårt felles hjem». Paven uttrykker nærmest den samme holdningen til naturen som Herbener etterlyser, for eksempel:

«…vi er ikke adskilt fra de andre skapninger, men er bundet sammen i et flott universelt fellesskap. Som troende ser vi ikke på verden utefra, men innenfra.» (side 220).

Noen dager senere bekjentgjorde Det lutherske verdensforbund at det ikke lenger ville investere i fossilt brennstoff. Og et par måneder senere oppfordret Det internasjonale islamske klimaendringssymposium i Istanbul, bestående av muslimske lærde og ledere fra 20 land, verdens befolkning til å prioritere klimaendringer langt høyere enn hittil.

I en ny utgave av sin bok – som den norske oversettelsen er basert på – nevner Herbener disse grønne utviklinger i de store religionene, men han mener at det er langt igjen til disse utviklinger siver ned til og påvirker grasrøttene i kristendom og islam. Han har nok rett i det.

Menneskets egenart
Det er ikke tvil om at miljøengasjement har nådd lengere i Norge enn i Den danske folkekirke. De norske biskopene har høstet både ros og ris for sitt engasjement i klimasaker. Konferanser som «Broen til fremtiden» representerer et samarbeid mellom kirken, fagforeninger og miljøorganisasjoner som er unikt i verdenssammenheng. Og den norsk/gambiske imam Ibrahim Saidy vakte oppsikt i Paris med det spennende begrepet «grønn jihad». (Jihad betyr «anstrengelse», «kamp», og i sin grunnbetydning ikke har noe med væpnet konflikt med ikke-troende å gjøre.)

Men grunnspørsmålet der Herbener utfordrer oss er spørsmålet «Hva er et menneske?» Også i grønn teologi, for eksempel i heftet «Klimarettferdighet» utgitt av flere instanser i norsk kirkeliv, heter det: «Mennesket er en integrert del av skaperverket, men kan ikke reduseres til et avansert dyr, som et foreløpig sluttpunkt i en biologisk utviklingsprosess.»

Mennesket betraktes fortsatt som en mellomting mellom dyreriket og Gud, ikke utelukkende som en del av naturen.

Den israelske historiker Yuval Noah Harari tar det motsatte standpunkt. Han skildrer homo sapiens som en dyreart som (tilfeldigvis?) utviklet en hjerne med enestående evner til oppfinnsomhet, kommunikasjon og samarbeid. Det var dette som gjorde oss så vellykket som jegere – og gjorde det mulig for oss å utkonkurrere (kanskje utrydde?) de andre menneskeartene som levde i forskjellige deler av verden.

Debatten fortsetter. Men det er ikke bare en akademisk debatt. Den gjelder vår grunnleggende oppfattelse av oss selv og vårt forhold til verden omkring oss. Men én ting er sikkert og uomtvistelig: Mennesket er den eneste dyreart som har muligheten for å begrense den globale oppvarmingen og utryddelsen av andre dyrearter.

Les selv!

Jens-André P. Herbener. Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion (Flux forlag 2016).

Pave Frans. Laudato si. Encyclical Letter of the Holy Father Francis on care for our common home, 2015. Kan lastes ned fra https://laudatosi.com/watch

Klimarettferdighet. Er et teologisk og klimafaglig grunnlagsdokument for samarbeidsprosjektet «Skaperverk og Bærekraft» (Norges kristne råd, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke). Kan leses og lastes ned fra www.gronnkirke.no , på bokmål http://www.gronnkirke.no/doc//Dokumenter/myBook.html  og nynorsk http://www.gronnkirke.no/doc//Nyheter/2015/NYN%20Teologisk_Klimafaglig_grunnlag__3korr.pdf .

Yuval Noah Harari. Sapiens. A brief history of humankind (Vintage books/Penguin 2014).

http://www.herbener.dk: Stort utvalg av artikler, foredrag og annet av Herbener.

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*