I sitt femte bokprosjekt trekker de to naturvernveteranene Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar opp frontlinjene i den norske miljøkampen. Hvordan står det til, hva er trusselbildet, hva er mulighetene? «Norske miljøkamper» er engasjerende lesning for alle som bryr seg om det viktigste vi har – naturen og framtidsvilkårene for våre barn og barnebarn. Ved å gå tilbake i den hundre år lange miljøvernhistorien, og se hva som tross alt er oppnådd, ønsker de å gi særlig unge mennesker kunnskap og inspirasjon til å gå løs på dagens mange miljøutfordringer. Boka kan lastes gratis ned fra Naturvernforbundets nettside.
Farlige klimaendringer er underveis, artene forsvinner, villmarkene ødelegges og miljøgifter spres. Skal vi få til et «grønt skifte» som monner, må mange nok bry seg, sier Sigmund Hågvar, professor emeritus i natur- og miljøvern ved Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås. – Når de som har makt nøler, må trykket komme nedenfra, fra dem som skal overta fremtiden!
Ved å bruke ord som «miljøkamper» og «frontlinjer» peker forfatterne på at det finnes fiender. Og den største av dem alle er tiden, sier Hågvar. – Spørsmålet er: Rekker vi å berge klimaet før naturen selv tar over og vi mister muligheten for kontroll? Rekker vi å berge artene før de sier takk for seg? Dagens forbrukersamfunn og kortsiktige økonomiske tenkning er en hovedfiende. Ønsket om fortsatt «business av usual» fører oss inn i en farlig fremtid.
Last ned Norske miljøkamper her:
http://naturvernforbundet.no/nyheter/last-ned-e-bok-norske-miljokamper-article34599-165.html
Fra boka: «KLIMATRUSSELEN: VARMERE, VÅTERE, VILLERE» Innledning ved Sigmund Hågvar
Klimaendringene angår Norge på mange måter.
For det første er vi en olje- og gassnasjon som produserer og selger det som er selve årsaken til problemet: fossilt karbon. Det har gjort oss til et av verdens rikeste land, samtidig som vi har bidratt til at kloden blir varmere. Den såkalte ”månelandingen” som bestod i å utvikle teknologi for å rense karbondioksid fra store gasskraftverk har ikke lykkes. Vi fortsetter å lete etter olje og gass, holder produksjonen oppe, og borrer stadig nærmere iskanten i nord. Og alt det vi klarer å pumpe opp blir daglig omdannet til drivhusgassen karbondioksid i Norge, Norden, Europa og andre steder. Ingen norsk regjering har hittil villet dempe olje- og gassvirksomheten, selv om varslene har vært mange om at dette ikke er bærekraftig. Og når Norge presenterer sitt eget ”karbonbudsjett”, regner man bare med det karbondioksidet som slippes ut innen landets grenser. Det at vi leverer enorme mengder olje og gass som brennes opp andre steder tas ikke med.
For det andre er olje- og gassvirksomheten en direkte trussel mot norske naturverdier. En oljekatastrofe i Lofoten-området ville kunne føre til ødeleggelser for viktige fiskerier, for fuglelivet og den enestående naturen i sin helhet. Aksjonen ”Oljefritt Lofoten”, naturvernorganisasjoner og andre har hittil klart å holde oljepumpene unna dette sårbare området, men det har kostet stor innsats. I ”skyggen” av denne utmattende kampen skyver regjeringen olje- og gassvirksomheten stadig lenger nordover – helt inntil iskanten. Fra naturvernhold er man meget bekymret for oljeboring i arktiske områder, hvor oljeutslipp ville kunne gi store og varige skader på sårbare økosystemer i havet og langs kystene.
For det tredje er klimaendringene en langsiktig trussel mot Norges og klodens artsmangfold og økosystemer. Marinbiologene har lenge advart om at økte utslipp av karbondioksid vil gjøre havet gradvis surere. Et surere hav skaper problemer for de organismene som må oppta kalsium fra vannet, for eksempel ulike alger og smådyr som er selve grunnlaget for mange viktige næringskjeder. Blekksprut er også en sårbar gruppe som trenger mye kalk, og svært mange dyr lever nettopp av små eller store blekkspruter. Kortversjonen er at en havforsuring kan få mange av havets næringskjeder til å kollapse. Ikke bare smådyr kan bli borte, men også de store hvalene, og mange fiskeslag som er viktige for menneskene. Blir livet i havet helt endret, påvirker det også alle fugler som henter maten der, fra stupende terner til de store albatrossene som nipper i overflaten uten å lande. Mylderet i norske fuglefjell er allerede truet på grunn av overfiske, og kan få sin endelige knekk hvis havet forsures.
På landjorden vil økt temperatur tvinge artene til å vandre nordover for å finne igjen sitt klima. Vi ser allerede nå at mange fugler, sommerfugler og andre dyr trekker nordover i Europa. Når arter blir tvunget slik ut på vandring, møter de barrierer i form av fjell, byer, vann og hav. Det betyr at sjansen for å dø ut øker. I globalt perspektiv har biologer beregnet at klimaendringene kan føre til at om lag en tredjedel av artene på landjorden kan dø ut.
For det fjerde kan klimaendringene føre til store materielle ødeleggelser. På våre breddegrader er langtidsvarselet: Varmere, våtere, villere. Vi har allerede sett flere tilfelle av ekstremvær, med nådeløse orkaner og ødeleggende flommer. Samtidig som vi rydder opp etter ødeleggelsene, skjønner vi at vi må tenke nytt i planlegging og forebygging. Forsikringsselskapene skjelver og varsler økte premier. Det hadde nok vært billigere å hindre klimaendringene enn å rydde opp etter dem!
Kan Norge vise vei?
Hva så, Norge? Debatten er intens. På den ene siden har vi gjort oss ”avhengig” av olje- og gassvirksomheten, som har skapt mange arbeidsplasser. På den andre siden er det ganske sikkert at framtiden, både i Norge og verden, ikke kan basere seg på forbrenning av fossile energikilder. Verden har dessverre oppgitt å hindre en global oppvarming. Det felles målet nå er å begrense oppvarmingen til to grader. FNs klimapanel (IPCC) sier at vi må redusere utslippene drastisk umiddelbart for å stoppe på to grader. Men verden har ikke klart å bli enige om felles tiltak – landene venter på hverandre, og ingen går foran og viser vei.
Norge har økonomi til å gå foran. Vi har allerede rikelig med strøm fra utbygd vannkraft, og hvis vi skifter til mer effektive turbiner og sparer strøm på en smart (og lønnsom!) måte, vil Norge være godt selvforsynt med elektrisitet i lang tid framover. Ett er sikkert: Framtidens samfunn vil være energigjerrig. I dag sløser vi uhemmet med både elektrisk og annen energi. Fordi vi allerede har så mye utbygget vannkraft, er utbygging av naturødeleggende vindkraft etter vår mening unødvendig i Norge. Mange har pekt på at framtiden i stor grad vil være preget av solenergi, også i Norge. Det finnes mange gode og realistiske visjoner om ”solalderen”. Det er ingen som eier solenergien (til forskjell fra vassdrag), den kan lastes ned fritt, og alle har et takareal som står ledig. Solenergi kan også fanges opp på andre måter. Vi kan øke bruken av varmepumper, som med god effekt transporterer varme inn i huset ditt fra lufta utenfor, fra berggrunnen under deg, eller fra havet om du bor ved kysten. Og det finnes stadig flere mennesker som bygger ”passivhus”, som er smarte og energibevarende bygninger. Noen hus er så smart bygget at de skaper overskudd av energi og leverer strøm på nettet! Framtiden er spennende, og utfordrer vår kreativitet, ikke minst på energifeltet.
Vi kan gjerne gjenta det: Framtidssamfunnet vil være energigjerrig. Og smart. Den korteste vei til dette samfunnet er å begynne å bruke energien vi har smartere, ikke å fortsette å sløse med miljøfiendtlige energiformer – selv om det siste gir store inntekter akkurat nå.
Overgangen til et annet energisanfunn kan skje på mange måter. Er vi på rett vei med for eksempel el-bilene? Er biodrivstoff en god idé? Hva med bioenergi fra norske skoger? Og de såkalte ”grønne sertifikatene” som ødelegger norske naturverdier? Her er det mange hensyn å ta når vi skal vurdere totaleffekter og når vi skal prioritere tiltak.
Enkelte klima-temaer temaer finner vi igjen i bolken ”Landskapet endres”, som nye ”monstermaster” i terrenget og konfliktene omkring naturødeleggende vindkraft.