En veteran takker av

Hans Martin foreleser

Professor emeritus i miljøkjemi, Hans Martin Seip, har i mange år arbeidet med klimaforskning og formidling. Fra 2006 til 2015 satt han i styret for Besteforeldreaksjonen.

Etter ti år i styret for Besteforeldreaksjonen har Hans Martin Seip, professor emeritus i miljøkjemi og forsker ved Cicero Senter for klimaforskning, bestemt seg for at det får være nok. – Jeg har hatt mye glede av å være med i dette styret, sier han. Men jeg jobber jo langsommere enn før, og selv om helsa er rimelig bra akkurat nå, så nærmer jeg meg åtti og framtida er mer usikker. Jeg tror det er klokt å slutte før andre trekker et lettelsens sukk når det skjer. – Med sine store kunnskaper har Hans Martin vært uunnværlig for oss, sier lederen av Besteforeldreaksjonen, Halfdan Wiik. Uten ham ville vi ikke hatt den samme troverdighet.

Problemer kan løses
Seip har arbeidet med miljøproblemer i mesteparten av sin karriere som kjemiker, og var sentral i sur nedbør-debatten på 1970- og 80-tallet. Problemet var at svovelutslipp, særlig fra kullkraftverkene i Øst-Europa og Storbritannia, førte til forsuring og fiskedød i norske vassdrag.

Fra 1980 til 2000 ble svovelnedfallet i Norge omtrent halvert.

DET NYTTER: Fra 1980 til 2000 ble svovelnedfallet i Norge omtrent halvert.

– Det tok tid å få gjennomslag for at det var en slik sammenheng, og enda lengre før vi klarte å få våre europeiske naboer med på å gjøre noe effektivt. Men kunnskapen vant fram, bl.a. gjennom det felles britisk-skandinaviske Surface Waters Acidification Programme. Ved avslutningen av forskningsprosjektet holdt Magaret Thatcher en tale der hun uttalte at kullforbruket skulle ned. Det ville redusere utslipp både av forsurende stoffer og klimagasser, sa hun. Men grunnene til denne holdningen var nok blandete, det passet godt med hennes ønske om å avvikle britisk kullindustri.

– De nødvendige tiltakene for å redusere svovelutslippene viste seg å bli mindre kostbare enn mange fryktet. Slik tror jeg også det kan være med klimaforurensingene. Vi må huske på at mange tiltak først og fremst beregnet på å redusere utslipp av klimagasser, også vil ha andre fordeler. Selv har jeg jobbet sammen med kinesiske forskere i prosjekter der vi har sett på virkninger både på klima og lokal forurensning av ulike tiltak.

– Men i dag gjøres det altfor lite. Som jeg skrev i en artikkel i 2001: «Er vi i Norge bare miljøvennlige når fordelene for oss er åpenbare og kostnadene små?»  Våre politikere er hele tida på jakt etter det de kaller «kostnadseffektive» løsninger, blant annet ved at man forsøker å finne tiltak i land som bidrar mindre til de globale problemene enn vi selv gjør. Det er utilstrekkelig i det lange løp. Men den dagen vi tar skjeen i en annen hånd og går løs på de tunge årsakene, er jeg nokså sikker på at vi også vil få noen positive overraskelser.

V må vel likevel erkjenne at Norge og norsk økonomi står foran store problemer hvis verden skal bygge ned sin avhengighet av fossile brensler?
 – Ja, det er klart. Vi lurer oss selv hvis vi tror det blir enkelt. Men vi kan ikke bare forlange at andre skal ta byrdene. Argumentet med at norsk gass kan være en viktig bro til et lavutslippssamfunn, er i beste fall tvilsomt. Dersom all olje og gass som finnes på planeten pumpes opp og forbrennes, kan konsekvensene bli svært dramatiske. Dette vil selvfølgelig også få følger for oljelandet Norge. Det vi trenger nå er en aktivistisk grønn industripolitikk. Barnebarna våre skal jo ikke bare slippe unna en alvorlig klimakrise, de skal ha et arbeid å gå til og en økonomisk trygghet.

Forskeres engasjement
Selv har Hans Martin tre barnebarn og har vært gift med samme kone i 53 år, forteller han. Han har vært med i blant annet Framtiden i våre hender i mange år, og har aldri sett noen motsetning mellom samfunnsengasjement og faglig integritet. Som besteforeldreaktivist har han blant annet vært med på demonstrasjoner mot Statoils sterkt klimaskadelige tjæresandvirksomhet i Canada.

– Mange forskerne jeg kjenner er opptatt av mer enn faget. En stor amerikansk undersøkelse fra 2009 fant at nesten alle forskere i USA mente at det var riktig å engasjere seg i debatt om kontroversielle temaer. Innen klimaforskningen har James Hansen skilt seg ut med sin uredde kritikk av myndighetene. Noen vil vel si at han går for langt i politiske aktivisme. Men jeg skulle ønske vi hadde flere som ham, også her til lands.

Du er en av dem som også har engasjert deg i debatten med de såkalte klimaskeptikerne. Hvorfor det?
– Fordi noen må gjøre det, rett og slett. Dessuten hadde jeg vært gjennom en liknende debatt om virkningene av sur nedbør. Spesielt husker jeg en artikkel i et britisk tidsskrift der jeg ble beskyldt for å skrive «garbled nonsense». Det vil si forvansket eller villedende nonsens, så det er ganske sterkt. Heldigvis kunne jeg vise at den som skrev det, hadde misforstått totalt. Dessuten har jeg alltid vært svært opptatt av usikkerhetene i klimaforskningen, så ingen kan påstå at jeg ikke kjenner til ulike faglige synspunkter. Usikkerhetene må likevel ikke få overskygge det faktum at vi vet nok til å innse at det er helt uforsvarlig å unnlate å sette inn kraftige mottiltak.

Hans Martin har blant annet skrevet i Avisa Nordland som lenge vært en boltreplass for klimafornektere.

Hans Martin har blant annet skrevet i Avisa Nordland som lenge vært en boltreplass for folk som ønsker å idiotforklare all seriøse bidrag.

– Jeg skjønner jo godt  mine kolleger som kvier seg for å ta del i denne debatten. Det er et Sysifos-arbeid, de samme påstandene blir resirkulert i det uendelige. For eksempel kommer noen stadig med en påstand om at økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren i liten grad skyldes menneskeskapte utslipp. Dette påviste en kollega og jeg var feil for omtrent 20 år siden. Problemet er at fortsatt tror altfor mange på dem, og at det i hvert fall «er noe i det».

Men noen av disse folka er jo dine kolleger på universitetet?
 – Det er likevel et faktum at noen kommer med de underligste påstander, og holder fast på argumenter som for lengst er tilbakevist. En av deres yndlingsbeskjeftigelser er å påvise at ulike klimamodeller inneholder feil. Som om noen har påstått noe annet! Alle modeller er feil, men noen er likevel nyttige – sammen med alt det andre vi klimaforskere baserer oss på. Det finnes ingen seriøse forskere i verden som bestrider at fortsatte CO2-utslipp innebærer stor fare.

Ser du optimistisk på framtiden, tross alt?
 – Det svinger, må jeg innrømme. Det er liten tvil om at det blir svært vanskelig å begrense temperaturstigningen til to grader over førindustriell tid. Det er dessuten mange forskere som mener virkningene blir dramatiske selv om vi holder oss under denne verdien. Det er en stor utfordring å sørge for at utviklingsland får nok energi samtidig som globale klimagassutslipp reduseres. Noen positive tegn har det vært i det siste, som avtalen mellom Kina og USA om utslippsbegrensning. Det er også interessant at den britiske kvalitetsavisen The Guardian har hatt en stor underskriftskampanje for å få de største velferdsstiftelsene i verden til å slutte å investere i fossilindustrien.

– Hvis vi lykkes, tror jeg det vil skyldes det kombinerte presset fra folkebevegelser, media, forskning, ny og billigere energiteknologi og internasjonale avtaler. Jeg skal ikke påta meg å spå noe om utfallet av møtet i Paris i høst. Forventningene er nokså beskjedne, men det er jo lov å håpe på noen positive overraskelser.

Stolt av Besteforeldreaksjonen
På nettsidene til Besteforeldreaksjonen har Hans Martin Seip satt dype spor, med talløse faglige innspill og kommentarer, analyser av klimameldinger og klimaforlik og ikke minst med mye leste artikler som «Grunnkurs i global oppvarming» og «Spørsmål og svar om drivhuseffekten». – Målgruppa for disse artiklene er alle som er interessert i hvor klimaforskningen står i dag, og hvilke forandringer vi kan vente om utslipp av stoffer som påvirker klimaet. Temaet er veldig komplekst og til dels vanskelig, men jeg har lagt vekt på og håper jeg har lykkes å gjøre det forståelig også for dem som ikke har særlige kunnskaper i realfag.

Og hva har du tenkt å gjøre når du nå forlater styringsgruppa? Det betyr vel ikke at du trekker deg tilbake fra politisk aktivitet, debatt og folkeopplysning?
– Det har gledet meg å se at så mange setter pris på mine faglige bidrag, og ser verdien av at Besteforeldreaksjonen er så tydelig basert på den best tilgjengelige kunnskap, nøkternt og uten overdrivelser. Det er slik vi når lengst, i det lange løp. Så lenge helsa er rimelig god, kommer jeg til å fortsette å følge med i faglitteraturen om klimaendringer. Jeg har fortsatt kontorplass både på CICERO Senter for klimaforskning og ved Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo, så jeg treffer jevnlig kolleger som arbeider med miljøproblemer. Kommer det noen uttalelser om klima som får adrenalinnivået til å stige faretruende, kan det nok hende jeg kommer til å komme med innvendinger også i framtiden.

– La meg også si at jeg synes det er ganske imponerende hva Besteforeldrenes klimaaksjon har fått til. Nettsidene inneholder mye nyttig informasjon, og jeg har inntrykk av at de er godt besøkt. Vi har også gjort oss bemerket med demonstrasjoner og kampanjer, og kan blant annet være stolte av at det var vi som dro i gang Klimavalg 2013. Vi har nå over tusen betalende medlemmer, mange av dem svært engasjerte. Vi skulle jo gjerne øke antallet betydelig, selvsagt, men jeg synes slett ikke det er så verst.

1kommentar

  1. Sven Ake Bjorke | 21. aug 2015

    Stor takk til Hans Martin for alle solide bidrag i klimakampen

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*