Oljelobbyen og norsk avlatshandel

jan bojerWarszawa-møtet ble for mange en ny bekreftelse på politikkens manglende evne til å gjøre noe med de alvorlige klimaendringene. Velmenende politikere støter hodet mot veggen, og det hele minner om den gamle TV-serien «Yes, Minister» – om byråkratiets evne til å bremse alle radikale endinger, skriver Jan Bojer Vindheim. Men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner. Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten» dokumenterer at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i samfunnsstyringa at den er i stand til å kjøre ethvert klimatiltak inn på et sidespor. 

Kvoter erstatter politikk

Oljelobbyens arbeid blir effektivt støttet opp av den sosialøkonomiske tilnærminga til problemene, som ikke minst Jens Stoltenberg og hans parti går inn for. Det er ei linje hvis mest berømte – eller beryktede – tese er at utslippskuttene må tas der de er billigst – altså ikke i et høykostland som Norge.  Ved hjelp av klimakvoter skal markedet sørge for at de beste prosjektene vinner fram.

1381225Martiniussen tar argumentet på alvor, og påpeker med en rekke eksempler at de prosjektene Norge har støttet gjennom kjøp av klimakvoter ikke utnytter markedsmekanismene, og ikke får fram de påståtte effektene. Langt fra å stimulere nye og klimaeffektive tiltak, subsidierer vi prosjekter som i de fleste tilfeller ville blitt gjennomført også uten norsk støtte og som har små – om noen – positive klimaeffekter.

Martiniussens analyser er nedslående, men ikke oppsiktsvekkende for den som har fulgt med i noen år. Det nye er den grundige dokumentasjonen han presenterer. Det er dette som gjør boka hans så nyttig. Norges internasjonale klimapolitikk tjener som avledning fra mangelen på effektive tiltak hjemme, og som unnskyldning for at Norge fortsetter å eksportere klimagassutslipp i form av olje og gass.

(Fra http://vindheim.wordpress.com/2013/12/01/oljelobbyen-og-norsk-avlatshandel)