• EMNER:
  • PUBLISERT:
    onsdag 27. nov 2013
  • AV:
    Redaksjonen

Er vi i ferd med å våkne?

gronasSiden den første rapporten fra FNs klimapanel i 1990, og før det, har vi visst at utslipp fra fossilt brennstoff gir forsterket drivhuseffekt og økt oppvarming av jordens overflate. Sammen med andre forskere har jeg forsøkt å få våre politikere til å forstå hvor farlig dette kan bli, sier Sigbjørn Grønås, pensjonert professor i meteorologi ved Universitetet i Bergen og aktiv i Besteforeldreaksjonen. Fortsatt opplysningsarbeid er selvsagt viktig. Men det er langt fra nok, har det vist seg. I dag tror jeg at bare et folkelig opprør motivert av moralsk ansvarsfølelse og en bred religiøs oppvåkning kan gjøre noe i tide med den globale oppvarmingen.

Verdens likegyldighet

Grønås' 500 siders lærebok er utgitt av Universitet i Bergen, og skrevet for folk uten naturvitenskapelig bakgrunn.

Sigbjørn Grønås har nylig skrevet en 500 siders lærebok, utgitt av Univ. i Bergen, med tanke også på lesere uten naturvitenskapelig bakgrunn.

Delegatene ved den store Rio-konferansen i 1992 trodde at problemet lett kunne løses og vedtok at utslippene skulle ned på 1990-nivå før tusenåret var omme. Etter det har klimautslippene økt betraktelig og fortsetter å øke år for år. Samtidig har verdens innsats for å utvinne mer fossilt drivstoff aldri har vært større. Enorme reserver av tjæresand og skifergass står for tur, sammen med kilder på stadig større havdyp og miljømessig sårbare områder som Arktis.

Til tross for intens kunnskapsformidling finnes det ingen reell vilje til å stabilisere klimaendringene på et akseptabelt nivå. Norske utslipp av CO2 har økt med over 30 prosent de siste 20 år og er blant de høyeste i verden per innbygger, samtidig som landet har hatt gjentatte politiske mål om kutt. Tiden er i ferd med å renne ut. Det er ikke bare IPCC og verdens klimaforskere som advarer, men også Det internasjonale energibyrået, som norsk oljepolitikk prøver å lene seg på.

Klimaforliket en sovepute

Også i klimameldingen som regjeringen Stoltenberg la fram i 2012 ble det advart mot utviklingen. Men forslag om tiltak var lite mer enn en søvntung fortsettelse av tidligere gode forsetter. Det stilles typisk nok ingen kritiske spørsmål ved norsk oljepolitikk. Våre politikere hevder som kjent at det beste vi kan gjøre for klimaendringene, er å pumpe opp så mye petroleum som mulig!

I det påfølgende klimaforliket ble partiene på Stortinget enige om å redusere utslippene, men langt mindre enn nødvendig. For å dekke til dette har man på finurlig måte sagt at utslippene skal reduseres med 30 prosent av 1990-nivå innen 2020. Det betyr ikke til 30 prosent under 1990-nivå, slik man skulle tro, og slik FNs klimapanel mener må til. I stedet har man definert seg en tenkt referansebane, der utslipp er beregnet uten at tiltak hadde blitt satt inn og uten nye tiltak i framtiden. Ved å legge denne banen tilstrekkelig høyt, gis det inntrykk av at mye alt er oppnådd og at situasjonen er under kontroll.

Klimaforlikets reelle mål for utslippskutt ligger et sted mellom 6 og 10 prosent. Dette skal nå «forsterkes» i følge avtalen mellom vår nye regjering og mellompartiene. Hva betyr det? Skal vi opp til 15 prosent, dvs halvparten av FNs krav? Og hvordan kan vi ha noen garanti for at selv dette vil bli oppnådd, så lenge det ikke finnes et uavhengig kontrollorgan, og kjøp av billige klimakvoter kan kamufleres som reelle anstrengelser for å legge om kursen?

Media ukritiske

Aviser, radio og fjernsyn er stort sett på linje med politikerne og forstår egentlig heller ikke hvor alvorlig klimaproblemet er. I redaksjonene lever oljepolitikk og klimapolitikk uavhengig av hverandre, som det gjør for politikerne våre. Nye olje- og gassfunn er og blir et «eventyr» for norske journalister og redaktører! Det er få kritiske spørsmål å spore til det tvilsomme klimaforliket, og det finnes ingen vedvarende kritisk gransking av Statoils virksomhet i tjæresand, en utvinning som i praksis betyr over og ut for alle tanker om å begrense global oppvarming til 2 grader.

Mye av dette skyldes uten tvil den enorme makt fossilindustrien har, både over økonomien vår og sinnene våre. Den har ikke bare et stilltiende mål om å opprettholde verdens avhengighet av deres produkter, men gjør samtidig alt den kan for å forvirre om årsakene til klimaendringene. Statoil er for eksempel med og finansierer American Petroleum Institute, USAs største oljelobbyorganisasjon, som effektivt motarbeider alle forsøk på å innføre en strengere amerikansk klimalovgivning.

Gryende erkjennelse 

I 2013 ga den norske kirke ut et stort hefte om klima.

Klima er et sentralt religiøst anliggende, mener Sigbjørn Grønås. I 2013 ga den norske kirke ut et stort hefte om klimarettferdighet.

Likevel er det håp. Det er gått opp for flere at klimaendringene er moralsk uakseptable. De rike i verden ødelegger jorda. Vårt levesett påfører våre barn og deres barn og barnebarn problemer som kan bli umulige å løse. Våre foreldre levde nøysomt og kjente ikke forbindelsen mellom oljeforbruk og klimaendringer. Vår generasjon kan bare late som om vi ikke vet. 

Miljøorganisasjonene gjør en flott innsats, og det samme gjør flere ungdomsorganisasjoner. Men også kirkene i Norge og andre land forstår stadig bedre at dette spørsmålet er blant de aller viktigste. I følge Bibelen har menneskene fra tidens morgen et kulturoppdrag om å dyrke og verne vår jord. Jeg tror at kirkenes klimastemme i verden snart vil bli enda klarere og mer profetisk.  

Sosialt vippepunkt?

Det er kjent at det fins vippepunkt for klimaendringene. Om de blir nådd, vil tilbakekoplinger akselerere utviklingen og gi oss en annen jord enn den vi kjenner i dag. For eksempel kan smelting av innlandsis heve havet mange meter når smeltingen først passerer visse terskler. I en slik situasjon vil menneskene stå maktesløse.

Min tro og mitt håp er at det også fins et sosialt og politisk vippepunkt for viljen til å stabilisere klimaendringene. Folk vil reise seg mot verdens klimaneglisjering. Kjærligheten er en mektig kraft. Solidariteten med framtiden må og vil vinne. Det avgjørende spørsmålet er om denne endring kommer raskt nok til å hindre at klimasystemet passerer farlige vippepunkt.

Å forutsi tiden for et vippepunkt for klimaet er notorisk vanskelig. Det samme gjelder for sosiale prosesser. Dette gir mot til å fortsette kampen, det nødvendige opprøret kan komme før vi aner!  

 

Spre kunnskap –
del denne saken!

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*