I USA har en Twitter-melding utløst en diskusjon om personlig ansvar i klimakampen. «Jeg brøt sammen i gråt i boardingområdet mens jeg snakket på telefonen med min kone», skrev meteorologen Eric Holthaus fra flyplassen etter å ha sett den nye rapporten fra FNs klimapanel. Deretter er han blitt oversvømt av henvendelser fra folk som gjerne vil gjøre noe. Selv vil han slutte å reise med fly. Han får støtte av Gunnar Kvåle, professor emeritus i internasjonal helse, og en av dem som her til lands har engasjert seg i debatten om moral og klima. Problemet kan ikke løses av deg og meg, på individnivå, sier han. Men mine og dine valg er likevel av stor betydning.
I Klassekampen 2. oktober kommenterer Gunnar Kvåle et innlegg der filosof Arne Overrein skriver at «venstresida bør kvitte seg med alle former for moralisme» slik at ««miljøkampen kan forankres i sosiale grupper, ikke minst i fagbevegelsen».
– Dette er en vanlig argumentasjon på venstresida, sier Kvåle, som selv er med i Miljøpartiet De Grønne. Frykten for å bli oppfattet som moralist er for øvrig svært utbredt, i alle politiske leire.
Men Overrein gir vel ikke uttrykk for at moral er uviktig? Han mener vel bare at det ikke handler om individuell idealisme, men å bygge ordninger som fremmer en moralsk praksis?
– Jo, men er det ikke et både óg? Pekefingermoralisme og dømmesyke er jo uheldig. Men man kan også bli for forsiktig med å peke på hva som er rett ut fra et moralsk og etisk perspektiv. Jeg tror det er et viktig samspill her, mellom individuell idealisme og de strukturelle endringer vi trenger for at mange nok skal ta riktige valg.
Så derfor vil også du at vi skal kutte ut flyet, og i stedet ta somletoget?
– Ja. Det er ikke nødvendig å forflytte seg så mye og så fort som vi gjør i dag, verken i jobb eller på fritida. Ingen transportmidler er mer klimaødeleggende enn flyet, og ofte har vi muligheten for å velge annerledes. Hovedproblemet er selvfølgelig at samfunnet satser på fortsatt vekst i flytrafikken, og ikke på mer fornuftige løsninger. Men som Eric Holthaus sier, vil individuelle valg som gjentas av millioner, i seg selv gjøre en forskjell.
Som få andre har du satt deg inn i konsekvensene av global oppvarming, ikke minst for folkehelsa, og for verdens barn. Har det fått deg til å gråte, som den amerikanske forskeren?
– Det er god grunn både til gråt, fortvilelse og sinne over mangelen på evne til å reagere på kunnskapen om hva som er i ferd med å skje. Det hender jeg føler meg som passasjer på en skute med kurs mot forlis. Mange med meg roper om kursendring, men de fleste bryr seg ikke om ropene og kapteinen nekter å legge om kursen! Det er likevel oppmuntrende at vi nå ser tegn som tyder på at en oppvåking er på gang. Jeg tror dette er et resultat av utrettelig innsats fra mange enkeltpersoner og grupper: klimaforskere, Besteforeldeaksjonen og de rundt 100 andre organisasjonene som deltok alliansen Klimavalg 2013. Det finnes også etter hvert flere politikere og noen næringslivsledere som har forstått hva saken gjelder.
Vi skal ikke moralisere. Men det er ikke til hinder for at hver enkelt av oss vurderer muligheten for å endre vår livsstil og leve på en måte som samsvarer med de mål vi har for vårt klimaengasjement.
Det er ikke slik at vi MÅ ha bil, reise til Syden og på storbyferie, gjerne flere ganger i året, ha hytte på fjellet eller ved sjøen, med jevne mellomrom skifte kjøkkeninnredning og bad og fornye vår garderobe når det ikke er strengt nødvendig osv, osv. At det er mulig å leve slik uten at det betyr at vi lider noen nød, vet vi som er vokst opp i efterkrigstiden.
Vårt forbruk må ned. Vi kan ikke tro at veksten kan fortsette; trærne vokser ikke inn i himmelen.
«Det spiller ingen rolle hva jeg gjør!» Det samme sier millioner av flypassasjerer. Og folk med aksjer i flyselskaper og folk i reklamebransjen og avisfolk som trenger inntektene fra reklame for flyreiser…..Almenningens tragedie! Vi som har levd en stund husker hvor umulig det virket å få en fredelig slutt på apartheid i Sør-Afrika. Men det gikk! Utrolig mange bekker små gjorde en stor Å.